Moldejazz 2010

Man kan si det kommersielle tilbudet er et nødvendig onde, men jazzmusikken står fremdeles sterkt i Molde.

Alle foto: Ole Albrekt Nedrelid

Jazzfestival nummer femti er over i Molde og arrangøren har vist en stolthet enhver jubilant av dette kaliberet kan koste på seg å ha, med egen bokutgivelse, utvidet program og bred pressedekning. Festivalsjef Jan Ole Otnæs siteres stadig på at han ikke ville lage noen nostalgiparade, og inviterte heller til et program fylt med ambisiøse unge musikere så vel som gamle legender og nyslåtte konstellasjoner. Alt dette pakket inn i en litt for godt besøkt folkefest.

Internasjonale headlinere som Sonny Rollins, Herbie Hancock, Jeff Beck og Bobby McFerrin har stått høyt på plakaten sammen med «artist in residence» Nils Petter Molvær. Gaven fra Teatret Vårt, Henning Mankells monolog Driving Miles, har gitt programmet et uttrykksalternativ i tillegg til den mangefasetterte jazzmusikken. Åpningsdagen ble det holdt gratiskonsert på hovedarenaen Romsdalsmuseet foran flere tusen mennesker, mens den residerende idéen har blitt supplert av «label in residence» Rune Grammofon. Dessuten har Molde vært åsted for Norsk jazzforums finalerunde i konkurransen Jazzintro. Publikum har rett og slett kunne meske seg i et mangfoldig og generelt sett ganske solid program fra tidlig ettermiddag til sen natt.

Dette mangfoldet rekker man ikke over i én artikkel og heller ikke i løpet av én festival. Årets konsertkjør for undertegnede startet mandag kveld med In the Country og avsluttet lørdag kveld med duoprosjektet Sidsel Endresen / Stian Westerhus, og jeg må erkjenne at konsertvalgene har gått mye i samme gate. Samtidig kan disse to konsertene symbolisere et sammenlagt alfa og omega for både Moldejazz og norsk jazzmusikk anno 2010. In the Country har vært på Rune Grammofon siden 2005 og føyer seg stilsikkert inn i rekken av flere band og musikere som får Norge til å utpeke seg på det internasjonale jazzkartet, et univers hvor lyrisk instrumentalmusikk føres inn i en klanglig verden med en dragning mot friimprovisasjon og støyende elementer.

Husfestivalmusikerne

I denne dragningen finner vi også Stian Westerhus. Gitaristen som ikke vil bli kalt gitarist gjorde tre konserter i Molde med ulike konstellasjoner, og ble dessuten kåret til årets «jazZtipendiat» av Sparebank1 Midt-Norge. Westerhus stiger med dette enda et trinn på karrierestigen og fremsto på festivalen nærmest som en andre artist in residence.

Han er kjent for sitt mørke lydbilde som frembringes av de mange gitarboksene, og i den nye Nils Petter Molvær Trio bidrar han sammen med trommeslager Erland Dahlen til en sfærisk opplevelse som beveger seg et stykke bort fra det groovesentrerte Khmer-landskapet Molvær er kjent for - en retning vi også hører på Westerhus' egen soloplate av året. Klubbkonserten natt til torsdag bød på et uforskende band som kanskje heller ikke selv visste helt hvordan utfallet ble, men med Molværs mangeårige erfaring fra liveprosessering på trompet, Westerhus' støybaserte pedalbruk og et forenende trommespill fra Dahlen, var det en tidvis svært inspirerende seanse å lytte til.

Favoritter i et festivalprogram som dette vil variere fra person til person, og flere jeg har snakket med har fremhevet Ola Kvernbergs bestillingsverk Liarbird som et høydepunkt, andre har rost Bobby McFerrin og også Missy Elliot, men den konserten som satte mest støkk i undertegnede, kan jeg garantere gjorde inntrykk på samtlige i lokalet.

Med røyklagt scene og en blendende strobelysestetikk gjorde Puma sin første livejobb i Norge etter platslippet på Half Nelson Courtship i mai, og igjen har vi både Rune Grammofon og Stian Westerhus involvert i sammenhengen. Trioen bestående av Øystein Moen, Gard Nilssen og altså Westerhus fant sammen med en energi som blåste liv i selv den trøtteste jazzcamperen, der Nilssens akustiske trommer kontrasterte med Moen og Westerhus' respektive elektriske støy. Frittgående passasjer og gjenkjennbare strukturer fra platen vandret om hverandre, mens de intensive toppene paralyserte sans og fornuft på en måte som gjorde intimscenen Forum til et hellig rom en stakket stund en torsdag kveld i juli.

Intimscenens styrke

Det er noe med Forum. For min del er dette den beste scenen på hele Moldejazz, i hvert fall har den vært det i år. Både Pumas konsert og Endresen/Westerhus lørdag var sterke opplevelser der en tydelig kommunikasjon mellom musikerne fikk komme helt frem til publikum. Det er i disse øyeblikkene man forstår hva musikk er.

Bassist Steinar Raknes' solokonsert fredag ettermiddag var i så måte et godt eksempel på et givende forhold mellom formidling og lytting. På kontrabass og tidvis vokal ga han oss et knippe låter som han både hadde skrevet selv og hentet fra blant andre Bob Dylan og Joni Mitchell. Særlig tolkningen av Mitchells All I Want satte spor i denne lytteren, som har hatt låten på nynneminnet siden fredag. Hør gjerne arrangementet på platen Tango, Ballads & More og bli enig. Gjenkjennelsesfaktor kan være en positiv side ved det å lytte til ellers ukjent musikk, og å høre det Raknes her kalte sanger, altså det han ikke hadde skrevet selv, ga en form for bekreftelse på hvor solid håndtverk han ellers presenterte.

Tett konsertopplevelse er bra, men jeg skal likevel ikke avskrive de større scenene. Eksempelvis har det fleksible rommet i Kulturhuset vært åsted for flere gode konserter. Fjorårets «jazZtipendiat», kvartetten Magic Pocket, kvitterte med bestillingskonserten skrevet for seg selv og Trondheim Jazzorkester, der Hayden Powell, Erik Johannessen og Daniel Herskedal viste særs gode egenskaper som komponister. Det samme gjelder Ola Kvernberg, som med dobbel besetning på hvert instrument ga oss en en visuelt symmetrisk oppvisning i en musikklek mellom country og klassisk, som vokste frem blant spillekåte jazzmusikere. Akkurat det med musikere som er litt for glade i å høre sin egen solo teller ikke alltid positivt inn i mine ører, og jeg skulle gjerne hørt færre solister og mer orkester her. Da hadde konserten heller ikke vart i nesten to timer, som ikke nødvendigvis samsvarer med idéen om at less is more.

Folkefestaberet

Morgenbladet spør denne uken om hvordan det egentlig står til med jazzen i Molde, og spinner på en problematikk kjent for enhver arrangør så vel som den interessert publikummer. Dessverre kommer denne diskusjonen opp hvert år, og man kan si det kommersielle tilbudet er et nødvendig onde for at festivalen skal gå rundt, samtidig som knutepunktoppgaven med å favne et bredt publikum gjennom begrepet «beslektet musikk» stadig er der.

Personlig har jeg i utgangspunktet ingen problemer med at ikke-jazz som Karpe Diem spiller i Molde, det er skremmende enkelt å la være å gå på konserter som dette og dermed ikke la seg provosere av dem. At dobbeltkonserten med Sula Art Ensemble og Ståle Storløkken/Motorpsycho/Trondheim jazzorkester/Trondheimsolistene - et slags forsøk på å sende ny og massiv jazzmusikk til massene - endte opp som et kunstnerisk ubalansert prosjekt, er i grunnen det man kan forvente når alt dette plasseres på en utescene. Det som derimot ikke er like lett å unngå, er den folkemassen som oppstår i skjæringspunktet mellom folkefest og jazzfestival.

For med festen for folket følger også et spørsmål om kapasitet, som tidvis har vært et sterkt belastet punkt under flere av de siste festivalene i Molde. Måten de bugnende billettkøene håndteres på fremstår som klønete når et betydelig antall konserter preges av trengsel og venting. Å ha en god booking bør reflekteres i avviklingen av arrangementet, noe årets festival har feilet på ved en del anledninger. Dette minker også lysten til å oppsøke for eksempel kveldsarrangementer i Alexandrakjelleren og Reknesparken, der spesielt sistnevnte i tillegg trekker til seg mer plagsom fyll enn hyggelig festival. Tall fra bar- og billettsalg gir antakeligvis et positivt inntrykk, men det er langt fra gode inntekter til gode opplevelser på kveldstid i Storgata.

Med årets festival overstått øynes et underliggende mål om å strekke seg etter dimensjoner som vi med litt godvilje kan finne igjen i nord- og vestnorske festspill og midtnorske festdager. Festivalsjef Otnæs utmerker seg år etter år som en av landets ledende på booking og programmering av jazz, la oss inderlig håpe Moldejazz flytter alle sine store ambisjoner over til å ta vare på det den musikalske styrken de allerede har.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Vidar Sandbeck - En fergemanns vise

(Normann)

En av de viktigste populærmusikkhistoriske arkivutgivelser på lang tid.

Flere:

Helge Lien Trio - Live
PJ Harvey - Let England Shake