When Two Worlds Collide

Konsert: St. Thomas, Rockefeller, 9.10.01

VG holder fest for reklamebransjen på Rockefeller. Det betyr gratis øl og fete hjemmelagde burgere med masse digg. Det betyr at annonsearbeid skal premieres, og vinneren blir hedret med en gratistur til New York (eller et lignende sted han eller hun måtte velge i disse tider). Det betyr en masse vurderende, tenkende, markedsorienterte mennesker. Alle slike bransjetreff har i god gammel tradisjon også hyret inn underholdning, og denne gangen var det St. Thomas som skulle sørge for den musikalske biten!

Undertegnede må innrøme at hun har vært St. Thomas-fan siden konserten på Paragrafens hemmelige rockefestival i mars 2000. Den gangen lekte han seg med sin gamle kassettspiller for et tettpakket pulikum, som gynget fornøyd opp og ned til den naive og iøyenfallende sangeren.

Kassettspilleren fikk ikke lov til å bli med ut å leke denne gangen. Istedet hadde han med seg en masse rytmeinstrumenter og fire snodige karer.
- Hei! Jeg heter Thomas Hansen og jeg har spilt inn en plate som heter I’m Coming Home. Når jeg er ute på turne så spiller jeg sammen med disse fire gutta her. Vi er blitt skikkelige gode kompiser etterhvert.

Ensemblet er en broget gjeng, som trakterer alt fra vaskebrett, fele og bjeller til skobørste og rytmeegg. Trommisen ser ut som en ukrainsk indianer, og sitter bak den oppstilte firerbanden. De står i beste c&w-stil på rad og rekke, som for å understreke at St. Thomas selv må finne seg i å dele hovedrollen med et band som fikk følgende kommentar hvisket bak ryggen sin: "De er litt halvnerdete, disse her..." Og ja, de skilte seg radikalt ut fra det noe mer distanserte publikummet, med en uhøytidelig fremferd som stod i kraftig kontrast til den stive stemningen som preget salen. Eneste unntak i så måte var en fornøyd spire som hoppet lett opp og ned, og kunne alle tekstene utenat.

Hvordan er det å spille for et halvt sittende, halvt stående Rockefeller som ikke er helt sikre på om de skal være med ut på tur eller ikke? Det startet i hvert fall rolig og pent. St Thomas virket mer som en voksen, men det var bare utenpå. Skramlebandet var i mer enn godt lune denne kvelden. De så ut til å storkose seg der oppe, og vi var i hvert fall to stykker som fikk nyte blant annet The Cool Song, Goodbye Emily Lang, Take a Dance With Me og tittellåten fra deres siste plate; I’m Coming Home. Det ble belønnet med følgende sure kommentar bak meg:
- Dette er det sløveste eg har sett noensinne...!

Som om han hørte bemerkningen kom følgende innrømmelse fra en smilende Thomas:
- Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til å spille her i kveld. Vanligvis bruker vi å spille for folk som betaler og som kan tekstene våre utenat, ikke for slike sammenkomster som dette her, men dette her var jammen hyggelig...

Etter nærmere en time befalte han teknikeren om å sette på CD-spilleren. Et øyeblikk trodde vi at leken allerede var over, men det var bare tid for karaoke! Bandet la fra seg strengene og henga seg til sine umiskjennelige regndanstakter med bare sang og rytmeinstrumenter. Akkompagnert av den ferdiginnspilte musikken åpnet de armene og inviterte publikum inn i St. Thomas’ verden.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Serena Maneesh - Serena Maneesh

(HoneyMilk)

Med oppheita fuzz-pedal, kvasse gitarfigurar og englar i kulissane presenterer gjengen frå sør-vestlandet eit inferno i svart, raudt og kvitt.

Flere:

Diverse artister - Fille-vern - gamle og nye mestere i norsk munnharpetradisjon
Diverse artister - Østfoldminner