Hovefestivalen Dag 4

Nest siste dag under Hovefestivalen var atter en forrykende opptur for arrangementet, melder grooves utsendte reporter.

På tross av noen halvslappe norske booking-performances fra to av årets mest oppskrytte band: Lukestar og Sigh & Explode, og en avlysning for kronidioten Pete Doherty, var det duket for festivalens to absolutt største og mest oppklarende overraskelser. Fjerde dag nådde festivalen sin høyde og stemningen var svært god blant de noe slitne ukespass-campingpublikummet, artistene og presse.

Musikk Norges flaggskip?
We've recentely been experiencing some empty floors in Switzerland, but all that is over now, from now on we´re going straight to the top!
Kelley Stoltz

Truls Heggero holdt intet mindre enn 4 konserter under årets festival, og kom helt klart best ut av det med sin konsert med trærene.

Med sitt andre band Lukestar ble det hele svært daft, og jeg får følelsen av at Hovekomiteen har brukt Truls sine noe ensformige musikkbidrag for hva det er verdt. Fryktelig unødvendig var det i alle fall å la gruppene spille både ett akustisk og ett livesett med band for et relativt glissent og uinteressert publikum.

Det samme gjaldt den SubPop-relaterte Kelley Stoltz som har vært offer for noe hype grunnet en svært god stemme og et familievennelig sound. Det ble dessverre ikke Kelleys store ettermiddag i Hovesolen denne torsdagen heller, og med en småsarkastisk tone avleverte han mer eller mindre halvslappe fremføringer av et ganske kjedelig materiale i mine ører. Klokken begynte nå å nærme seg 18.00 og jeg begynte å bli bekymret for at dette skulle bli atter en halvgod aften på Hove.

Valentin-aften
Give it up for all those hardcore-metal fans! Any hardcore metal fans out there? This one goes out to thos sissy emo-faggotts: but they´re probably not here, their probably in the bathroom fixing their emo-faggot hair!
Matthew Tuck, Bullet for My Valentine

Hoves metallprogram har vært usedvanlig stramt. Selv er jeg nok ikke den best utsendte for å gjøre seriøse og nyanserte analyser av metall-acts under festivalen, men jeg må ærlig innrømme at jeg har latt meg overbevise av mange nye band her. Grensen går ved death/trash metal som Job For Cowboys, som avleverte en hjertevond konsert tidligere på dagen - foran et entusiastisk publikum. Men det er mye melodiøs metall som har vært i grenseland mellom punk og screamo som har fascinert meg, eksempelvis Bullet for My Valentine og Avenged Sevenfold.

Stemningen under Bullet for My Valentine var alt det Oslo-gutta i Sigh & Explode ikke klarte å overføre til noen som helst. Gruppen gav virkelig alt til et overbærende publikum som fylte Amfiscenen til randen med ellevill headbanging, allsang og dans. På et tidspunkt valgte gruppen å instruere crowden til å splittes for å så fly mot hverandre i enorm hastighet; det var et fantastisk syn å se utenfra mens den hylende vokalen, den intense trommingen og syke gitarene skremte vettet av de mest gudfryktige småbarnsforeldrene.

Yeasayer
Store forventninger til tross, Yeasayer klarte aldri å innfri, dessverre.

Jeg hadde anbefalt mange å ta turen, og mange gikk litt forvirret derfra etter at de hadde spilt nesten en time (de startet faktisk før tiden av en eller annen grunn), og med et livesett som var komplett annerledes enn det de hadde med til Oslo i vinter. Yeasayer er allerede på veg til nye steder, de er garantert relativt lei av å spille All Hour Cymbals i vanlig format, så for tiden reiser de rundt med mer eller mindre nye versjoner av låtene, i tillegg til noen nye.

Det gjorde at svært få låter var gjenkjennelig for publikum og mange følte seg nok litt snytt. Formatet var også litt feil, som jeg skrev i min forrige anmeldelse var Amfiscenen det mest perfekte stedet for gruppen, Hovedscenen ble noe ambisiøst for et såpass "ukjent" band for mange, og når fremføringen ikke var optimal, ble heller ikke oppslutningen større.

St.Vincent
I know most of you guys came down here by bus, plane or boat, even a canoo for all we know, but we arrived here riding on a donkey!
Annie Clark, St.Vincent

Den ellers så stillferdige og jazzinfluerte St.Vincent stilte med et helhvitt antrukket mannekorps, tunge gitarer og trommer, til hva som må karakteriseres som festivalens absolutte underdog. Annie Clark avleverte et sett så frydefullt kalkulert at mange av de nølende oppmøte fikk fullstendig bakoversveis. Fra å være en ganske genial popplate i seg selv, som helt klart evner å strekke seg i ulike retninger ble Marry Me fra i fjor avlevert med klare nikk mot PJ Harvey og Patti Smith. Låter som Jesus Saves, I Spend og Paris is Burning fikk publikum til å måpe over hvor beintøff denne dama så ut, fra å være en blanding mellom it-girl staben til Andy Warhol på 60-tallet til en forvirret jenteunge med klart grep om egen vokal og posisjon.

Jeg setter store penger på at vi får se denne artisten i Norge igjen om ikke veldig lenge.

The Raconteurs
Jack Whites supergruppe The Raconteurs hadde hele dagen vært en snakkis blant Hovepublikummet, nå var tiden omsider kommet for at de skulle innta Hovedscenen som dagens desidert mest vellykkete tagning på det området av arrangementet.

Tross noe usikkert fra starten av, det løsnet mer og mer, og ikke annet kan sies enn at dette er en gjeng som kjenner sin musikkhistorie svært godt og vet å utnytte det til sin favør. Her får man levert en god blanding av 60-tallets gitarentusiaster ispedd mer moderne aktører som Flaming Lips, på toppen av det hele en mer eller mindre kjent vokal fra Jack White, som skapte til tider ekstatitisk stemning blant gamle og nye fans.

Neon Neon
En av årets merkeligste utgivelser må være den britiske gruppen Neon Neon. De har i mine ører gått fra å være en vanvittig kopierende 80-talls act, tidsriktig spillende på retro-strenger som gjennomsyrer dagens moteverden til å bli noe eget for vår generasjon. For selv om mange av dagens artister bruker mye av det New Order, Cure og lignende 80-talls kjemper brukte har Neon Neon brukt deres ideer for en videreskapelse av helt egne ideer.

Bare for å understreke raritetene gruppen omfavner seg med spilte de hele sitt sett kronologisk av platen, og fremføringen var tilnærmet lik playback. Ja, en liten periode når en nærmest skallet mann kom hoppende inn på scenen og rappet store deler av versene sine opp-ned, var vi helt sikre på at dette må ha vært playback; men det var det ikke. Og det sier svært mye om presisjonen denne gruppen fremfører live, for meg var det nok til å overbevise om at Neon Neon har noe foré, og for mange av de andre var det mer enn nok til å sette Teltscenen i festflammer, hvor albumets mange fengende hits bydde på mye dans, latter og sang.

Lupe Fiasco
Hovefestivalens ultimale bragd har vært den stadige evnen til å presentere fullstendig ulike genrer på tvers av scenene. For de av oss som er i konstant bevegelse, og knapt har tid til å spise er dermed nødt til å se alt fra halvgode akustiske luncher til besøk av døden selv med death metall. For enkelte kan det være en ekstrem prøvelse å måtte se de arrogante damehaterne innenfor hiphop-scenen; de gutta som går av og på før noen i det hele tatt har rukket å høre stemmen deres, og mesteparten av konserten har de med seg en backup-rapper som gjør jobben for dem, før de forsvinner ut på bakrommet for å innta om mulig mer rus.

Vel, Lupe Fiasco blir aldri slik, og på Amfiscenen denne aftenen erobret han ulike deler av genrepublikummet med storm med et så sykt tett sett at jeg nesten ble til tider rørt. Her stiller Lupe med fullt storband, backupkorister, men det er i seg selv han som er hovedattraksjonen og han overkjører enhver form for motstand med sin Gadget Flow og utrolige karisma.

For meg var dette årets beste hiphopkonsert, for mange andre var det utvilsomt et sjokkelement; for dette var ikke bare hiphop, dette var alt hva musikkscenen har å bidra med: Dette var en stor opplevelse.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mclusky - The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire

(Too Pure)

Mcluskys tredje og kanskje beste skive er en frydefull utøvelse i pulveriserende støyrock.

Flere:

Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds
Equicez - State Of Emergency - Generation Equiz