Konsert: Kenneth Ishak

Popperlen som steg opp fra marsnatta: Mono, onsdag 26. mars.

Det var på mange måter en helt vanlig onsdagskveld i mars-Oslo. Norges påståtte fotballstolthet hadde akkurat blitt rundspilt av et eller annet land fra det såkalte bakgårdseuropa. Vinteren som forlot oss allerede flere uker før påske hadde begynt å bite oss i nesen igjen. Sola hadde gått ned, og nede på den lille scenen på Mono stod en norsk musiker i trange bukser og spilte et par låter mens de fleste heller ville stå i bakgården og røyke.

På mange måter er Kenneth Ishak en helt vanlig norsk artist også. Et albumsalg helt på det jevne med sitt alltid kritikerroste Beezewax. Massene har ennå ikke fått øynene opp for et av landets beste band de siste ti årene, og da Ishak gikk solo i 2003 var det den samme gamle visa om igjen; til dels gnistrende kritikker, Akersgata medregnet, men ikke mer enn noen hundre album som skiftet eier over disk.

Så skjedde det noe på Mono. Kenneth Ishaks poplåter brøytet seg frem mellom den vage tobakkslukta fra bakgården og pilsskrålet fra barstolene langs den ene veggen. "Hard og myk på samme tid". Sånn beskrev en venninne av meg Kenneth Ishaks musikk. Ikke voldsomt vitenskapelig, men samtidig er det en grei forklaring på hva det er som er Ishaks særpreg. Hans skinnende stemme bryter ofte med det som tidvis er hard og skrikende gitarspill. Kontrasten mellom hardt og mykt var også det som steg frem i etter hvert flere og flere låter på Mono.

Norges mest undervurderte artist er han blitt kalt, 30-åringen fra Moss som nå ikke har færre enn 8 album under skjorta. Alle sammen fine popalbum og prov på stor låtskriverkunst. Både Beezewax' rendyrkede banduttrykk med rockefot og Kenneths Ishaks klassiske singer/songwriter-plater med stor x-faktor og popfengende brodd har gitt mye å glede seg over siden Beezewax-debuten i 1997.

Med strykere, blåsere og klapp & jubel er spesielt 2007-albumet Silver Lightning From a Black Sky et tydelig eksempel på Ishaks fortreffelighet, og en av fjorårets aller beste norske plater. Så bra da, både for denne helt ordinære og litt triste onsdagens skyld og for alle forventninger som måtte være til stede, at det fine fra platene også skinte så tydelig denne marskvelden.

Jeg så den ene av tre konserter han gjorde under by:Larm i Oslo i februar også. At konsertkabalen gjorde at jeg bare fikk med meg konserten i VG-teltet den første ettermiddagen er min egen feil, men en artist til å fylle et altfor stort lokale når det fra før er beskjedent med publikummere, blir Kenneth Ishak aldri.

Men da en av de siste låtene, den flotte og storslåtte Highway of Madness triumferte seg igjennom hele Mono-rommet denne onsdagskvelden var han stor nok popmann til å fylle hele lokalet – og litt til. For jammen kom det ikke snikende inn noen røykere fra bakgården også.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Television - Marquee Moon

(Elektra / Rhino)

Midt i punkalderen kom det frå New York ei plate som låt ganske så annleis. Så underfundig, så energisk og så visjonær at den aldri kan bli gløymt.

Flere:

Wilco - A Ghost is Born
My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light