Tommy Tokyo & Starving For My Gravy, Driv 3. november

Selv om det siste albumet var en liten skuffelse, er Tommy Tokyo fremdeles blant nasjonens ypperste på en scene, noe konserten i Tromsø beviste til fulle.

Foto: Gøran Stensrud (flere i galleriet som du kommer til ved å klikke på et vilkårlig bilde)

Tommy Tokyos tredje utgivelse, Go Time, Showtime & Absolute War føltes som en liten skuffelse da den kom tidligere i høst. Det var liksom noe som manglet, låtene var mer nedpå og tilsynelatende gråere enn på Fredrikstad-mannens forrige utspill, mesterlige Smear Your Smiles Back On fra 2008. For et par år siden gjorde Tokyo & Co konserter som bergtok, og jeg har vel egentlig aldri vært i tvil om at østfoldingene er blant nasjonens sikreste konsertkort, selv om jeg nok denne kvelden ikke hadde like store forventninger som tidligere møter.

Desto hyggeligere å berette om en konsert der det ferskeste materialet – anført av The Final Straw, My Love is Like a Flower og Thank God for That – sto fjellstøtt mot klassikere som The Circle Must Be Broken og Long Road Home. Et tegn på at jeg kanskje ikke har gitt den originale låtskriverens ferske album nok sjanser. Jeg akter i alle fall å finne den fram igjen, for i livetapping låt de nyeste sangene mye bedre enn jeg husket fra øreklokkene.

Jeg har tidligere skrevet i entusiastiske ordelag om Tommy Tokyo & Starving For My Gravy, og det er ingen grunn til å gjøre noe annet nå heller. Denne konserten hadde øyeblikk bare Stein Torleif Bjella har matchet denne høsten. Å få sett nasjonens to beste låtskrivere i løpet av et par uker er høstens store konsertopptur(er) så langt. Tommy Tokyo og hans menn var - som Bjella på Blårock - outstanding, og en tanke mer nedpå enn ved tidligere anledninger. Gud, kjærlighet, de store og vanskelige spørsmål, men også skrudd surrealisme og fantasifull lek - Tokyos univers er fargerikt og treffer sine lyttere tapetsert med ektefølt varme.

Den skjeggete frontfiguren sto som vanlig fram på bare føtter, men kanskje tanken mindre eksentrisk enn ved tidligere anledninger. Mer balansert på et vis, selv om han fremdeles bretter ut sitt følelsesliv med hjertet bankende utenpå skjorta.

Firebarnsfaren styrte konserten med bønn og storsinn. Let Us Pray, messet Tokyo mens han dykket i skeiv tristesse, men også gav oss bjeffende Browning 38 og en himla fin Derail and Demise, for å trekke fram noen topper på en konsert som etter en forsiktig start, tok av mot skylaget der originalitet og slående låtskriver-kunst møtes i noe som Tommy Tokyo og hans menn er ganske så alene om her hjemme. Det følsomme materialet dominerte, Tokyo sang som en gud og bandet responderte med hypnotisk koring og musikk som omfavnet den store, skjelvende og unike stemmen på perfekt vis.

Stor kunst skaper store følelser. Tommy Tokyo er en stor kunstner. En låtskriver og formidler av rang, som denne kvelden i Tromsø viste fram hele sitt spekter og leverte en konsert som i flekkene føltes som en regelrett maktdemonstrasjon.




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics

(N.E.W.S.)

Trippel CD som oppsummerer 10 år med glimrende hard, monoton klubbtechno. Det kan jo bare ikke bli feil.

Flere:

Kid Loco - Kill Your Darlings
The Flaming Lips - Yoshimi Battles the Pink Robots