• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Belle & Sebastian, Sentrum Scene, 2 april

Rett og slett en kveld man sent vil glemme.

Tor Hernan Floor 

Del på Facebook04.04.11

Alle bilder: Beate Haugtrø.
Klikk på bildet for å gå til galleriet

- Er det ikke koselig her?

Spurte bartenderen på Sentrum Scene meg. Dette var rett etter at Belle & Sebastians frontfigur Stuart Murdoch hadde lett lattermildt truet med å bevege seg ut i salen og hente med seg dansere til showet fra publikum. For på Rockefellers storscene en tåketung aprildag opphørte grensene mellom konsert og cabaret, mellom scene og publikum – og noen vil kanskje se på det som et skamløst publikumsfrieri å holde på slik, men sannheten er at hele konsertshowet til Belle & Sebastian var proft til fingerspissene. Det er da også svært vanskelig å mislike en gruppe musikere som på det meste teller tolv stykker på scenen, hvor alle er like engasjert i å levere sitt beste for de som har betalt: Ikke èn tone låt tilfeldig, ikke et taktslag ble spilt feil.

Belle & Sebastian er collegebandet som gikk fra studieprosjekt til en verdensomspunnet suksess. Med sjarmerende tekster om kjærligheten, livet og døden, og med et lydbilde så perfeksjonert at selv Phil Spector ville bli imponert, traff den skotske gruppen bredt hos en rekke subkulturer kloden rundt på 90 og 2000-tallet. Med sin lett smånevrotiske og litt sære tilnærming til popmusikk, peaket Stuart Murdoch og hans ensemble, alltid rett oppunder en kommersiell profil, men mestret hele veien å holde seg under A-listing ved siden av Eminem og Kylie Minogue. Belle & Sebastian var for de litt spesielt interesserte,enten det gjald kulturelle preferanser eller i klesveien. Og for mange er nok dette selve lyden av ungdomstiden; alt fra den røde Sinister-plata, til den gule Fold Your Hands Child-utgivelsen og den grønne Boy With The Arab Strap-klassikeren, har alle evnen til å vekke en rekke uerstattelige minner hos mange.

Konserten var da også smekk utsolgt. Og selv om den klamme hipsterfølelsen ikke var like utbredt hos publikum som på James Blake kvelden før, så ble det tidlig klart at dette var en kveld laget for fansen med en setliste som nikket bakover i diskografien, og publikum viste seg tilnærmingen verdig. ”Hitsene” kom på løpende bånd, og de oppmøtte sang, danset og hvinte henrykt når deres låt ble presentert. Stemningen nådde sitt absolutte høydepunkt under låten Boy With The Arab Strap, hvor bandet hvor fulltallige på scenen, og Murdoch overlot sin karakteristiske dansing til en rekke opphentede fans fra salen. Avrundingen kom i form av en av 90-tallets virkelig store undergrunnsklassikere: Judy and the Dream of Horses, dette etter at bandet var trampeklappet ut på scenen igjen for mer og mer.

Koselig er egentlig en veldig fin oppsummering av hvordan kvelden på Sentrum Scene utartet seg. Samtlige som kom til konsertstedet denne kvelden fikk det de kom for: Et band som var der for å levere, og som har gjort dette gang etter gang på scene og plate. På sitt beste fikk man sjarmerende nok en følelse av å være på storkonsert med et hyperkommersielt band, som massene trykket til sitt bryst som noe helt eget. Noe som nok er ganske fjernt fra sannheten om man ser på salgsstatistikken bandet har hatt over de 15 årene de har holdt på. Men med et publikum som sang, omfavnet hverandre og drakk som om det var siste kveld med gjengen, tipper jeg de fleste dro hjem med den samme følelsen av å ha vært med på en konsert man sent vil glemme.