Working Class Hero Festivalen, Drammen

Rapport fra Working Class Hero, Drammen. 14-15/6-2002

Relaterte sider:

Vinn billetter

Fredag

Det er mange som ikke har fått med seg at også Drammen har sin egen sommerfestival, men hvis arrangørene klarer å følge opp årets sterke program, skal man ikke se bort ifra at flere vil kunne finne på å ta turen. Det som imidlertid forsterker inntrykket av at dette skal være en intern Drammensfestival er en rekke gjenforeninger av band som man definitivt må ha hørt mens de holdt på aktivt for å få noe nevneverdig ut av. Dette håper jeg var en ide av året, og ikke noe som skal bli en tradisjon. For med sterke navn som blant annet Borknagar og Entombed er det ikke tvil om at Working Class Hero også tiltrekker seg folk fra andre områder enn Drammen og omegn. Nå skulle det dessverre vise seg at ingen av disse bandene innfridde, men det får du lese mer om litt lenger ned i teksten.

Ego på størrelse med gud

Etter å ha kjempet i trafikken ut av Oslo og inntatt en rask middag var det på tide å komme seg ned på festivalområdet. Det første som møter oss er en sur St Thomas som har et par låter igjen av settet sitt. Det å ha et ego på størrelse med gud og spille festival i Drammen passer tydeligvis dårlig sammen - og ryktene skal ha det til at han tidligere i settet uttalte at denne festivalen sugde. Sugde kan man vel ikke si at de få låtene undertegnede fikk med seg av settet hans gjorde, men så voldsomt imponerende var de vel heller ikke.

Lofotsk nu-metal

Første hele konsert skulle vise seg å bli Farout Fishing, og allerede her ble vi møtt av Working Class Heros største problem denne helga. De to rockescenene var plassert rett overfor hverandre. Den ene utendørs, den andre inne i en fabrikkhall med garasjedør i enden - og på innescenen var det særdeles få som klarte å skru hørbar lyd. Fredagen ble veldig ødelagt av lydproblemene her, og det samme rammet også noen av lørdagens band. En annen sak er at det var umulig å la et band begynne på en av scenene før man var ferdig på den andre, noe som førte til stadige forskyvninger i programmet. Men nå var det Farout Fishing det skulle dreie seg om. Karene fra Lofoten spiller rock litt i samme landskap som Faith No More, men samtidig med sterke elementer fra såvel nu-metal som hardcore. Lyden var meget dårlig og bandet leverte i tillegg en ganske slett opptreden. Man skulle tro at man kunne bli mer samspilt enn dette når man tross alt har holdt på i rundt 10 år, men bandet låt til tider både ustrukturert og famlende, og jeg er rimelig sikker på at Farout på en god dag leverer et live-sett som jevner dette glatt med jorden.

Let’s get this train on the road

Da var det tid for We ute i friluft, og på hovedscenen var lyden i alle fall stort sett bra. Jeg har sett dette bandet live en del ganger nå, og jeg må si at jeg ikke ble så imponert over det bandet leverte denne gangen. Settet var veldig basert på nyere materiale som går i mer rett frem rock'n'roll retning enn de eldre mer psykedeliske og stoner baserte låtene. Det sinnsyke groovet har alltid vært det som har fascinert meg med We, men det var i hovedsak fraværende gjennom det meste av konserten. Litt tok det seg opp på slutten med klassikeren Red Morning (selv om mikofonen ikke virket i rundt halve låten) og avslutningen med Carefree. Greit nok med andre ord, men heller ikke så mye mer.

Puddel-metal gjenforening

Så var det tid for en av gjenforeningene. 80-talls metal bandet Hydra entret scenen og hadde vel ikke spilt sammen på i alle fall ti år. Musikalsk opererte de i grenselandet mellom hard rock og heavy metal, med Dio, Van Halen, Kiss og Iron Maiden som referanser. Jeg regner med at disse gutta låt friskt på 80-tallet, men i dag kan jeg ikke se at de kan glede stort mer enn slekt og venner.

Nok en gjenforening

Det samme må sies om bandet Turistene som var aktive og faktisk slapp i alle fall en LP en gang rundt 1980. For de som kjente til dem på den tiden var sikkert denne konserten morsom, for oss andre hørtes det ut som om Bjarne Brøndbo hadde blitt Drammenser og frontmann i Men At Work.

Nerdepop

Så var det klart for et av Drammens for tiden mest suksessfulle band - The Jessica Fletchers - på innescenen. Dette bandet har jo et mye snillere uttrykk en mange av de andre festivalbandene, og lyden var dermed heller ikke så ille. Bandets spretne 60-talls inspirerte pop sitter som den skal, og noen store forandringer siden By:Larm konserten i vår var det ikke å spore. Men selvfølgelig fikk vi radiohitsene Sorry About The Noise og Bloody Seventies Love. Honnør skal the Jessica Fletchers også ha for å gjennomføre denne konserten da rundt halvparten av bandets utstyr ble rappet dagen i forveien.

Harde kår

Amulet må vel sies å være et av landets for tiden mest suksessrike punk/hardcore band, og det skal mye til for å ikke la seg imponere over bandets fengende men samtidig tunge og kontante hardcore-rock. Det vil si vanligvis da, nå var dessverre lyden så elendig at det var fint lite å få ut av konserten. Vokalen forsvant for det meste i en grøt av lyd, og styrken på instrumentene varierte i ett kjør i løpet av settet. Meget synd, Amulet var nemlig et band jeg gledet meg til å se igjen.

Blod på cornflakesen

Dermed var det tid for et av de bandene jeg hadde høyest forventninger til, nemlig Borknagar. Etter å ha fulgt dette bandet i en del år, men ennå ikke sett de live, var jeg veldig spent på hva de ville levere. Og jeg kan vel bare si det med en gang: Etter tre låter ga jeg regelrett opp. Lydmannen til bandet hadde tydeligvis bestemt seg at bandet skulle spille høyest av alle, så lyden endte opp som en masse hvor det var umulig å skille noe som helst fra hverandre, og det eneste man hadde å forholde seg til var ristingen i brystkassa hver gang basspedalen ble tråkket på. Meget synd! Jeg har imidlertid planer om å sjekke ut dette bandet live ved en senere anledning. Det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med av Borknagar fra denne helgen er intervjuet på MTV dagen etter, der et lattermildt band sier de ikke helt forstår det dårlige ryktet black metal scenen i Norge har fått. De har jo ikke brent kirker, i alle fall ikke på flere uker!

Det var med andre ord ikke helt fornøyd jeg ruslet avgårde etter første dag av festivalen. Troen på at det var noen sjanse for at lyden skulle bedre dagen etter var ikke stor, men det skulle heldigvis vise seg at det ble noe bedre.

Lørdag

Det første som slo i mot meg da jeg ankom fabrikkområdet på lørdag, var et glorete skilt med beskjeden om at Entombed hadde avlyst sin konsert. Et av bandmedlemmene hadde skadet beinet. Black Debbath skulle imidlertid stille som erstatning, og selv om det er et morsomt band må jeg si det var en litt skuffet skribent som entret området. Entombed skulle bli selve høydepunktet denne helga, et band jeg har fulgt i over ti år, men ennå ikke sett live. Men heldigvis steg humøret raskt igjen.

Humørrock

Homer entret scenen med noen titalls publikummere tilstedet, og fikk nok de fleste i godt humør. En litt skranglete rockeblanding, med utgangspunkt i amerikansk 90-talls punk, men med elementer fra såvel harcore og metal som ska og indiepop. Det er ingen tvil om at dette bandet nok trenger litt mer tid på å samle seg og strukturere sangene sine, men Homer var definitivt et hyggelig nytt bekjentskap. Etter 5-6 låter er de imidlertid - som vokalisten selv sier det "out of guitars" og forlater en liten, men glad forsamling.

Sykesøsterpunk

Det første man gjerne lurer på når Pornshot skal entre scenen er hva i alle dager Fiona kommer til å ha på seg denne gangen, og i dag var det sykesøster som var temaet. Hvis dette ikke ga mening i det hele tatt bør du nok snarest ta deg en tur for å se dette bandet! Det er ikke så lenge siden forrige gang jeg så Pornshot, og jeg var litt i tvil om de skulle ha noe mer å komme med denne gangen. Og på det kan det vel svares både ja og nei. Låtene var i hovedsak de samme som sist - bandet har definitivt kommet opp med et potent halvtimes sett med sterke låter hele veien - men så humør-(alkohol?) - fylte og sprudlende som denne lørdagen, tror jeg aldri før jeg har sett bandet. De er ikke vanligvis gjengen som tar seg selv altfor høytidelig heller, men den sinnsyke spillegleden og munterheten de fremviste denne gangen var helt enorm. Et meget samspilt, fengende og djevelsk sjarmerende band!

Fri som fuglen

Da var det tid for den første konserten innendørs denne dagen, og stor var overraskelsen da Tömmermenn faktisk klarte å få til brukbar kvalitet på lyden. Glimrende lyd var det på ingen måte, men til forskjell fra dagen før var det i alle fall mulig å høre hva bandet holdt på med! Dette bandet slapp nylig sin debut EP, og spiller en form for tung rock med norske tekster og en ganske utpreget form for heavyrock vokal. De korte, tunge låtene fungerte ok, selv om vokalistens Bruce Dickinson-aktige vokal ble slitsom i lengden. Det jeg fikk med meg av tekstene hørtes imidlertid fryktelig klisjepreget ut, og bandet lirte også av seg et par voldsomt svulstige power ballader. Ganske så ujevnt men til tider fenget det faktisk litt av tømmermennene.

Rockeparodi

Surferosa har fått mye oppmerksomhet i år, og det de har gjort av studioinnspillinger så langt (en EP samt noen enkeltstående kutt) har absolutt vært bra. Noe som dog har slått meg de gangene jeg har sett bandet live er: Hvor mye tjener de på å ha den frontfiguren de har. (For de som ikke har sett bandet så virker det som om vokalisten mest av alt ville vært deltager i tidlig 80-talls musikkvideoer.) De ekstremt parodiske scenebevegelsene går veldig på bekostning av de vokale prestasjonene, og bandet fremstår mest av alt som en parodi på et rockeband. Surferosas hybrid av new wave og 90-talls indie er absolutt bra nok til å ikke være en parodi, og vokalisten synger også helt greit når det er der fokuset ligger og ikke på å gå på luftski. En vurdering av hva som er det viktigste i bandets uttrykk er nok nødvendig ganske raskt, men jeg har absolutt ikke mistet troen på dette bandet.

Bulldozer

Monsterbandet Cassidy entret så scenen inne i fabrikkhallen, og også de klarte å få det lydmessige til å fungere (felles for alle bandene innendørs med grei lyd var at de var hjemmehørende i Drammen, kanskje de har skrudd lyd i dette rommet tidligere?). Dette var et band jeg kun kjente ved navn fra før, og av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at de skulle spille punk-pop. Der tok jeg skammelig feil. Bandets sound kan best beskrives som en blanding av Machine Head, en dæsj hardcore og svensk death metal fra tidlig 90-tall, og da har jeg spesielt At The Gates og tidlig Entombed i tankene. Cassidys vokalist fikk meg også til å tenke på At The Gates' gamle sjefs-growler Tomas Lindberg. Enkelte av Cassidys låter var litt vanskelig å skille fra hverandre, men det har sikkert også noe med at jeg ikke kjente materialet fra før. Bandet klarte også å få til en del variasjon i metaluttrykket, der alt fra øsende hardcore partier til seige doom metal partier gled naturlig over i hverandre. Cassidy har nylig sluppet sitt debut album, og den skiva tror jeg det kan være vel verdt å sjekke ut.

Sort komedie

Black Comedy skulle bli et av de få bandene som slet med lyden på hovedscenen. Det største problemet var at synthen og samplingene mer eller mindre forsvant i lydbildet, og dette gjorde igjen sitt til at bandets lett industrielle sound mer eller mindre var fraværende. Tilbake stod en rekke ganske masete nu-metal låter uten den helt store variasjonen. Jeg har ikke tenkt å si så mye mer om denne konserten, da jeg tror dette hadde gitt et ganske annet inntrykk under andre forhold.

Na Na Na Na Na – Hey Hey

Bronco Busters var første utenbys band på innescenene, og lyden ble selvfølgelig igjen ganske ille. Hos dette bandet var ikke problemet at vokalen forsvant, men heller det motsatte. Til tider hørte man nesten bare vokal, og etter at bandet har begynt å fokusere mest på småhysteriske to og et halvt minutts punk-låter, ble det litt slitsomt i lengden. Jeg skal heller ikke si så mye mer om denne konserten, da Bronco Busters også gjorde en langt bedre jobb en lyden ga de kreditt for.

Entombed Debbath

Black Debbath steppet inn for Entombed på bare noen timers varsel, og hva er da mer naturlig enn å entre scenen headbangende til en av bandets låter spilt over anlegget, mens de introduserer seg på dårlig svensk som Entombed som skal spille Black Debbath covers. På en måte vet man hva man får når det gjelder Black Debbath, men når det leveres på en så morsom og samtidig profesjonell måte er det allikevel helt greit. Vi fikk selvfølgelig alle godlåtene fra bandets to album ikledd pyroeffekter, usaklige historier og stripping. Saken med Black Debbath (og også de fleste andre Duplex bandene) er at selv om humoren er det sentrale, leverer de musikk som er mange andre band i sjangrene langt overlegen. Black Debbath er uten tvil et av norges stødigste stonerband, i tillegg til å være ganske så morsomme. Det var vel overlevbart at Entombed ikke kom allikevel....

Ikke så dødt

Dead Sheriff ble festivalens siste band for mitt vedkommende, og hvilken avslutning! Dette skulle bli mitt første live-møte med bandet som ved alle mulige og umulige anledninger utroper seg selv til Drammen, Norge og Verdens beste rock’n’roll band. Det er kanskje å ta litt vel hardt i, men denne kvelden var de helt sheriff! Beinhard rock'n'roll der Turboneger, og det eldre materialet til Gluecifer og Hellacopters er greie referanser. Når gutta i tillegg viste seg å være samspilte som få, og gitaristen ikke lå mye tilbake for Euroboy Schreiner, skulle dette vise seg å bli en utrolig fet konsert. Lyden var overraskende bra og klar, og materiale fra bandets to album (det ene ble bokstavlig talt sluppet under konserten) fylte settet. Litt pyroeffekter hadde de også tatt seg råd til, selv om jeg må si jeg er litt skeptisk til fyrverkeri innendørs... (men det er vel det som er rock'n'roll). Alle dere som syntes Gluecifer og Hellacopters har blitt for softe og også dere som savner Turboneger sårt, sjekk ut Dead Sheriff live! Bandet er nok ikke det mest originale i verden, men på en annen side - hvor mange rock'n'roll band er det. En knall avslutning i alle fall.

Ettertanke

Working Class Hero har kommet for å bli, det tror jeg man kan være trygg på. Imidlertid håper jeg at man fortsetter å utvikle det gode arbeidet man har begynt på. Et bredt program med kjente artister fra inn og utland - Borknagar, Entombed (egentlig da), St. Thomas og Amulet, up-and-coming norske artister som Surferosa, Pornshot, Dead Sherif, The Jessica Fletchers, samt et godt utvalg av nyere lokale band (der vel Homer og Cassidy står igjen som helgas vinnere), burde absolutt holde til å trekke fler mennesker enn det som var tilfelle. Dessverre får vel lørdagens dårlige vær (og kanskje også fredagens lydproblemer) ta noe av skylden. Jeg tror også det er viktig at man innser at det rette stedet å gjenforene lokale band, kanskje ikke er en sommerfestival. Den type arrangement trekker gjerne et helt annet publikum enn en festival, og samtidig et publikum som vanligvis ikke er spesielt interesserte i å se andre nyere band. Det frister kanskje ikke like mye for folk fra andre steder av landet å dra til Drammen heller når såpass store deler av programmet er viet avdøde lokal-band (Hydra, Turistene, Tom Pettersen & Hjerteknuserne osv).

En annen sak er grunnen til at det ordet som er brukt oftest i denne arikkelen er lyd. Lydkvaliteten må bedres kraftig til neste år, men hvordan er det heldigvis ikke jeg som skal svare på. I alle fall lykke til videre med festivalen, og vurder å legge arrangementet til en annen helg enn Norwegian Wood neste år!



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Flere:

Andrew Bird - Noble Beast
Ghostface Killah - Fishscale