• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Atomic

Blå, 14/3-04. To forrykende sett.

Carl Kristian Johansen 

Del på Facebook23.03.04

Denne konserten markerte avslutningen på Atomics ferd gjennom det ganske land. Om turneén kan karakteriseres som en signingsferd med et stort og hengivent publikum på hvert stoppested vites ikke, men rapportene fra konsertene i Bergen og Trondheim har vært mer eller mindre ekstatiske. Blå var ikke akkurat fylt til randen denne søndagskvelden, men et hyggelig antall publikum fikk antagelig det de var kommet for, med nogo attåt.

Dagsformen var noe preget av en lang turné, og Fredrik Ljungkvists forkjølelse, som la en ørliten (jeg understreker ørliten) demper på bandets utfoldelse, men allikevel, Atomic leverte to forrykende sett. Repertoaret inneholdt materiale fra begge skivene, i tillegg presenterte Atomic flere nye låter som forhåpentligvis vil bli sluppet senere (tør jeg forslå en liveskive?). Av de nye var nok Ljungkvists Kerosene den største overraskelsen. En låt som spiller maksimalt på den ekstreme dynamikken som ligger i bandet, og der hovedfokuset ikke ligger på solostrekk, men heller på grunnkompet. Et drivende og fengende rytmisk kompstrekk blir repetert gjennom låten, men dette strekket var såpass langt og variert at det tok tre-fire runder før man kunne registrere at det var det samme. Broos trompetlinje som lå på toppen kom nesten i bakgrunnen, for den klassiske rytmeseksjonen med Håvard Wiik på piano, Ingebrigt Håker Flaten bass, og Paal Nilssen-Love på trommer, er vanvittig kompakt og drivende. Disse tre kom til sin rett igjen på Boom Boom, antagelig den heftigeste av alle Atomic-låter siden Krilons Resa. I disse to låtene skjener nesten Atomic over i et rocka uttrykk.

Ellers var konserten preget av alle involvertes virtousitet, men uten at det gikk på bekostning av helhetsinntrykket. Det vekselvise samspillet innad i bandet gjør at man som publikummer hele tiden kan skifte det visuelle fokus, og bandet er bemerkelsesverdig flatt strukturmessig. Selv om Håvard Wiik og Fredrik Ljungkvist er viktige låtskrivere og solister, finnes det ingen markert lederskikkelse. Det er den kollektive dynamikken som er drivkraften i uttrykket. I tillegg til Boom Boom og Kerosene, stod Wiiks komposisjon Re-lee ut som en representant for det kollektive. Det bærende er Wiiks utspill som får sin respons først fra Ljungkvist og så Broo og så tilbake til Wiik igjen.

Eneste kritiske punkt denne kvelden var soundet i Broos trompet. I forhold til Ljungkvists brede, store og beherskede traktering av saksofon og klarinett, uansett toneleie, var Broos trompetlyd tidvis trang og av og til faktisk skjærende. Synd, for på plate representerer Broo en mye varmere hjørnestein i uttrykket enn han gjorde denne kvelden. Allikevel er det få ting som fenger mer enn når Broo og Ljungkvist sammen introduserer eller avslutter en låt ved å spille de samme tonene.