Kosmisk aften på Rockefeller

Fire timer med Diskjokke, Anekdoten og Faust ble en kosmisk sandwich med et seigt midtstykke.

Relaterte sider:

diskJokke

Faust

Anekdoten

Alle bilder: Ole-Tommy Pedersen

Lørdag var det altså duket for en kosmisk kveld på Rockefeller. På det originale programmet stod Hawkwind, men da de avlyste ble plassen fylt med den langt fra skuffende erstatningen Faust. I tillegg til disse krautheltene var det to andre band som også hadde fått ansvaret for å gjøre lørdagen kosmisk: norske diskJokke Band og svenske Anekdoten.

En god start

- Vi er diskJokke Band. Velkommen til nåtiden, morgendagen, gårsdagen. Eller akkurat nå.

Slik ble kveldens første musikalske innslag åpnet, en halvtime etter at dørene gikk opp på Rockefeller. Dessverre var det ganske få som fikk med seg denne annonseringen, da lokalet fortsatt var sørgelig glissent. Kanskje litt strengt å kreve at alle skal sette av lørdagen sin til kosmisk bonanza, men her var det absolutt snakk om å gå glipp av noe. DiskJokke sin trio sørget med sin intrumentale Moroder-krydrede elektro-krauting for en ekstremt bra start på kvelden, samt en stor fallhøyde for bandene som skulle følge.

Søvndyssende skjeggrock

Og bandet som først fulgte, var det svenske prog-bandet Anekdoten. Lokalet begynte nå å fylle seg opp, og etter begeistringen hos førsteradshopen å dømme, var det tydelig at en del hadde møtt opp nettopp for dette bandet. For de som ikke hadde kjennskap til Anekdoten fra før (les:meg) tok det ikke lang tid å få med seg at den svulstige vokalen som startet med å synge "Something tells me this has just begun" hadde en klar plass i sentrum i Anekdotens musikk.

Og i det jeg registrerer de skjeggete mennene som lukker øynene og gynger foran scenen når denne fløteintense vokalen som ligger oppå musikken, som -hold deg fast- veksler hyppig mellom harde og rolige, melodiøse partier, merker jeg at jeg begynner å bli trøtt. Det eneste som holder søvnen på avstand er en annen konsertgjest- Pirate Love's bassist HERR R- som på dette tidspunktet har latt seg kjede til det aggressive:

- Kom igjen da, for hælvete! Det rekker, det rekker!

For de av oss som trodde at Anekdoten var oppvarmere for Faust, ble det etter hvert klart at det var snakk om en splitgig, og vokalistens første strofe viste seg dessverre å stemme alt for godt. Da Anekdoten annonserer at de har en greatest hits rett rundt hjørnet, var det dessverre lite sitring å spore fra denne kanten. For å trekke frem noe positivt, kan det nevnes at den markante lukten av våt hund/gubbe som preget Rockefellers høyre fløy denne kvelden endelig fikk sin musikalske match, og ting ga på en måte mening.

Faust møter Faust

Så var det endelig tid for Faust. På scenen står blandt annet en sementblander,et strykebrett,noen oljetønner, et stort lerret og maling, og da bandet kommer på scenen starter det hele med et intenst og forløsende støyparti. Dette føles veldig på sin plass etter forrige konsert. Kall det gjerne en musikalsk tarmskyll.

Temaet for konserten var "Faust møter Faust", noe som innebar at Faust spilte mens F.W. Murnaus film fra 1926 ” Faust – Eine Deutsche Volkssage” , ble vist i bakgrunnen. Akkurat dette gjorde lite eller ikke noe preg på selve konsertopplevelsen, da filmen ble vist på mørke gardiner og kun var synlig i korte glimt.

Men selv om filmvisingen forsvant litt i fløyelen, var det på ingen måte slik at det skortet på visuelle inntrykk. Skjorter ble strøket, vinkelslipere og oljetønner møttes, malerier ble malt. Alt dette i kombinasjon med Faust slik de fleste kjenner de-stilfullt bråkete. Det var da kvinnen som akkurat hadde lest opp dikt begynte å male et to meter høyt maleri akkompagnert av en skrikete saxofon at tanken om at denne konserten var mer form enn innhold var mest tilstede. Heldigvis holdt de seg for det meste innafor, og maleriet kunne jeg faktisk hatt på veggen. Faust var nok også bevisste selv på å ikke miste publikum underveis i maleriøkter og skjortestryking.

Hånda i været!

- Er det noen som kjenner igjen denne, så rekk opp hånda!

Det var relativt mange hender i været da The Sad Skinhead, reggaepop-låta som kan ligne en hit, startet. Dette ble ikke noe høydepunkt, men fungerte mer som et behagelig avbrekk i et show fylt til randen av sære ingredienser.

En time ut i Faust sin konsert møtte jeg igjen HERR R på vei ut. Han hadde sovnet, og blitt bedt om å fortsette med dette hjemme. Selv ble jeg værende en stund til, og selv om jeg aldri sovnet er det på tide med en liten innrømmelse: jeg forlot lokalet før Faust var helt ferdige med sin konsert.

Så en fremlegging av formildende omstendigheter: jeg var på Rockefeller i over fire timer. Så en unnskyldning/forklaring på hvorfor jeg ikke holdt ut lenger kan oppsummeres i et ord: Anekdoten.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.