Intervju: The Little Hands of Asphalt

I mars kommer det etterlengtede debutalbumet til Little Hands Of Asphalt. groove tok en prat med bakmannen om låtskriving, indiemiljøet og politisk musikk.

- I utgangspunktet var dette bare låter jeg spilte inn for meg selv, fordi de ikke passa så godt inn i mitt andre band Monzano, og for å utforske andre sider av min egen musikkinteresse. Og så fikk de en del mer oppmerksomhet enn jeg hadde trodd.

Tiden er snart moden for den lenge etterlengtede langspillerdebuten til Sjur Lyseid alias Little Hands Of Asphalt. En mann som har tråkket stier etter seg i Oslos undergrunnsmiljø i åresvis. Først med det eminente indiepop-bandet Monzano, så gjennom deltakelse hos My Little Pony, Nomber 5´s og Harmonica. Men nå er det altså klart for albumet Leap Years, ei skive han har spilt inn sammen med Kenneth Ishak fra Beezewax.

- Kenneth var et naturlig valg, og en av de få i Norge jeg kunne tenke meg å samarbeide med. Beezewax var stort sett det eneste norske bandet jeg virkelig likte da jeg var yngre, og jeg og Kenneth har utrolig mange sammenfallende referanser, både i bredde og dybde. Han er en strålende instrumentalist, og det var kanskje det eneste frustrasjonsmomentet i studio. Mens jeg satt der og ikke fikk til ting, visste jeg at Kenneth antakeligvis kunne spilt dem inn på første take. Han er en veldig aktiv produsent, og bidro både med instrumentering og arrangementer, noe som var noe av intensjonen bak å velge ham.

Selv om plata ikke er tilgjengelig i norske platebutikker før 9. mars har Little Hands Of Asphalt spilt en rekke konserter på bortimot samtlige av Oslos konsertscener. Bl.a. som oppvarming for en rekke av kjente internasjonale artister som fe.ks Will Oldham. Og det er nettopp Oldham, Jason Molina og Damien Jurado som kan refereres til når man prater om musikken til Little Hands Of Asphalt, hvertfall om man skal ta for seg tekstuniverset. Et emne Sjur er svært engasjert i.

- Det å skrive en bra tekst har mye å gjøre med å tørre å blottlegge seg, det å være seg selv emosjonelt, intellektuelt eller gjennom detaljobservasjoner. Det synes jeg at jeg får til av og til, mens andre ganger er det bare et slit av et puslespill, som til slutt går opp på et vis. Og tekstene tresker nærmest konstant gjennom bakhodet mitt, det er mye å plukke opp i annen litteratur, film, tyvlyttede samtaler og så videre. Jeg stjeler nok mye. Det er også viktig å lære seg å ljuge, eller ha et alternativ forhold til sannheten, om du vil.

Jeg forstår derimot ikke hvordan mange velger å legge såpass lite innsats og arbeid i tekstene sine, og hvor lavt litterært nivå poptekster ofte holder. For det handler mye om innsats og gjennomarbeiding. Men jeg har lite tro på det ensomme geniet som hamrer ut mesterverk på mesterverk på den gamle skrivemaskinen sin. Selv en fyr som Steven Malkmus, som øyensynlig skriver fritt assosierte absurditeter, gjorde mange versjoner av tekstene før de endelig endte opp på skivene. Jamfør reutgivelsene av Pavement-platene som har dukka opp de siste åra. I coveret på den siste av dem, Brighten the Corners, er det trykket et veldig bra essay fra New Yorker om nonsense i poptekster, som virkelig anbefales, sammen med den fantastiske plata, selvsagt.

Den siste tiden har flere band i det såkalte «indiemiljøet i Oslo» så smått begynt å bryte opp til overflaten i Norsk musikkliv. Sjur har som nevnt vært med på produksjonssiden til flere av disse artistene. Til gjengjeld stiller de opp og spiller sammen med han live, og slik går stafettpinnen på rundgang i hva som etterhvert har blitt en gigantisk vennegjeng. Men vil de noengang få et kommersielt gjennombrudd?

- Det er ikke så langt mellom undergrunn og mainstream i dette lille landet. Hvorvidt man er i stand til å nå i gjennom, og bli noe annet enn et undergrunnsband som selger 250 plater, avhenger av mange faktorer. Først og fremst at plata er bra, men det er ikke nødvendigvis nok i seg selv. Apparatet rundt, evnen til selvpromotering, og en liten dose flaks må nok også til. Det hjelper også at det finnes et miljø som i seg selv får oppmerksomhet, sånn at man trekker hverandre fram. Det er vel det som er i ferd med å skje med den såkalte Oslo-indien. Folk med driv og talent for organisasjonsvirksomhet må ha noe av æren, som for eksempel Spoon Train-folka, med Simen Herning i spissen. Nå har de jammen fått i hop et ordentlig velfungerende booking-selskap også.

Debatten mellom Thomas Seltzer og Bendik Wold har blåst liv i debatten omkring såkalt «indie»-musikk, og selv om det muligens er snakk om en ordsplid mellom to store egoer, har de interessante standpunkter. Har det noe for seg å gjøre denne debatten til et politisk engasjement, eller bør musikk få bestå som et kunsterisk produkt?

- Jeg har i perioder vært veldig opptatt av politisk musikk, alt fra tidlig Dylan, til Public Enemy og mer pønkrelaterte ting som Born Against og Operation Ivy. Og politisk kultur generelt, særlig litteratur. Har vært ekstremt opphengt i Kurt Vonnegut, for eksempel. Kanskje de senere åra mer implisitt politiske greier som Weakerthans og Johan Harstad. Det der med det personlige som det politiske har mye for seg, selv om det har blitt en stor klisjè. Men politisk kultur, og særlig musikk, har hatt mye å si for meg som politisk oppatt, og tidvis engasjert.

Jeg burde vel stille meg på lag med Bendik Wold. Sympatisk fyr med mye bra for seg, men jeg synes samtlige debattanter ser bort fra noe essensielt her. For både Wold, Seltzer og Ole Martin Ihle bruker debatten for posisjonere seg og sine respektive musikalske preferanser på "riktig" sted i smakshierarkiet, og ser bort fra det faktum at de alle bedriver kulturell selvproletarisering på den ene eller andre måten. Wold er for så vidt delvis inne på det. Denne formen for kulturell aktivitet er nettopp noe som, kulturteoretisk, stiller popmusikken i en slags særstilling, særlig etter fremveksten av pønken. Og kanskje er det her det kritiske potensialet ligger.

Uansett blir det litt søkt å bruke løse sjangersammensetninger som grunnlag for å si noe om politisk potensial. Indien, i sin framvekst, var jo en betegnelse på DIY-organisering og omgåelse av etablerte distribusjonskanaler, mer enn en sjangerbetegnelse. Anbefaler forøvrig boka Our Band Could Be Your Life av Michael Azerrad for en god oppsummering av den utviklinga. Ellers synes jeg at Greil Marcus har skrevet mye fornuftig om politisk musikk og musikkens politiske potensiale, stort sett i forbindelse med framveksten av punken, blant annet i essay-samlinga Lipstick Traces.

I en forlengelse av forrige spørsmål, avholdes seminaret «Er indielabels de nye majors» under by:Larm- hvilke tanker har du om virkningen av dette for norske uavhengige plateselskaper? Tror du de vanskelige økonomiske forutsetningene mange av de større plateselskapene møter i 2009 kan være i favør av de mindre?

- Ja. På mange måter tror jeg det. Det blir mindre penger i omløp i bransjen generelt, og de delene av den som er tuftet på idealistisk virksomhet vil naturligvis ha et fortrinn, da de ikke er drevet av krav om profitt. Og heller aldri har vært det. Men det er nok vanskeligere å tjene penger for alle aktører. Så det å hevde at indielabels er de nye majors blir litt feil, og er en måte å prøve å tre de gamle virkeligheter ned over hodet på nye. Andre økonomiske betingelser krever nye former for organisasjonsstruktur. Og den transformasjonen tror jeg indielabler er i større stand til å møte.

Det finnes også tegn på at på at marginale kulturutrykk generelt får større plass som følge internettbaserte distribusjonskanaler, det være seg nedlastning eller fysisk salg via nett. The Long Tail av Chris Anderson har godt empirisk materiale og gode analyser av denne tendensen, for dem som (mot formodning) skulle være interessert.

Avslutningsvis, hvilke band finner du selv er mest spennende i disse dager?

- I ”min” gate, har jeg hørt en del på den nye Jeff Hanson-plata i det siste. Mannen med jentestemmen har alltid vært en liten favoritt. Andrew Bird-plata er ganske fin, selv om det blir litt vel mye plystring, noe som er og blir en uting for meg. Jeg gleder med til gubbegenet får fritt spillerom på Rodney Crowell-konserten. Apropos politisk musikk, det er sjelden aldrende country-legender toucher innom feminsime, etter å ha laget en antikrigsplate forrige gang. Men det gjør altså Rodney. Det synes jeg er ganske fint.

Når jeg blir lei av gubbestyret, setter jeg på Taylor Swifts Fearless. Vanvittig pubertal Nashville-country, men med en filterløshet som gjennomsyrer både låt- og tekstskriving, og gjør det uimotståelig. Men jeg begynte å grine av Dixie Chicks-dokumentaren òg, da.

- Snakk om selvproletariseringprosjekt! Men sånn blir det når man er en enkel gutt fra landet, vet du.

Albumet Leap Years slippes 9. mars, som en samarbeidsutgivelse mellom How is Annie og Spoon Train Audio, distribuert gjennom Tuba. Men allerede på mandag kan en digital EP ved navn Spit Back at the Rain lastes ned fra de respektive labelenes hjemmesider

Alle foto:Tore Meek.




comments powered by Disqus

 



moffe
2009-02-07indiekongen!

for en fyr! sykt kjekk.

Morfar
2009-02-09GRATIS EP!!!!!!!!!!! Trykk HER:

http://www.howisannierecords.com/downloadfile.php?i=d1fe173d08e959397adf34b1d77e88d7

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo