Death Jazz: OffOnOff + IPA, Mono 19. mai

Konservert jazz og utfordrende improv i hvert sitt hjørne på Mono viser tydelig hvor jazzundergrunnen står.

Relaterte sider:

OffOnOff

IPA

Presentasjonsformen er i mange tilfeller en vesentlig del av en musikkopplevelse, skjønt det i tilfellet jazz ofte er flere former å forholde seg til. Opprinnelig brukt som dansemusikk på begynnelsen av forrige århundre og senere blitt stueren i både studio og konsertsaler, men fremdeles altså, jazz er absolutt best på klubb. Helst rett foran deg på gulvet, uten særlig hjelp fra mikrofoner, gjerne litt skranglete fremstilt, gjerne litt dunkelt belyst. Det var i hvert fall slik det var på Mono sist tirsdag.

Konsertforeninga Blå arrangerer dette titt og ofte på flere scener, en konsertestetikk som faller veldig naturlig i en by som Oslo, så dette er altså kun en i rekken av flere arrangementer som stikker fingern i jorda og måler temperaturen på jazzscenen. Konsertserien Death Jazz tar sikte på å fremheve ytterkantene av jazzsjangeren, der hvor jazzen dør og en ny musikk oppstår.

Likevel: Den delte kvelden ble åpnet av kvartetten IPA, et nystartet prosjekt som her presenterte stoff fra sin nye plate, Lorena, utgitt på Håvard Stubø og Tord Krogtofts selskap Bolage. Den akustiske comboen med trommer, bass, saxofon og trompet må sies å være et referansespill, både i musikk og besetning.

For å ta besetningen først, er dette en slags miks av bandene Motif og Atomic, hvor tenorsaxofonist Atle Nymo og trommis Håkon Mjåset Johansen kommer fra førstnevnte og trompetist Magnus Broo og bassist Ingebrigt Håker Flaten kommer fra sistnevnte. Selv om de alle holder på med mange prosjekter utover dette, har de to bandene satt solide spor i IPA. Og felles ideal for både Motif og Atomic er en type revitalisering av en svingende amerikansk jazz med frontlinje og voldsomt komp, hvor bop, hardbop og frijazz er like mye gjeldende begreper som de er overflødige.

Låtmaterialet synes å være skrevet med en nøytral og tradisjonell penn som har gått på rundgang i bandet. Følgelig var det å høre IPAs sett som å høre Charles Mingus' flaksende motiver og Dave Hollands moderniserende kvintett blandet sammen med frie strekk og utblåsninger, slik at vi landet trygt i Skandinavia på 2000-tallet. Til tross for flotte soli fra Nymo og Broo og en eminent bassing fra fleksible og alltid fengende Håker Flaten, som kanskje var en liten livredder i bandet, er det ikke til å komme bort fra at kvartetten fremsto mer konserverende enn konfronterende (death jazz?) fra sitt alternative hjørne inne på Mono.

Det andre hjørnet, det med en liten opphøyet scene, var nemlig forbeholdt trioen OffOnOff, som kom rett fra USA-turné for å gjøre jobber i Oslo og Bergen. Gitarist Terrie Ex fra Nederland og kjent fra blant annet The Ex, bassist Massimo Pupillo fra Italia og kjent fra blant annet Zu, og trommis Paal Nilssen-Love fra Stavanger og kjent fra blant annet... se her. Alle tre er for øvrig medlemmer av den større konstellasjonen Original Silence, hvor Moore/Gustafsson/O'Rourke utgjør resten.

Tre elleville menn; tre elleville kvarter. Om de har lagt en mening bak navnet sitt vet jeg ikke, men det beskriver i det minste hvordan musikken er. Her er det fullt kjør fra første stund, med plutselige opphold hvor man får anledning til å hige etter luft på overflaten, før neste bølge kommer og skyller deg med videre. Offonoff, onoffon, offoffON, det går litt sånn.

«...der var ruskut å leggja utpå», får jeg nesten lyst til å si, men den leikande musikk nedi kavet er mer nyansert enn som så. Selv om dette er av dagens mest hardtslående dommedagsmusikk med referanse til jazz, og som derfor fort kan fremstilles i negative ordelag blant utenforstående, er strukturene innad i bandet fascinerende sofistikerte.

Slik var det å høre OffOnOff live, med Pupillos blytunge bass som naglet seg fast i fundamentet sammen med Nilssen-Loves tromming, og hvor Ex' krakilske gitarlyd danset mellom dem. (Han danset ganske heftig selv også, i sin røde fotballskjorte.) Et godt stykke kan de tre høres ut som tre ulike individer på hver sin konsert, før det hele sakte men sikkert føres sammen og blir til en seig masse av lyd. Her er det Pupillo/Nilssen-Loves samspill får Ex' brutale cleanlyd (!) til å høres ut som vakre melodier i all sin kakofoniske drakt, og hvor suggererende tilstander oppstår.

Hvor mye som er igjen av jazz etter en slik maltraktering er det så mye ikke rom for å diskutere her, men sikkert og visst er det at den konstante lyttingen var bestandig tilstedeværende, noe som kom tydelig frem i det infernalske settet. OffOnOff kan man høre både på sin helt ferkse plate nummer to og i liveklipp på YouTube, men det er ikke sammenlignbart med opplevelsen det er å stå en armlengdes avstand fra dette monsteret av et impromaskineri.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Espers - Espers II

(Drag City)

Årets vakreste plate? Tatt opp på en bølgende eng ved Stonehenge, innspilt på et grønt løvblad og fremført av seks druider på sopptur.

Flere:

Radical Face - Ghost
Sigur Rós - Takk