Buzzcocks, Garage 3. oktober

Garage Oslo 5 år: Buzzcocks leverte en konsert som ikke bare beviste at de har et låtmateriale som så absolutt har tålt tidens tann – de har om mulig låter som nesten bare har blitt bedre med årene.

Relaterte sider:

Buzzcocks

Foto: Ole-Tommy Pedersen

De fleste av de fremmøtte lørdag kveld var nok knapt påtenkt da Orgasm Addict krydret samfunnsdebatten på slutten av 70-tallet. At de allikevel viste seg som et publikum foreldregenerasjonens punkere burde være stolt over, var hevet over enhver tvil. Men så var det jo ikke hvem som helst som hadde funnet veien til Oslo heller. Selveste Buzzcocks – bandet som ofte blir nevnt i samme åndedrag som legendariske The Clash. Med seg hadde de 30 år gamle låter som fremdeles står fjellstøtt. Det skulle det omtrent ikke mer enn første akkord på åpningslåten Boredom til for å konstatere.

Dette visste selvsagt et utsolgt Garage å sette pris på. Så entusiastiske var publikum at iveren fort kunne endt i tårer. Godt ut i kveldens tredje låt, I Don´t Mind, resulterte de fremmøttes krumspring i at Pete Shelly fikk en herlig ølsprut rett i ansiktet. Det så ikke videre behagelig ut, og en litt flau stemning dro over lokalet: Ville de fortsette å spille? Var konserten nå spolert? Shelly gjorde lite for å skjule sin misnøye, og et litt skrekkslagent publikum var vitne til at han utbasunerte «If i came to your house, and you put on a song on your stereo for me. And I then threw beer at it, you´d get really pissed. Wouldn't you?».

Heldigvis slapp vi unna med skrekken.

Første del av konserten var allerede på høygir med låter som blant annet Whatever Happened To..? og You Say You Don't Love Me, da Shelly introduserte Promises. Dette fikk stemningen til å eskalere enda et par hakk, og allsangen fra hver eneste krok i kjelleren på Garage var nå et faktum. Derfra og inn kjørte Buzzcocks på med et ekstra gir. What Do I Get?, Love You More og ikke minst Harmony In My Head fikk publikum til å ta ut det lille ekstra. Og når lysshowet for første gang denne kvelden fikk en frenetisk takt over seg, var det flere som dro frem luftgitarene og slengte seg løs på gulvet.

Buzzcocks serverte de låtene som var forventet, og jeg tviler på at noen savnet noe da opptredenen var over. Som seg hør og bør hadde også bandet spart det beste til sist. Ever Fallen In Love (With Someone You Shouldn't've) kom først i ekstranummeret, og at Orgasm Addict fikk æren av å avsluttet lørdag kveld kom vel heller ikke som noen stor overraskelse. Shelly passet da også på å gi litt ekstra. Konserten igjennom hadde både vokalen og engasjementet hans falt litt i skyggen av en meget feststemt og karismatisk Steve Diggle. I sine mest eksentriske øyeblikk hadde Diggle publikum i sin hule hånd der han blant annet danset med mikrofonstativet, og stakk mikrofonen ut til publikum.

Buzzcocks er fremdeles rimelig potente og foruten litt rust i stemmen til Shelly var det ingenting annet enn grå hår som kunne tilsi at det er 30 år siden de var unge og fremadstormende. Litt paradoksalt var det allikevel å oppleve to såpass godt voksne herrer synge låter om typisk ungdomsfrustrasjon, med et lekent guttesmil dratt over munnen. Men noen blir jo bare ikke voksne, og det var vel alle på Garage i går meget fornøyd med.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robert Plant & Alison Krauss - Raising Sand

(Rounder)

Hvem skulle trodd at dette umake paret skulle stå for en av årets utgivelser? Ikke jeg i hvert fall.

Flere:

Tom Middleton & Diverse artister - The Sound Of The Cosmos
Kollwitz - Like Iron I Rust