Øya 8. august: Fantastisk, selv uten Amy Winehouse

Fra Boredoms til Trent Reznor; bedre kan det vel knapt bli, mener grooves utsendte.

Onsdag 8. august. Øyafestivalen har akkurat begynt, og dagens store spørsmål og spenningsmoment er Amy Winehouse. Kommer konserten til å bli bra? Kommer hun til å være full på scenen? Og, kanskje viktigere, kommer hun til å dukke opp i det hele tatt? Etter å ha kansellert det meste av konserter de siste månedene, er det ikke uten grunn at det nå knytter seg en viss usikkerhet rundt hennes oppsatte konsert på Øya denne dagen. Lenge ser det lovende ut. Winehouses store crew er i byen, og bandet hennes har allerede gjennomført soundcheck. Kan det være at hun faktisk dukker opp? Nei. Litt over klokka ett kommer beskjeden. Amy Winehouse har kansellert. Nok en gang. Heldigvis skal det vise seg at dagens andre band mer enn gjør opp for en fraværende Amy Winehouse, noe jeg ikke trenger å vente lenge for å få bekreftet.

Et av dagens første band er nemlig intet annet enn en levende legende. Japanske Boredoms har i over 20 år vært en av de mest banebrytende og særegne bandene innenfor moderne rock. Deres mer berømte fans inkluderer Nirvana, Sonic Youth og the Flaming Lips. Det at de nå spiller på Øyafestivalen er innen mindre enn en sensasjon, da de nå sjelden gjør liveopptredener. Det er synd, for det er på scenen the Boredoms bør oppleves. Sammen utgjorde de fire medlemmene noe av det merkeligste jeg har sett på en norsk scene på lenge. Hatten til vokalist Yamatsuka Eye alene er et studium verdt. Bandnavnet blir med dette stående som noe av et paradoks. Det er nemlig umulig å kjede seg i Boredoms' selskap. I løpet av de siste årene har bandet beveget seg mot et mer tribalpreget lydbilde, og det er dette vi får presentert i middelalderparken i dag. Med tre trommesett på scenen, og Yamatsuka Eye som en messende seremonimester over det hele, presenteres vi for tribal-inspirerte beats og en transe-induserende wall of sound, som stadig skyver publikum nærmere og nærmere massesuggesjonens rand. Låtene fortsetter i det uendelige, og etter endt konsert er det vanskelig å stå upåvirket tilbake.

Kontrasten blir med dette stor til neste artist ut, norske Susanne Sundfør, introdusert for et spent Øyapublikum som "den vakreste stjernen på den norske singer/songwriter himmelen", et utsagn som også stemmer i aller høyeste grad. Etter en fantastisk og mye omtalt debut på by:larm 2006 har Sundfør utviklet seg til å bli en formidabel styrke på scenen, noe hun tydelig signaliserer i åpningslåta, nydelige After You Left, for anledningen arrangert som marsj. Etter å ha opplevd Sundfør tidligere, da alene med et piano, foran et fullsatt Mono, var det her svært så spennende å se henne gjøre en utendørskonsert sammen med fullt band. Jeg var innledningsvis redd for at elgitarene og forsterkerne skulle overdøve Sundfør og hennes tidvis skjøre stemmeprakt. Imidlertid viser det seg at alle slike bekymringer er totalt ubegrunnet. Sundfør virker tryggere enn jeg har sett henne på en scene noen gang. Hun er ikke lenger redd for å ta plass, og for å eksperimentere vokalt, og Moments tar helt av i en demonstrasjon av vokalferdigheter som bare kan beskrives med et ord. Vanvittig! I løpet av konserten får vi også demonstrert hva Sundfør klarer å prestere vokalt sett når hun river seg løs fra pianoet, og kan gi stemmen sin fulle oppmerksomhet. De som her ikke fikk totalt hakeslipp bør umiddelbart sjekke hørselen sin, for dette var en maktdemonstrasjon det stod stor respekt av.

Litt senere er det endelig klart for et av de bandene jeg er mest spent på her på Øya, bandet jeg har hørt mer om enn av, nemlig amerikanske Matt & Kim. Beskrevet av enkelte som det ultimate partybandet, utgjør kjærestene fra Brooklyn Øyas største sjarmoffensiv. Med en synthesizer og et trommesett skaper de her sin egen lille avart av dance-sjangeren, sentrert rundt Kims avsindige beats. I god Ramones-tradisjon høres de fleste av låtene til forveksling like ut, men det gjør overhodet ingenting. If it ain't broke, don't fix it. Matt og Kim selv er i upåklagelig humør, noe som også smitter over på publikum. Hvis det var noen av oss som sluttet å smile i løpet av det drøyt 30 minutter lange settet, var det bare et rent uhell, og hadde det ikke vært fordi vi står som sild i tønne, hadde plassen foran den lille scenen i Vika mest av alt lignet et dansegulv. Mellom låtene tar Matt seg tid til betraktninger rundt egen svette, norsk porno, baseball, samt stadige kjærlighetserklæringer til Ringnes øl. ("Fuck Little League, LOVE Ringnes.") Da han litt ut i settet gir publikum tillatelse til å kaste ting på seg mens han spiller, er de ikke tunge å be, og i løpet av sekunder hagler det med ølglass, solbriller, epler, t-skjorter og hva ellers publikum tilfeldigvis måtte ha med seg. Det hele tar så av at Matt ser seg nødt til å love å hjelpe ryddemanskapet i etterkant. Matt & Kim, utvilsomt dagens store høydepunkt.

I det Matt & Kim går av scenen, gjør været et drastisk skifte til det verre. Sola forsvinner helt, og Kim Hiorthøy er med det nødt til å spille sin konsert i øsende regn. Han har her lagt vekk den melodiøse siden av seg selv, og satser i stedet på harde og intense beat-drevne låter, men hans karakteristiske lag-på-lag lydbilde er ikke til å ta feil av, og den siste låten blir en absurd dance-höydare. Allikevel, det er først under ekstranummeret, improvisert fram for anledningen, at det virkelig begynner å ta av. Fascinerende og fengslende ser den dronete låta ut til å fortsette i evigheter. Merkelig merkelig, og nesten bedre enn selve konserten. Pussig nok er det omtrent samtidig med dette at sola også kommer frem igjen.

En av de store navnene på årets Øyafestival, skulle vært norske My Midnight Creeps, med gitarist Robert Burås i spissen. Med hans tragiske og alt for tidlige bortgang 12. juli i år ble dessverre dette en umulighet. Istedenfor fylles scenen på Enga nå med Burås’ venner og kolleger fra det norske musikkmiljøet. Hele Madrugada og My Midnight Creeps er her representert, samt andre profilerte musikere som Mark Steiner og Serena Maneeshs Emil Nikolaisen. Kvelden som skulle vært et høydepunkt i Robert Burås' musikalske karriere, blir i stedet for en minnekonsert i hans ære. Vi får her presentert sanger fra både My Midnight Creeps og Madrugadas katalog, og det hele blir en rørende, til tider hjerteskjærende, og vemodig vakker avskjed med en fantastisk musiker og en umistelig del av det norske rockemiljøet. Flere blant publikum gråter åpenlyst. Jeg er selv en av dem.

Etter dette avsluttes kvelden med legendariske Nine Inch Nails. Akkompagnert av et heftig lysshow, utrolig virkningsfullt i den mørke Øyanatta, sørger Trent Reznor for at både gamle og nye fans får sitt. Første del av konserten er viet til stort sett eldre materiale, med låter som Head like a Hole og Closer, mens vi i siste del av konserten får servert låter hovedsakelig fra det siste albumet, Year Zero. Konserten, og med den Øyafestivalens første dag, avsluttes med Trent Reznor alene på keyboard, kun akkompagnert av et svakt lilla lys fra det fiberoptiske bakteppet, og Nine Inch Nails kanskje største hit, Hurt. Bedre kan det vel knapt bli?


comments powered by Disqus

 



Petter
2007-08-10Woven Hand

Men Woven Hand klarte du å gå glipp av??!

Ove
2007-08-11DEE

Enig. woven hand burde vært dekket. spilte jo american wheeze og harms way. stort.

Tar igjen det tapte
2007-08-13Sett konsertene i P3tv?

De fleste konsertene fra Enga og Sjøsiden kan man faktisk se igjen i god kvalitet i P3tv: http://rita.nrk.no/community/oya07/

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo