Reportasje: Øyafestivalen 2010

Det arrangeres nær 600 festivaler i Norge hvert år. Hva gjør Øya til den beste?

Foto: Ellen Lund. I rekkefølge: Flaming Lips, Dangermouse, Big Boi og Robyn. Flere bilder ser du i galleriet

Regn, gjørme, solskinn, øl, burger og ikke minst, klokkeklar lyd fra i alt seks scener.

Årets festivalhøydepunkt er i gang for mange, og fra alle kriker og kroker strømmer de til: Øyapublikummet. De som trofast står i halvannen kilometer lang kø for å få vekslet billett til armbånd, de som frivillig tråkker rundt på et område best kjent som gressflekken til høyre for Oslo-tunnelen i dagesvis i kø, kø og atter kø – kø for å få øl, kø for å tisse, kø for å få seg et økologisk pizzastykke: Øyafestivalens sjarm og trekkplaster er og blir den magiske stemningen som blir til på veien fra A til B– øyeblikket du forstår at alle rundt deg digger den samme sangen eller når siste tone er spilt og alle går på rekke og rad ut porten. Da vet man at sommeren er over. Men for mange blir det liksom ikke høst uten Øya.

- Det har blitt en slags tradisjon og en avslutning på sommeren på en måte. Og det er en fin måte å oppdage nye og gamle band. Det er veldig sosialt og nesten alle jeg kjenner pleier å være på Øya år etter år.

Silje Elisabeth Moe (28) er en av årets tilbakevendende deltakere. Hun har vært her fem år på rad, og begynte å gå hit fordi hun var nysjerrig på hva festivalen var for noe.

Bor man i Oslo kan du nemlig ikke unngå å ha hørt om Øya. Siden starten i 1999 har denne litt bortgjemte festivalen i foten av Ekebergåsen nemlig gjort seg kjent som den viktigste arenaen for å oppdage og gjenoppdage musikk – og møte venner og bekjente for hvert skritt man tar. År etter år samler Øya inn
headlinere og små artister til et arrangement så feberhypet hos lokalbefolkningen at har du ikke billett innen mai-måned: ja, da kan du like godt glemme det.

I senere tid har festivalen ekspandert, og avlet både Mini-Øya, Sukkerbiten, KlubbØya og ikke minst Fanzinen Fan som kommer ut 10 ganger i året til musikkfrelste fans. Øya er en happening, et sted der du møter favorittartisten din få meter fra scenekanten, og han fyren du klina med på naschpiel plutselig står rett ved siden av.

En naturlig link til musikkmiljøet

Det anslås å arrangeres nærmere 600 festivaler i Norge hvert år, hvorav en rekke av de går med dundrende underskudd. Øyas renommé og utbredelse bare fortsetter å ekspandere. Likevel tviholder arrangørene på det samme området år etter år, selv om det er så befolkningstettet at man er nær ved å dette i vannet for å komme frem,- selv om de antakelig kunne ha flyttet hele greia og solgt tre ganger så mange billetter. – det er jo noe av sjarmen ved å være festival, må vite.

Pressesjef i Øya, Jonas Prangerød har vært med siden 2004, og har tidligere uttalt at han var en av de 25 første som kjøpte billett til Øyafestivalen i 1999. Jonas mener det er samarbeidet mellom små og store aktører i Oslos musikkliv som har gjort Øya mulig.

- I alle år har det vært viktig for oss å være inkluderende i forhold til de delene av Oslos musikkliv som vi føler oss som en del av. Grunnleggerne kom fra små og mellomstore konsertsteder i byen og kontakten med disse er fortsatt veldig viktig for oss. Flere i Øya-administrasjonen er fortsatt involvert i mindre scener i Oslo. I tillegg har vi samarbeid med en masse scener og musikkmiljøer gjennom blant annet Klubbdagen, Camp Indie og Øyanatt. - Uten et levende musikkmiljø for ny pop/rock og gode helårsarrangører, hadde det ikke vært noe grunnlag for å drive Øyafestivalen.

Men nå er dere jo blitt store – hvor store ønsker dere egentlig å bli?

- Vi har så mange dyktige og kreative folk i vårt system og hvert år dukker det opp en mengde gode ideer. Flere av disse har vi gjennomført, blant annet Miniøya, Fan Fanzine, Øya Open. I den grad det kommer flere lignende prosjekter og arrangementer, handler det vel om gode ideer, ressurser til å gjennomføre - og noe så enkelt som lysten til å prøve.

Øya har jo ekspandert kraftig og tilknyttet seg en rekke sponsorer og samarbeidspartnere fra næringslivet. Samtidig har dere vært klare på et prinsipp om å holde en miljøvennlig profil. Hvor vanskelig har det vært å følge de premissene dere la til rette når dere startet opp?

- Det har hele tiden vært viktig at sponsorer/store samarbeidspartnere byr på noe mer enn kun økonomiske bidrag. Vi har satset på at disse også skal bidra med positive aktiviteter for publikum og/eller gode løsninger for å gjøre festivalen bedre. Øya har opp gjennom årene hatt mange gode samarbeidspartnere og interessen har vært såpass stor at vi har kunnet velge de som deler vårt verdisyn.

En solskinnsdag i historien

Men det er ikke bare publikum og de administrative bak festivalen som kommer tilbake år etter år. Det samme gjør artistene. Og et av bandene som har opptrådd mye i Norge de siste årene er Yeasayer, som fra scenen under årets festival proklamerte at det var deres sjuende visitt til Norge.

Når jeg spør de om deres forhold til Øya og Oslo er Anand Wilder og Chris Keating litt spøkefulle, men med en klar respekt for festivalen og i hvert fall med et snev av oppriktighet i tonen.

- Vi leverte jo en av de beste konsertene på Øya i 2008, forteller gitarist Anand Wilder.

- Ja, det var faktisk den beste konserten i Øya sin historie, skyter vokalist Chris Keating spøkefullt inn.

For hvem husker vel ikke den solskinnsaftenen i 2008, hvor Yeasayer spilte så folk som sniker til seg konserter fra brua utenfor festivalområdet skalv av glede. Det var et solskinnøyeblikk i Øyas historie, men festivalen har mange flere.

Kommer alltid tilbake

Pressesjef Prangerød har gjennom årene sett mange gode headlinere og mindre acts gå både på og av scenen, og jeg lurer på hva han anser som festivalens største bragd?

- Av veteranene har det vært fantastisk å kunne hente navn som The Cramps, Paul Weller, Roky Erickson og The Specials til Middelalderparken. Det er alltid gøy å kunne by på artister som sjelden eller aldri har besøkt Norge. Men entusiasmen er like stor når vi klarer å hente over unge artister til deres første booking på skandinavisk jord.

- Av de som har avslutta på Enga, er vi nok sjøl mest stolte av å ha fått My Bloody Valentine, Robyn, Beck og Pavement til Middelalderparken, men det bør vel nevnes at flere i bookinggruppa har det med å bli langt mer oppspilt av å få bekrefta en del mindre artister.

For det er nettopp dette Øya handler mest om av alt: Det er liksom noe til og for alle og enhver. Enten du er typen som leser musikkbloggene opp og ned hver dag, eller du er vedkommende som har ”falt av litt” etter at arbeidslivet og familielivet tok overhånd: Øya har noe for liten og for stor.

Festivaldeltaker Silje Elisabeth Moe var på Øya når alle de artistene Prangerød trekker frem spilte, men er på tampen av festivalen mest ivrig på å snakke om årets program.

- The Flaming Lips var jo bare helt fantastiske, samme med Robyn. Og så må jeg jo si jeg ble veldig imponert over Karpe Diem også. Skikkelig sjarmerende. Og overraskende nok ble jeg skikkelig fascinert av Major Lazer.

Kommer du tilbake neste år?

- Det gjør jeg nok sikkert. Jeg er blitt hekta, og dette er en tradisjon. Jeg greier nok ikke holde meg unna.





comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Loch Ness Mouse - 11-22

(Perfect Pop)

The Loch Ness Mouse redefinerer seg i det norske musikklandskapet. Med bravur.

Flere:

Wauvenfold - 3fold
Domenico+2/Kassin +2/Moreno +2 - Sincerely Hot