Buraka Som Sistema, Blå 6.mars

Ellevil dansefest fra BSS, som hentet frem minner fra sokkelestdiscoens tidsalder, og sendte stemningen bokstavelig talt i taket.

Tekst: Hanne Sveen.
Foto: Bjørnar Håland


Etter en kald uke vassende i slaps i hovedstaden, var jeg i overkant klar for litt sydlige rytmer på Blå fredag. Buraka Som Sistema spilte sist opp til dans i Norge under Øyafestivalen ifjor, og det virket som det var flere enn meg som var klare for et gjensyn med de energiske portugiserene.

Blå hadde annonsert gjengen som ”the missing link mellom baile funk, breakbeat, grime, B-more og strippe-klubb ghetto tech.” Noe avansert med andre ord.
Selv kaller de det kuduro, en musikksjanger med opphav i Angola på nittitallet, som raskt spredde seg videre til Portugal, angolas tidligere koloniherrer. Kuduro betyr hard ass, et passende navn på en musikkstil preget av lettere primitive beats med høyt tempo blandet med afrikansk vokalføring og bootyshaking på høyt nivå.

Konserten var utsolgt, og innenfor var stemmninga høy mens dj Hele Fitta varmet oss opp. Flere begynte dansinga lenge før Buraka viste seg. Publikum var typisk for Blå på en dansekveld, middelaldrende med kjøkkenklut rundt halsen og en og annen blogger luskende i hjørnene. Ingenting tydet på at ti minutter senere skulle klutene sendes i taket, og glisene bare toppes av tempoet på Blayas (vokalist og dansedame) turborumpe.

Konserten åpnet med et litt dystrere lydbilde enn hva man forbinder med Buraka, før det smalt til med gladtekno for alle penga. Det var imponerende hvor raskt de hadde alle hoppende med armene i været. Jeg har aldri sett Blå danse så hardt fra scene til bar. Låtene gikk slag i slag med en god blanding fra Ep-en From Buraka to the World og det ferske albumet Black Diamond, krydret med en del samples fra 90-talls klassikere som bla. Rhythm is a Dancer og Prodigys No Good. Her traff de hjemmebane, og jeg tror ikke jeg var den eneste som fikk flaue minner fra sokkelestdisko på ungdomsskolen. Mimringa ble for min del komplett da paret ved siden av meg ble inspirert til litt god gammeldags klining på dansegulvet.

Den joviale frontmannen, Kalaf godpratet med publikum og skulle vise oss hva “Africa really is” med låten Africa, og ledet allsang mens han stadig lurte på om folk var klare for mer. Klarere tror jeg vel neppe folket kunne blitt. Det taka helt for tørklemafiaen foran da Blaya dro igang med refrenget fra “the Sound of Kuduro”. Nordmenn går tydeligvis ikke av veien for å telle litt høyt. Ikke var de så flaue da fire gutter og fire jenter ble invitert på scenen heller. Stakkars gutta kunne se langt etter å shake seg på scenen da den raskt ble full av mer eller mindre velykkede kvinnelige booty shakers. Moro var det tydeligvis, selv om ingen av dem helt kunne måle seg med Blayas jungelaerobic. Shakira kan bare drømme om den dagen hun blir like bad.

Eneste ankepunktet på konserten for min del var at det kunne bli litt vel like låter. Beatsa var ikke spesiellt varierte og de fleste låtene var skrudd over samme lest. De kunne helt klart tjent på å variere litt hardere. De viste gode takter innimellom til litt sløyere saker, men var straks oppe på 2unlimited-tempoet sitt igjen. Det samme kan jo sies om skivene. Men, bortsett fra dette, var de en heidundrandes liveact. De gjør seg definitivt mye bedre live enn på skive.

Før de takket for seg for kvelden dro de frem det feteste festrikset: Få alle i publikum til å sette seg på huk, for så å hoppe opp samtidig. Slik fikk de absolutt alle med seg på en siste dans, enten man ville eller ikke. Derfor sier jeg ja til mer felles aerobic på konsert. Og, en liten ting til, sånn i anledning kvinnedagen og likestilling;det kunne godt ha vært med en litt snerten kar i speedo med rompa på duracellmodus også.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Devendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon

(XL)

California Here I Come! Cosmic cowboys, lykkejegere og blomsterbarn forenes i Topanga - 40 år siden forrige gang.

Flere:

TV on the Radio - Dear Science
Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Inspiration Information