David Byrne, Sentrum Scene 19.mars

David Byrne og hans hvitkledde venner disket opp med en revy-preget oppvisning av rytmisk spasmegymnastikk.

Relaterte sider:

Everything That Happens Will Happen Today - Brian Eno & David Byrne (2008)

David Byrne

Talking Heads

Køen var både lang og middelaldrende utenfor Sentrum Scene før vaktene fant det for godt å slippe oss inn i varmen denne torsdagen. Hele salen var fylt opp med stoler for anledningen, og det hele føltes veldig voksent i det alle fant seg hver sin plass og ble sittende i ro og nippe øl før konsertstart.

-Det er er fint å være tilbake. Jeg kan vel egentlig ikke huske å ha vært her før. Men været er fint.

Slik åpnet Byrne showet, og satte med en gang standarden for et show som bar preg av det Byrne må være i verdesntoppen på: småkeitete og utrolig sjarmerende kvalitetsunderholdning. Han fulgte opp med en slags foredrags-aktig introduksjon av hva vi skulle få servert: Låter fra Byrne og Brian Eno sine samarbeidsprosjekter, det vil si tre Talking Heads-album og to Byrne/Eno-album. Noe de fleste i salen både visste og gledet seg til.

Sammen med tre tre korister, to trommeslagere og en bassist, alle kledd i heldekkende hvitt, startet Byrne første låt- Strange Overtones - fra fjorårets flotte samarbeidsalbum med Eno. En imponerende rytmeseksjon kombinert med Byrnes sterke vokal klarte allerede i første låt å forsikre publikum om at dette kom til å bli en veldig fin kveld.

På neste låt ut, ble Byrnes hvitkledde hær ytterligere bemannet, og det var egentlig herfra og ut at det som oppsummerer showet fant sted. Nemlig, et slags ”skolerevy gone Byrne”-show. De nyankomne, tre dansere, klarte med sine store smil og voldsomme bevegelser å krydre musikken med moves som ofte var svært enkle, og bare tidvis koreograferte. Det er lenge siden jeg har sett ”jogge på stedet”-dans med så mye innlevelse, og aller flottest var det når Byrne selv ble med i dansen. Oftest var han med i nettopp disse jogge-bevegelsene, eller i en og annen ”stå med ryggen til publikum og vrikke”-seanse.

Før fjerde låt forklarer Byrne at de nå skal spille en låt fra My Life In The Bush Of Ghosts, et album der verken han eller Eno bidro med vokal. Det kalles visst sampling i dag, sier Byrne tørt før han kaster seg ut i Help Me Somebody som en levende samplemaskin. Dette fungerte utrolig bra, og afrobeat-flørtingen var i gang.

Selv om konserten først og fremst var en rytmisk fest, var det også rolige øyeblikk som røsket mer i sjela enn i dansefoten. På My Big Nurse hadde Byrne med seg tre kassegitarer i tillegg til selv å spille elgitar. Dette var sikkert ikke så nødvendig rent lydmessig, men veldig fint både for øyne og ører. Heaven var låta som fikk fart på den inderlige allsangmannen på raden bak meg.

Skolerevy-følelsen toppet seg på Life is Long, da Byrne og danserne satt på hver sin kontorstol og mimet kjedsomhet etter beste evne mens Byrne sang om livet som forsvinner. Jeg mistenker at denne delen av konserten muligens er grunnen til at denne teksten tok to dager mer enn planlagt, med tanke på at sola skinte ute og jeg satt på en identisk stol som danserne brukte.

Crosseyed And Painless var låta som fikk den første strømmen av folk til å forlate stolene og trekke mot scenen. Det var også under denne sangen at Byrne for alvor fikk demonstrert sin overlegenhet når det kommer til funky tourettes-inspirert dansing. Før Once In a Lifetime kunne Byrne informere om at han hadde snakket med ledelsen og at det nå var tillatt å danse. Denne friheten valgte de fleste å benytte seg av, etter en forvirrende omvei som gikk ca slik:

Uidentifisert publikumer: Who ordered the chairs?
Byrne: Sorry, what?
Uidentifisert publikumer: WHO ordered the chairs?
Byrne: Oh, the shirts. I don’t know who ordered our shirts.
Uidentifisert publikumer: The CHAIRS! Who ordered the chairs?


Denne hverdagssketsjen fikk aldri noen punchline eller avklaring, men heldigvis ble den fort glemt da resten av konserten gjorde det umulig å holde både føtter og tanker i ro. Og når Byrne i det andre av totalt tre ekstranumre kom ut i tyllskjørt og fremførte Burning Down The House, var kvelden fullendt.




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Karl Seglem - Femstein

(NOR-CD)

To horn i pannen, ei fele som spiller som Fanden, sjamanrytmer og et snev elektronikk - Femstein er Karl Seglems muligens beste plate!

Flere:

M.I.A. - Arular
Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete