Kosmisk aften på Rockefeller
Fire timer med Diskjokke, Anekdoten og Faust ble en kosmisk sandwich med et seigt midtstykke.
Del på Facebook21.04.09
Alle bilder: Ole-Tommy Pedersen
Lørdag var det altså duket for en kosmisk kveld på Rockefeller. På det originale programmet stod Hawkwind, men da de avlyste ble plassen fylt med den langt fra skuffende erstatningen Faust. I tillegg til disse krautheltene var det to andre band som også hadde fått ansvaret for å gjøre lørdagen kosmisk: norske diskJokke Band og svenske Anekdoten.
En god start
- Vi er diskJokke Band. Velkommen til nåtiden, morgendagen, gårsdagen. Eller akkurat nå.
Slik ble kveldens første musikalske innslag åpnet, en halvtime etter at dørene gikk opp på Rockefeller. Dessverre var det ganske få som fikk med seg denne annonseringen, da lokalet fortsatt var sørgelig glissent. Kanskje litt strengt å kreve at alle skal sette av lørdagen sin til kosmisk bonanza, men her var det absolutt snakk om å gå glipp av noe. DiskJokke sin trio sørget med sin intrumentale Moroder-krydrede elektro-krauting for en ekstremt bra start på kvelden, samt en stor fallhøyde for bandene som skulle følge.
Søvndyssende skjeggrock
Og bandet som først fulgte, var det svenske prog-bandet Anekdoten. Lokalet begynte nå å fylle seg opp, og etter begeistringen hos førsteradshopen å dømme, var det tydelig at en del hadde møtt opp nettopp for dette bandet. For de som ikke hadde kjennskap til Anekdoten fra før (les:meg) tok det ikke lang tid å få med seg at den svulstige vokalen som startet med å synge "Something tells me this has just begun" hadde en klar plass i sentrum i Anekdotens musikk.
Og i det jeg registrerer de skjeggete mennene som lukker øynene og gynger foran scenen når denne fløteintense vokalen som ligger oppå musikken, som -hold deg fast- veksler hyppig mellom harde og rolige, melodiøse partier, merker jeg at jeg begynner å bli trøtt. Det eneste som holder søvnen på avstand er en annen konsertgjest- Pirate Love's bassist HERR R- som på dette tidspunktet har latt seg kjede til det aggressive:
- Kom igjen da, for hælvete! Det rekker, det rekker!
For de av oss som trodde at Anekdoten var oppvarmere for Faust, ble det etter hvert klart at det var snakk om en splitgig, og vokalistens første strofe viste seg dessverre å stemme alt for godt. Da Anekdoten annonserer at de har en greatest hits rett rundt hjørnet, var det dessverre lite sitring å spore fra denne kanten. For å trekke frem noe positivt, kan det nevnes at den markante lukten av våt hund/gubbe som preget Rockefellers høyre fløy denne kvelden endelig fikk sin musikalske match, og ting ga på en måte mening.
Faust møter Faust
Så var det endelig tid for Faust. På scenen står blandt annet en sementblander,et strykebrett,noen oljetønner, et stort lerret og maling, og da bandet kommer på scenen starter det hele med et intenst og forløsende støyparti. Dette føles veldig på sin plass etter forrige konsert. Kall det gjerne en musikalsk tarmskyll.
Temaet for konserten var "Faust møter Faust", noe som innebar at Faust spilte mens F.W. Murnaus film fra 1926 ” Faust – Eine Deutsche Volkssage” , ble vist i bakgrunnen. Akkurat dette gjorde lite eller ikke noe preg på selve konsertopplevelsen, da filmen ble vist på mørke gardiner og kun var synlig i korte glimt.
Men selv om filmvisingen forsvant litt i fløyelen, var det på ingen måte slik at det skortet på visuelle inntrykk. Skjorter ble strøket, vinkelslipere og oljetønner møttes, malerier ble malt. Alt dette i kombinasjon med Faust slik de fleste kjenner de-stilfullt bråkete. Det var da kvinnen som akkurat hadde lest opp dikt begynte å male et to meter høyt maleri akkompagnert av en skrikete saxofon at tanken om at denne konserten var mer form enn innhold var mest tilstede. Heldigvis holdt de seg for det meste innafor, og maleriet kunne jeg faktisk hatt på veggen. Faust var nok også bevisste selv på å ikke miste publikum underveis i maleriøkter og skjortestryking. 
Hånda i været!
- Er det noen som kjenner igjen denne, så rekk opp hånda!
Det var relativt mange hender i været da The Sad Skinhead, reggaepop-låta som kan ligne en hit, startet. Dette ble ikke noe høydepunkt, men fungerte mer som et behagelig avbrekk i et show fylt til randen av sære ingredienser.
En time ut i Faust sin konsert møtte jeg igjen HERR R på vei ut. Han hadde sovnet, og blitt bedt om å fortsette med dette hjemme. Selv ble jeg værende en stund til, og selv om jeg aldri sovnet er det på tide med en liten innrømmelse: jeg forlot lokalet før Faust var helt ferdige med sin konsert.
Så en fremlegging av formildende omstendigheter: jeg var på Rockefeller i over fire timer. Så en unnskyldning/forklaring på hvorfor jeg ikke holdt ut lenger kan oppsummeres i et ord: Anekdoten.
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Anekdoten er da ikke kjedelig!! Jeg har fulgt gruppa siden årtusenskiftet, har alle platene, vært på to konserter og aldri blitt skuffet. Å se Anekdoten live var fantastisk begge gangene.
Anmelderen har sin fulle rett til å skrive det hun mener, men jeg synes dette var en fin anledning til å spre ordet om et band som har gitt meg mye.
Svarte **** for ei elendig melding. Tyleskap av dimensjonar og ei oppramsing av subkjektive ekskrementar.
Anekdoten er eit fantastisk orkester - det står ikkje i vegen for noko post-rock plate. Herlege basslinjer, med tung og seig lyd. Men at bandet var omtalt som prog-rock var vel nok til å farge den fordomsfulle meldarens "konsertoppleving".
At meldaren ikkje liker det er greit nok, men det må no vere grenser til kva for subkjetiv eder og galle som skal kome på trykk.
"Skjeggerock" skriv meldaren, som ein dysfemisme for ein heil sjanger - kor Anektoden er ein av dei beste leverandørane. At groove-meldaren ikkje har innsikt i det får stå for hennar eiga rekning. Men for Groove som redaksjonell nettidskrift, har eg mista stor respekt.
Er det dette som er resultatet av den tidlegare brukarundersøkinga? At Groove skulle famna breiare, og ikkje berre vere ei side for brillebefengt indierock? Famne ut over den harde kjerna?
Resultatet? Ein sjølvgratulerande artikkel, som "stadfestar" meldarens eigen "fortreffelege" musikksmak - eller fordommar og utvitenheit om du vil.
At mange møtte opp for å sjå Anekdoten, brydde ikkje meldaren seg om. Derimot søkte ho støtte for sitt syn hjå ein einskild medsamansvorne og skriv:
"Det eneste som holder søvnen på avstand er en annen konsertgjest, Pirate Love's bassist HERR R- som på dette tidspunktet har latt seg kjede til det aggressive:
- Kom igjen da, for hælvete! Det rekker, det rekker!"
Men kanskje det ikkje rakk for dei som faktisk hadde møtt opp for å sjå bandet. Men for meldar Kine Jeanette Solberg og hennar respektlause medsamansvorne HERR R, var det dette som skulle til for å stadfeste at alle som kom for å sjå bandet var idiotar. Og samstundes setje to strekar over deira eigne "Übermensch" førestillingar og "kulheit".
Sterkt fornærma! Takk skal dykk ha.
Der 4 timar blei "øydelagt" av Anekdoten for meldar Kine Jeanette Solberg. Øydela 10 minuttar med hennar skriftlege eder og galle dagen min.... urgh. Det måtte ut!
I staden for å lese meir av denne meldaren, føreslår eg heller at de går til innkjøp av skjeggerock plata "From Within" av Anekdoten.
Velskrevet og morsom anmeldelse. Lo to ganger.
Bjørn Hammershaug
Jeg var ikke der selv, men har snakket med flere som faktisk støtter anmelderen i at Anekdoten var en skikkelig nedtur...
Så absolutt, harald!
Hvis det var noe som la en demper på kvelden min så var det nettop HERR R.
Makan til fjols.
Anmelderens ignoranse sier seg vel selv mtp at anmelderen ikke en gang har gjort hjemmeleksa!
Var det en ting som var nedtur med konserten så var det nettop det forutinntatte hylekoret med fjolset HERR R i spissen.
Hvem bryr seg om hva HERR R mener? Synes det fikk unødvendig stor plass i anmeldelsen.
Likevel er helt objektive musikkanmeldelser like vanlige som intelligente reality-deltakere eller sexy Kvinegruppa Ottar-medlemmer. Kine kan skrive det hun mener, selv om det skinner gjennom at hun ikke har forstått Anekdotens uttrykk.
Saken er jo at dette er en glimrende anledning til å få et oversett band fram i lyset. Anekdoten på sitt bete er magisk og tilfører den progressive rocken noe essensielt - GODE låter!
Selv synes jeg at Gravity er deres beste plate.
... og mens vi er inne på svensk prog, sjekk ut, sjekk ut :
- Samla Mammas Manna (hvil i fred, Lars Hollmer)
- Fläsket Brinner (andreplata "Fläsket" er en av rocken/jazzens mest oversette klassikere)
- Atlas (nok et oversett jazz/prog-band).
- Änglagård (en tanke "over the top", men likevel verdt en lytt.
- Ritual (frisk folkprog).
Døtte, kjenner at jeg får lyst til å skrive en artikkel til opplysning om progens fantastiske verden her. :-)
synes første plata til svenske Paatos er riktig så fin også
Jeg ankom Rockefeller når Anekdoten nettopp hadde begynt å spille. På utsiden støtte også jeg på nevnte Herr R, som konstaterte "ikke gidd å hør dem, de høres ut som en EMO-utgave av MUSE". Senere var det noen som ga dem beskrivelsen "Kent på Valium". Da jeg gikk inn, så følte jeg vemmelse og avsky, så jeg gikk ut for å røyke så ofte jeg kunne (selv om det var kaldt), og ellers sto jeg bøyd over Faust-merch-bordet for å symbolisere at Faust ruler og Anekdoten suger (og om jeg i det hele tatt var i konsertsalen så måtte jeg snu ryggen til og skjære grimaser for i det hele tatt å holde ut torturen). Når de ENDELIG var ferdige å spille, så hadde de nesten ødelagt hele trippen min. Men da visste jeg at ting ville løse seg. Jeg så for meg en slags eksorsisme, der de onde åndene (les: gnålete jamring fra et band som faen ikke vet hva bra musikk er) ville forlate bygget, og bli erstattet med gode vibber, MAGISKE vibber. Og det var akkurat det som skjedde. FAUST var magiske, og jeg må si at jeg synes Kine og Herr R var rett og slett TEITE som henholdsvis gikk og sovnet før Faust var ferdige. Prøv litt flein neste gang, så holder man seg våken! Men unngå da for all del Anekdoten, det var bare ekkelt (skikkelig badtrip-materiale). Det er vel det jeg sier, tar man PSYKEDELIA ut av prog, så blir det bare ekkelt. Jeg digger prog, jeg. Men Anekdoten var bare klagende og VEMMELIG. Mer LSD og flein må til om musikkverden skal våkne opp og lage noe bra. Faust-konserten ga meg et magisk minne for livet. Anekdoten (repeterer meg nå, men må understreke) fikk meg til å ville spy.
Anekdoten har lite eller ingen til felles med verken Muse eller Kent - de er mye bedre enn begge de to bandene.
Hmm, kanskje på tide å avslutte denne diskusjonen nå og å bruke arbeidstiden til det jeg skal...