Lars Winnerbäck, Logen Teater, 18. februar

Lars Winnerbäck besøker Bergen midtvinters, og forvandler ærverdige Logen til et Sverige i miniatyr.

- Lasse, Lasse, Lasse!

Ropene runger gjennom ærverdige Logen Teater etter at hovedsettet til Lars Winnerbäck, og hans kumpaner Anna Stadling og Ola Gustavsson er over. Stemingen er høy, og jubelen går i taket når Lasse drar i gang Kom ihåg mig då, fra det ti år gamle albumet Kom. Allsangen runger gjennom lokalet.

Det var underlig å komme inn i Logen denne kvelden. Jeg hadde lenge gledet meg til konserten. For meg er Lars Winnerbäck en av de virkelig store og viktige låtskriverne i Norden. I Norge har han imidlertid vært underlig ukjent; nærmest obskur. Og når jeg oppdaget at billettene til konserten skulle koste 320 kroner begynte jeg ærlig talt å bli bekymret. Skulle Winnerbäck møtes av en tilnærmet tom sal? Jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Det virket som om alle svenskene i hele Vest-Norge hadde tatt turen til Logen Teater. Jeg hørte knapt en norsk stemme på veien frem til de første radene framfor scenen. De få nordmennene jeg støtte på i løpet av kvelden var godt oppe i 30-årene, og ganske så rødvinsmarinerte.

Dette er et interessant skille, og en illustrasjon på den ulike stillingen visesang og singer/songwriting har i Sverige og Norge. I Norge er visepop på morsmålet uhipt og forbeholdt de litt trauste, etablerte og kanskje litt kjedelige parene i 30-åra. I Sverige, derimot, er artister som Winnerbäck folkehelter og pop-stjerner. Winnerbäcks låter er blitt allemannseie for store deler av det svenske folket. Kanskje spesielt blant de unge (som også denne kvelden var i klart overtall), men også godt voksne har trykket Lasse til sitt bryst. Kanskje fordi han synger om ting som de aller fleste svensker kan kjenne seg igjen i.

Winnerbäck synger om den grå tristessen, forstadsbetonghelvetet og tapt kjærlighet. Elementer som er mer fremtredende i det svenske samfunnet enn i det norske, i alle fall de to første. Bergen har Åsane og Loddefjord, men også Oslo har sine områder med betong og gråhet. I Sverige er dette imidlertid allemannseie. Etter millionprogrammet finnes det knapt en småby som ikke har et område med betongblokker; der man øyeblikkelig blir spolt tilbake til 70-tallets respatex og brune tapet. Alt er velordnet, perfekt. Samtidig dødens kjedelig. Som Winnerbäck synger i Söndermarken:

gråvita skyar
tandläkarväder
nån grävmaskin som sliter upp
en cykelväg vid fotbollsplan
och nyponbuskar nyponbuskar
hela vägen nyponbuskar
ser jag när jag blundar
och nånstans där så blev jag
den jag är


Det handler tilsynelatende om ham, men jeg tror nesten alle svensker (meg selv inkludert), kan kjenne seg igjen i denne og lignende, beskrivelser.

Men tilbake til konserten. Lasse framsto denne kvelden i nesten fullstendig akustisk drakt. Selv spilte han akustiske gitarer, mens Ola Gustavsson og Anna Stadling fylte ut lydbilet med elektriske gitarer, mandolin, piano og perkusjon. Et rimelig begrenset format i forhold til det store rockeformatet som han, sammen med Hovet, tidligere har besøkt på album som Söndermarken og Kom.

Han tok imidlertid med seg mange av låtene derfra, og hadde arrangert dem om til en mindre, akustisk format. Monsterhiten Hugger i Sten blir presentert i en slow-motion-versjon med en twangy og støvete elgitar ved siden av. Effektfullt og overraskende! Ellers ble mange av låtene fra Daugava og Vatten Under Broarna presentert i versjoner som lignet på originalene. Overraskelsesmomentene var derfor ikke så mange, men tilstedeværelsen og engasjementet til dem på scenen gjorde kvelden likevel minneverdig.

Snippen var løs og ledig hele konserten gjennom. Musikerne, og spesielt Winnerbäck selv var i perlehumør og smilte og lo. Dette smittet over på publikum, og stemningen steg jevnt og trutt underveis. Under låtene var konsentrasjonen fullt og helt på musikerne på scenen og allsangen runget, og i mellom hjallet applausen og jubelen til opp under takbjelkene.

Lasse kostet på seg to runder med ekstranummer før jeg, og mange med meg, fornøyd kunne tumle ut fra Logen, som denne aftenen var blitt forvandlet til et lite stykke Sverige i seg selv.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics

(N.E.W.S.)

Trippel CD som oppsummerer 10 år med glimrende hard, monoton klubbtechno. Det kan jo bare ikke bli feil.

Flere:

The Samuel Jackson Five - Easily Misunderstood
Jon Faukstad & Per Sæmund Bjørkum - Konsert På Kleppe