Tom Waits - plate for plate: Closing Time

Tom Waits-entusiast Johnny Wilhelmsen har gjennomgått hele katalogen til den plateaktuelle legenden. Vi starter med debuten.

Produsert av eks-Lovin' Spoonfuls Jerry Yester slapp Tom Waits Closing Time i en tid da et jazza folkalbum ikke akkurat var det folk flest ville ha. Det viste da også salgstallene. Skiva ble nok raskere anerkjent blant samtidas musikere.

Ol' 55 - en av Tom Waits’ aller fineste låter - ble forbigått i stillhet, men da Eagles spilte den inn på albumet On The Border året etter fikk flere opp øynene også for låtskrivertalentet til vår mann.En annen låt som senere ble covret er Martha, som utrolig nok ble spilt inn av Tim Buckley bare et par måneder etter Closing Time (på Sefronia). I dag er det knapt nok en låt på albumet som ikke er spilt inn av andre artister, og blant mine favoritter er 10.000 Maniacs’ versjon av I Hope That I Don't Fall In Love With You.

Closing Time er altså et temmelig jazza album, sterkt påvirket av folkbølgen, men den inneholder også rene blueslåter (Virginia Avenue), country/honky tonk (Old Shoes (& Picture Postcards)) og tidlig 60-talls gladpop (Ice Cream Man). Allikevel satt vel de fleste igjen med inntrykk av at Tom Waits var en ung herremann som var påvirket av samtidens jazzhelter og blueslegendene, spesielt med tanke på låter som Martha, Little Trip To Heaven (On The Wings Of Your Love), Midnight Lullabye og ikke minst Grapefruit Moon.



For meg er det de rolige, balladeaktige låtene det som gjør dette albumet så strålende. Ol' 55 og I Hope That.., samt den avsluttende og tittellåten står fram som albumets store låter. Og selvsagt fantastisk nydelige Martha. For ikke å glemme nesten like nydelige Rosie.

Dette er med andre ord en temmelig nedtonet versjon av Tom Waits, sammenlignet med det som skulle komme senere. For dem som ikke har hørt stemmeprakten til den unge, lovende Tom; dere vil bli en smule overrasket. Her er det dårlig med nikotin- og tobakksplagede stemmebånd, men en tender og vakker stemme som uten problemer trakterer de vakre melodilinjene som florerer her.

Tekstene er poetiske, og det mangler ikke på språklige bilder og metaforer som mannen er viden kjent for i dag, men det skal fortsatt gå en god del år før Waits trår til og blir tapernes og outsidernes røst. Men Closing Time er en god forsmak.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo