Konsert: The Posies

The Posies, Betong, Oslo 18. november 2005: Fryktelig fint fra Ken Stringfellow, Jon Auer og to andre.

Relaterte sider:

Intervju: The Posies

Etter The Posies' konsert på Betong denne aftenen, kan vi konstatere følgende:

a) Seattle-bandets back-katalog er intet mindre enn fantastisk. Det visste vi nok, men det var greit å få det på det rene. Tvil har det aldri kommet noe godt ut av, jamfør Jesu korsfestelse, Chamberlaines tvil vedgående Hitlers militærkraft, og ikke minst han miljøforskerkisen i The Day After Tomorrow – se, all you naysayers, det ble snø!!

b) Ken Stringfellow har en spyttproduksjon på linje med en lama. Dessverre har han tilsvarende lite retningssans eller evne til avstandsbedømmelse, noe som gjør at han stadig vekk blir truffet av sine egne klaser. På scenen kom det til stadig flere pytter, til det punkt at man nesten kunne bygge en demning.

c) The Posies er Ken Stringfellow og Jon Auer, og selv om det står noe annet på deres hjemmeside er dette utvilsomt mest for å være hyggelige med bassist Matt Harris og trommis Darius Minwalla.

groove bivånet det hele med blanke og lett slørede øyne, og har oppsummert det i en lettfattelig A-Z-form.

AMAZING Disgrace: The Posies' fjerde plate, et album som gikk relativt ubemerket hen midt i britpopbølgen. Ikke bandets beste utgivelse, men godt nok til å inneholde lure sluggere som Ontario, Hate Song og Daily Mutilation, sanger hvis alle forble uhørt denne kvelden. Posies staket ut kursen for konserten med Throwaway og Please Return It fra denne skiven, det hele i rask rekkefølge, hvor spesielt sistnevnte ga undertegnede svikt i knærne. Fårete glis kunne øynes over det ganske Betong.

BETONG: Ikke stuvende fullt på Chateau Neuf denne kvelden, dog akkurat passe åpent og romslig for mennesker med behov for mye armslag. 800-900 mennesker, de aller fleste studenter. Flott lokale, helt OK lyd, ingen som ramlet i trøbbel, godslig atmosfære preget av ulike doser We Heart the 90's-nostalgi, eksaltert lykke og fire musikere med lyst og vilje til å spelle opp til dans.

COMING Right Along: Sistesporet på nevnte Frosting On the Beater, kanskje også gjenkjent fra filmen The Basketball Diaries. Ei lang, nesten altfor lang låt, spesielt som første ekstranummer etter så mange lysende popperler. De som skrek etter denne skulle hatt bank på kammerset. Pink Floyd kan man høre på Valle Hovin. Dette til ettertanke.

DREAM All Day: Da heller denne. En klokkeren innertier av ei powerpoplåt, og en av de låtene som skiller Posies fra røkla. Eviggrønn klassiker, som til alt overmål satt som ei kule for en trønder. Melodisk og kraftfull nok til å lyse opp en liten norsk kystby. Et av de fineste sporene på Frosting On the Beater, ei skive man selvsagt skal og må eie.

EVERY Kind of Light: The Posies siste utgivelse. Kan ikke måle seg helt mot tidligere bravader, men fortsatt fin i den rette kontekst, det gjelder bare finne den først.

FEM: Antallet ganger Ken Stringfellow har vært i Norge i løpet av det siste året. Forrige besøk endte i Briskebys ulykksalige Joe Dallesandro, et band og en låt selv ikke Stringfellow kan redde. Selv har Briskeby brukt dette for alt det er verdt i markedsføringen av deres siste poengløse utgivelse.

GOLDEN Blunders. Ei låt vi gjerne skulle hørt. Akkurat det fikk vi dessverre se langt etter. Man savnet i det hele tatt låter fra Dear 23, denne akk så skinnende, men kriminelt neglisjerte skattkista av ei plate. Trist at også Posies neglisjerte den på Betong.

HEAVY metal: "Alright, fuckers – are you guys ready for some heavy metal" gliste Jon Auer og sippet til vinen sin, før bandet kastet seg ut i...

...I Guess You're Right: Låt fra nevnte Every Kind of Light, bandets siste album, og som egentlig ikke har for mange tungmetalliske trekk ved seg. I Guess You're Right var likevel fin denne kvelden, det samme var Stringfellow-balladen That Don't Fly og ikke minst Conversations, en låt som nesten når opp til de høydene de nådde på 90-tallet. Alle sammen fra Every Kind of Light.

JON Auer: En vokalist av rang. Har øket sin korporlige radius betydelig siden Frosting the Beater. Bærer fagre, sorte lokker med mye glans i - ekte er de likevel knappest. Lekte og tullet med gitar, publikum og Ken Stringfellow. Forsøkte henge opp gitaren i en vaier ved flere anledninger. Låtskriver av nesten uhørt finkornet kaliber.

KEN Stringfellow: Usedvanlig begavet musiker. Nå 17 år i The Posies – om enn ikke sammenhengende - og sammen med Auer bandets bærende element. Gjort et par veldig fine soloalbum på de tidspunkt da bandet har ligget på sprit. Har også lenge vært en del av R.E.M.s omreisende trupp. Kunne fortelle at dette var hans femte besøk i Norge på et år. Virket som han overordentlig koste seg, godeste Stringfellow. Hadde en flott aften på Betong, og var i gjennomgående godt humør. Ble litt klissete etter hvert (se: SPYTTPRODUKSJON).

LØGN og forbandet dikt: Så sant, så sant, Ken - Everybody Is a Fucking Liar. ALLE sammen. Vi juger så det renner av oss. Et av de mer bemerkelsesverdige sporene på nevnte Amazing Disgrace, fullt av hat, forakt og ringeakt, og fremført med like store doser nerve, intensitet og vitalitet, alt båret frem av Ken Stringfellows gale villmannsblikk.

MATT Harris. Bandets bassist, som man så vidt så snurten av, plassert som han var bak ryggen til stadig voksende Jon Auer. Medlem siden 2001.

NEDTUR, kveldens: Ekstranumrene. Fem i tallet. I etapper på tre og to. Slikt liker vi i utgangspunktet. Ankepunktet her er at ekstranumrene var en mildt sagt brogete samling av forglemmelige låter. Coming Right Along, Earlier Than Expected, Burn and Shine og You're the Beautiful One satt langt inne, druknet innimellom i lange, retningsløse jam-og støypartier og evnet bare å gripe de mest hardbarkede entusiaster. Kun Apology, kveldens nest siste låt, gikk hjem hos undertegnede. Til gjengjeld overnattet den i hodet.

OPPTUR, kveldens: Flavour of the Month. Åpenbarte seg midt i settet. Undertegnede lå nesten på gulvet og gråt. "Flavour of the month is busy melting in my mouth" sang Auer og Stringfellow om kapp med hverandre, og jo da, vi både hørte og følte det: Det var i sannhet en åpenbaring, akkurat som de hevdet. Mer ryggmargskilende kauk-along-refreng er det nesten bare Teenage Fanclub som har matchet. Mye annet fint skulle siden komme, men ingenting toppet disse tre minuttene av ren og skjær andaktig turbopop.

PINK FLOYD: Hva jeg skrev på blokken halvveis ut i Burn and Shine. Det tredje av fem ekstranumre, hentet fra en av 90-tallets aller beste skiver, Frosting On the Beater. Det betyr ikke at Burn and Shine er en av 90-tallets beste låter, eller at fire minutter lange gitarsoloer på noe som helst tidspunkt er noe som helst annet enn møkk kjedelig. Druknet i egne pretensjoner. Som en kamerat sa etterpå; gitarsoloer er noe man bare må igjennom mens man venter på at noe annet og bedre skal komme. Folk tvinger seg selv til å like gitarsoloer, hevdet han også. Jeg gir ham rett i det.

QUO, Status: Enkelte tilløp til The Posies Rock Out!, men bandet hentet seg fort inn, og lot det ikke gå sport i gitarbashing.

PARADEMARSJ: Konserten, før den bikket over i langtekkelige og beint fram kjedelige ekstranumre, nydelige Apology ekskludert.

RUFSETE: Slik all god powerpop skal være.

SPYTTPRODUKSJON: Ken Stringfellow trodde tydeligvis han var en fontene av et eller annet slag. Titt og ofte sto spyttet som sjøsprøyt i vertikal linje ut av ham. Mangel på retningssans, avstandsbedømmelse og kroppsbeherskelse virket å bidra til at han rett som det var vaset seg inn i sine egenproduserte regnbyger, noe som ble smått ekkelt å se på etter hvert – tankene gikk mot langrennsløpere, femmila i Kollen, og annet ulekkert som faller over målstreken i et hav av kliss og marsbrun slaps.

T- SKJORTER: Merchandise er viktig. Men kjipe, grå t-skjorter med rosa (!) bandlogo må nødvendigvis ha skremt vekk en del potensielle kjøpere.

UTROP, fjollete: Alltid like usigelig moro. En gjenganger ved konserter i dette landet. Malplasserte utrop, fullstendig uten tilknytning til hva som ellers måtte foregå på scenen, blir bare en større og større del av bybildet. Det var nok av dem også denne kvelden. Det er mye rart i Guds hage, og aller mest i hovedstaden.

VIN: Jon Auer ble frastjålet vin, klagde, og fikk et nytt glass av en ideologisk rettskaffen fan. Et eneste stort smil etterpå.

WARM UP: Norske Beezewax. Fin jobb med å varme opp et litt avventende publikum. Et av de bandene med størst potensial, langt si eksistensrettighet i landet. Gjør det godt utaskjærs, visstnok.

X- FAKTOR. Udefinerbar greie. The Posies har den ofte. Men ikke alltid. Svunnet litt hen på gamle dager, kanskje, men kommer opp etter luft innimellom. En slags hellig gral innad i powerpop-miljøet.

YOU' re the Beautiful One. Kveldens aller, aller siste låt. Ken Stringfellow visste ikke helt hvem den skulle dedikeres til, eller hva han helt skulle gjøre med den. En lite forrykende avslutning på en ellers forrykende forestilling. "This is a sad, but uplifting song" sa han, mens Darius på slagverk lot som han kjedet seg fryktelig, insinuerte gjesping og armstrekk, og nesten tok til uttøyning. Man kan egentlig ikke klandre ham. Låten finner du forresten på Success, Posies siste album før de tok ut separasjon i 1998. Hvorvidt du trenger den kan diskuteres.

ZZZZ: Ekstranumrene, med ett hederlig unntak. Men det har vi snakket om før. Dette var en kveld å legge på minnet, la det være klart, og alle rettroende gikk hjem med andaktige smil og godhet i blikket.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rosanne Cash - Black Cadillac

(Capitol)

Ei dotter minnast og tar farvel, med velfunderte ord og sterke tonar.

Flere:

Two Gallants - What the Toll Tells
Årabrot - Solar Anus