Fever Ray, Parkteatret 19. mars

Lydsporet til den vidunderlige undergangen, orkestrert av et freakshow av et band og med et unikum uten like i hovedrollen.

Alle bilder tatt av Chris Erlbeck

Ingen bror Olof og ingen voldsomme elektrobeats å boltre seg i for Karin Dreijer denne gangen. Den mørke selvtitulerte solodebuten som ble sluppet tidligere denne uken ble akkurat slik man kunne drømt om at Dreijers prosjekt kunne høres ut. Bare enda litt mørkere, og faktisk en god del bedre.

Men hun har sannelig en stemme i særklasse, og hun tråkker sjelden feil på sine vandringer, enten det er med The Knife, Röyksopp eller dEUS. Hun har hatt en tendens til å legge til et helt nytt aspekt på samtlige bidrag. Og når hun nå har fått styre selv, så fremstår hun mer bevisst og særegen enn hun noen gang har gjort før. The Knife lurer selvfølgelig i skyggene til enhver tid, og det er naturligvis helt i orden.

En drømmekombinasjon

Ventetiden ble lovlig lang etter at Svarte Greiner hadde levert et egentlig perfekt stykke oppvarming til noe sånt som Fever Ray, selv om folket kanskje ikke hadde så stor tålmodighet med Erik Skodvin denne gangen. Settet hans gikk fra deilige ambiente toner til et slags støylandskap som på en svært elegant måte kombinerte det organiske og naturlige med det digitale og industrielle – og skapte på den måten kontraster på en måte som gjorde at man ble plassert i helt riktig sinnstemning foran Fever Ray. Det var egentlig på grensen til en genistrek som oppvarmingsbooking, og gjorde spenningen på Parkteatret svært intens i ventetiden som kom, i alle fall hvis man kan ta publikum ut av ligningen.

Rundt 50 minutter senere ble lyset dempet og introen til singelkuttet If I Had A Heart satte i gang – så stoppet etter tre sekunder – så satte i gang igjen. Litt etter tuslet noen maskerte og utkledde skikkelser forsiktig ut på scenen. Og det hele var vel som forventet i så måte, men et så inn i hampen gjennomført prosjekt er det lenge mellom at man ser.

Om man trodde at et mer sparsommelig lydbilde skulle gjøre dette mindre altoppslukende, så tok man grundig feil. Og uten visuelle effekter var det så absolutt ikke heller. Og det var bemerkelsesverdig at omtrent alle diskusjoner om denne konserten på forhånd dreide seg om hva slags konsert dette ville bli med tanke på lys og effekter. Musikken kom selvfølgelig ikke til å slå feil.

Og det gjorde den da heller ikke. På ingen måte. Den fantastiske debuten fikk sin gjennomgang, under strobelys og mellom strategisk plasserte bordlamper som blinket som om poltergeist meldte sin ankomst og undergangen var nær. Og undergangen var for anledningen orkestrert av et freakshow av et band - Dreijer selv i en voldsom og diger outfit som kunne minne om den avskyelige snømannen. Totalt sett noe mellom Sunn 0))), The Wizard of Oz, The Knife og Kate Bush alt på en gang. Spektakulært var det!

Popmystisk triumf

Mens Fever Ray bemerker seg som en av de tingene man virkelig bør og må få med seg i 2009, så er det interessant å se på Dreijer på scenen. Det er null kommunikasjon med publikum hele veien, men likevel fremstår hun som en helgenaktig og omfavnende skikkelse. Fra søte og naturlige Karin Dreijer til forvrengte monstervokal-Karin Dreijer – gjennom alt dette backet av en synth så mørk og sjelesøkende at man knapt tør å se den som står ved siden av seg inn i øynene, så makter hun å utstråle en så intens og betryggende karisma som rett og slett er uforklarlig. Og på den måten har Fever Ray greid å komplettere det som albumet på svært vellykket vis har greid å skape.

Parkteatret har så å si blitt en institusjon for svensk musikk i Oslo, og med Fever Ray la de rett og slett et gigantisk gullegg - ett med både horn, snabelnese og pels. Dreijer tar med sine kompanjonger den skammelig lekre lyden og konseptet på skiva et par nivå høyere, til et sted man nesten ikke skulle kunne tro det skulle nå til tider. Og en orgie for øynene ble det også, mens stemmen til Dreijer får hjertet til å hoppe over et par slag med jevne mellomrom, så står man samtidig og ikke aner hvilken retning man skal se. Maken til luksusproblem har man sjelden på en konsert i min verden i alle fall.

På mange måter slik man kunne forvente og drømme om, men uansett en hinsides herlig og mørk opplevelse. Og jeg håper virkelig at det kommer til å være mørkt ute når Fever Ray returnerer for å spille på Øyafestivalen i sommer.


comments powered by Disqus

 



Hanne Sveen
2009-03-20Enig

Akkurat slik var det, bra formidlet. Gleder meg sinnsykt til Øya.

Halvard
2009-03-20Lomme-Knife?

Enig at det var en fantastisk konsert fra start til slutt. Men- bror Olof var i høyeste grad til stede på scenen. Han sto hele tiden rett til høyre for Karin ikledd svart m hvitt bryst. Olofs "moves" er umulig å ta feil av...

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo