Ian Brown, Rockefeller 27. januar

En av britpopens fedre, tidligere vokalist i Stone Roses, Ian Brown, gjestet Rockefeller. Som forventet en konsert på det jevne, dog med et påkrevd høydepunkt.

Relaterte sider:

Ian Brown

Foto: Kristian Hidalgo

Ian Brown er for en slags legende å regne. Som frontfigur (i hvert fall vokalist) for Stone Roses var han med på å skape et av 80-tallets definerende album, deres selvtittulerte debutalbum fra 1989.

Etter hvert som Stone Roses utover 90-tallet gikk opp i limingen, har Ian Brown stablet på bena en habil solokarriere, uten å falle for fristelsen til å gjenforene Stone Roses (tross nylig avsluttet tiårsjubileum for debutplaten).

Konserten på Rockefeller vitner også om hvilken tidsalder Brown tilhører. House, rave og britpop har fortsatt å prege musikken hans, og er tydelig når han entrer scenen. På ekte manc-dialekt, uforståelig for dem som ikke er innfødt, proklamerer og krever han dansing av publikum.

Bevegelsene er karakteristiske for alle med et forhold til Stone Roses og deres likesinnede, Happy Mondays. Lett jogg, på stedet hvil, og aktiv skulderbruk (forøvrig en dans Sylvester Stallone må ha oppfunnet under innspillingen av Rocky I).
Tross frenetiske oppfordringer om dansing og innlagte dansekurs, tar det imidlertid lang tid før Ian Brown får med publikum på spasmene. Og her kommer også brodden mot Browns soloprosjekt. Låtmaterialet er dessverre både varierende, tamt og tynt. Etter en grei start med låtene Love like a fountain og Golden Gaze, fra hans kanskje sterkeste album, Golden Greats, mister han publikum lenge.

Ikke før han drar frem Marathon Man og Vanity Kills fra fjorårets album, My way, samt F.e.a.r fra Music of The Spheres, våkner publikum igjen. Da er imidlertid showet snart slutt, og de fleste har begynt å forberede seg på det alle har kommet for, nemlig Stone Roses.

Selv om Brown altså ikke har gjenforent Stone Roses, så er låtene umulig å gi slipp på. Når Brown, etter den obligatoriske turen backstage, spør publikum om ønskelåter, er svarene mange, men entydige; Sally Cinnamon, I wanna be adored, Fools Gold, She bangs the drum osv . Ikke et eneste ønske fra hans solokarriere, men mange fra Stone Roses.

Det blir Fools Gold, og de fleste får det de har kommet for, meg inkludert. Men det er som soloartist Ian Brown er på turne, og da må også fokuset være på nytt materiale, selv om de fleste stiller seg totalt ambivalent til dette.

Illustrerende nok, når Brown som tredje ekstranummer spiller Stellify, den opplagte hiten fra My Way, skjønner de fleste at det ikke blir noe mer Stone Roses. Mange finner da veien ut, andre blir stående av høflighet, og bare noen få nyter siste låten.

Lik Ian Browns soloalbumer, var dette en konsert på det jevne. Få høydepunkter, ingen overraskelser, og kvalitetsmessig variabelt låtmateriale. Da er det greit å kunne krydre konserten med fantastiske Fools Gold, faktisk den eneste låten som virkelig vekket publikum. Og hvem ville vel ikke gått slukøret hjem om de ikke fikk høre Stone Roses?




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Pains of Being Pure at Heart - Belong

(Slumberland)

Det regner tårer fra himmelen og knuste hjerter og brutte løfter åpenbarer seg på dette lekre andrealbumet fra The Pains Of Being Pure At Heart.

Flere:

Noa Babayof - From a Window to a Wall
The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells