• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Intervju: The Drones

Trommisen ville skyte seg selv og gitaristen drakk whisky som vann. Vi møtte The Drones i selvdestruktivt modus.

Øyvind Rones 

Del på Facebook27.10.09

Foto: Bjørnar Håland

Australske The Drones er vel det man kan begynne å kalle slitere i den ugjestfrie tilværelsen for mindre band. De har noen ess i ermet blant annet i form av platekontrakt med All Tomorrows Parties og de er usedvanlig stødige historiefortellere. Hos gitarist Dan Luscombe og trommis Mike Noga er ikke alt bare fryd og gammen, men de tar heldigvis det hele med en god dose selvironi.

- Jeg husker sist vi var i Norge. Det var helt grusomt! Europaturnéen altså, ikke Norge. Norge var fantastisk. Vi spilte noe sånt som 50 konserter på 60 dager, og det var hulter til bulter på kartet hele veien. Det var verket til en sadistisk galning. Han jobber vi ikke med nå lengre, det hender fortsatt at vi våknet i kaldsvette og skriker – ”EUROPE 2007! AAAAHH!”

The Drones kom heldigvis tilbake, og har i mellomtiden gitt ut et nytt album – Havilah. Denne er nå over ett år gammel siden første slippdato, og skal man tolke ut fra arbeidskapasiteten til bandet så langt så tar det vel ikke lang tid før vi har enda et album og nytt besøk?

- Ja vi er veldig klare for å gjøre et nytt album egentlig. Det har blitt mer interessant å være i studio enn på turné, sier Luscombe, og virker nesten overrasket over det han sier.

- Etter denne turnéen skal vi ta en pause fra turnélivet i seks måneder eller noe sånt. Men jeg vet ikke om det er så lurt heller, jeg kommer til å bli deprimert om jeg ikke har noe å gjøre. Jeg er på et skrudd vis bare lykkelig når jeg er på turné, sier Noga. Jeg får bare hoppe på busser rundt om i Australia, bære noen skarptrommer, komme for sent til busser med vilje, stå opp for tidlig, drikke for mye og spise elendig mat. Noga begynner å innse at han ikke kan vinne og blir kjapt litt tankefull.

Det går over til pengesnakk. De er leie av å være lutfattige og prøver å finne en forklaring på hvorfor det er så vanskelig.

- Jeg likte det bedre da det var vanskeligere å lage musikk og få den ut til folk. Man måtte forplikte seg og være lidenskapelig engasjert, og minst litt god. Musikkbransjen er merkelig for tiden, og man hører hele tiden folk som skryter av hvor bra den er. Jeg synes den er gørrkjedelig. Jeg klarer meg fint uten folk som driver med dette som en vits. De er jo overalt.

Det er tydeligvis ikke første gang at Luscombe har tenkt nøye over dette temaet, og jo mer han snakker, jo lavere senker de mørke skyene seg.

- Jeg liker at de store plateselskapene lider i den nåværende situasjonen. De er ondskapsfulle. Jeg er bare ikke noen tilhenger av at alle gir ut skiver. Det er skikkelig urettferdig i grunn, men alt koster. Verden er ikke så interessert i sånne som oss, i alle fall ikke umiddelbart. Det handler ikke om kvalitet lengre, og det er frustrerende. Man blir bare forbannet altså. Før belønnet vi folk som Patsy Cline og Billie Holiday, i dag er det reality-TV og Lady Gaga. Et sted må noe ha gått galt.

Men det må da være noe positivt ved å stå på barrikadene for noe av det som representerer det mer ærverdige av bransjen?

- Jo vi anser oss egentlig for å være i en god posisjon, vi får respekt på grunn av musikken vår. En type respekt det er veldig tilfredsstillende å ha oppnådd. Bandet blir tatt seriøst på et kunstnerisk nivå, slik det skal være. Den eneste grunnen til at vi lager musikk er at vi vil skape noe som varer. Lage album folk liker, noe som har liv etter at vi er døde, sier Luscombe mer optimistisk.

- Yeah. Ikke slik som Spin Doctors eller noe sånt, legger Noga til.

Det brytes ut i allsang på Two Princes, og stemningen kunne knapt vært mer fjern. Humøret er på topp i noen sekunder, før alvoret senker seg igjen for Luscombe.

- Man forsøker jo å holde hodet over vannet da, selv om det er jævlig grumsete vann iblant.

- Ok nå er det nok! Jeg skal skyte av meg hodet på scenen i kveld, roper Noga og reiser seg opp for å se om det ligger et skytevåpen slengende rundt et sted.

- Det forrige intervjuet vi gjorde var også veldig deprimerende. Vi går vel gjennom en fase, en desillusjonert fase, ler Luscombe.

For alles sikkerhet var det kanskje best å avslutte intervjuet her. Noga fant heldigvis ikke et våpen og alle lever i beste velgående – med unntak av en hangover eller to muligens.