Anna Järvinen, Victoria 27. mai

Med Dungen i ryggen sjarmerte Anna Järvinen jazzscenen i senk med sin lavmælte og elegante pop.

Alle bilder: Irene Tausvik

Den første tanken som slo meg da jeg kom inn på Victoria var at nå har jeg blitt voksen.

Små runde bord var plassert foran scenen, stemningen var rolig og forventningsfull, lyset var dempet og bakerst i lokalet var det små båser man kunne sitte i sammen med sine nærmeste. Og følelsen av å ha blitt voksen forsvant absolutt ikke da Järvinen kom på scenen med sin lavmælte og flotte pop, men det er jo ingenting galt i å føle seg voksen. For det var en fortryllende og minnerik kveld Anna Järvinen stelte i stand med et av Sveriges mest solide band i ryggen.

Sant nok er det ikke alle forunt å ha solide musikere som de velskolerte og dyktige guttene fra Dungen til å akkompagnere seg, men så heldig er altså Järvinen. Og Dungen var onsdag representert med sjefen sjøl; Gustav Ejstes, på piano og fløyte, Reine Fiske på gitar, Mattias Bergqvist på trommer og Fredrik Swahn på bass. Og fra første strofe hadde Järvinen publikum i sin hule hånd; med sin lavmælte prat virket hun ganske salig oppe på scenen der hun både småflørtet med guttene i bandet og publikum.

Konserten startet med Låt Det Dö slik som sisteplaten Man Var Bland Molnen, før den fortsatte med en god miks av låter fra både den og debuten: Jag Fick Feeling. I løpet av kvelden var de fleste låtene Järvinen har på repertoaret fremført med både stil og eleganse. For det er litt sånn med Järvinen at alt hun tar i bare blir fint. Mye takket være en god blanding av en eventyraktig vokal og et meget behagelig vesen på scenen.

Det var mange høydepunkt denne kvelden, men av de som skilte seg ekstra ut vil jeg nevne Tänker Inte Säge Mer hvor Ejstes tilsynelatende hadde fått nok av både piano og å sitte noenlunde i ro. Først stemte han gitaren til pianoet, så dro han en strofe, før han slengte med det lange håret og rocket ut sangen. Anna tok samtidig frem munnspillet og beviste for oss alle at det er noe hun absolutt behersker.

Tänker Inte Säge Mer ble etterfulgt av det Järvinen, til latter fra Dungen-gutta, bare kalte hardrockeren: Är Det Här Det Hele Handlar Om. Fiske tok frem sin hvite el-gitar og Ejstes hoppet rundt på scenen med en tamburin i hendene – han lignet faktisk litt på en ung Robert Plant der han svinset rundt, mens Anna sang: har så ondt i hjärtat, vet du varför?

Kvelden ble tilsynelatende avsluttet med Nattmusikk, før de fremførte Kom Hem som ekstra nummer. Järvinen hadde tidligere i konserten ytret et ønske om å være jazzsangerinne, og hun var veldig fornøyd med å være på en nasjonal jazzscene - og jeg tvilte egentlig aldri på at Järvinen storkoste seg på scenen i Oslo denne kvelden.

Anna stilte denne kvelden i en kledelig hvit, fotsid kjole. Aldeles nydelig og vakker var hun; like søt som stemmen, og sammen med et behersket og applauderende publikum ble dette en minnerik kveld. Victoria var langt fra fullsatt, noe som førte til at Järvinen hadde en konstant dialog med publikum. Blant annet lurte hun på hva sluta tjata heter på norsk; hold kjeft kom det lattermildt fra salen. Og det oppsummerer egentlig kvelden; fin musikk, en tjomslig dialog mellom band og publikum, og generellt veldig god stemning hele vegen.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Machines - Stereotypes

(C+C)

Velkommen til en malstrøm av bevisst og ubevisst arrangerte tilfeldigheter hvor ingen er trygge og alle er fritt vilt.

Flere:

Supersilent - Supersilent 7
The Watch - Vacuum