Konsert: Okkervil River

John Dee, 1. desember 2007: En av årets store gjennombruddsartister med et opplagt, feststemt og entusiastisk livesett i Oslo.

I disse dager når vinteren puster kalde gufs langs hushjørnene, annonsebilagene overgår hverandre i tykkelse og alle pengene renner bort i julegaver, er det godt å ha band som Okkervil River stående i spilleren. Det er medisin for kropp og sjel i all sin tidløshet, og utleverer lytteren retten til å stenge alt ute, spole ned markedskapitalismen i toalettet og tenke fremover. Med slike tanker har årstidene i mitt hode lenge forsvunnet, og det med stadig stødige utgivelser fra gruppen. Så når Okkervil entret Oslo by en sen høstkveld i november var det nok med store forventninger at mange av oss fylte John Dee.

For meg skulle dette være blant årets store meditative opplevelser, hvor kropp og sjel skulle vrenges av Will Sheffs reflekterte lyrikk og gruppens uimotståelige driftige og orkesterale americana. En konsert fylt med en ambivalent tristesse, som på den ene siden vakte følelser jeg ikke ville føle i det offentlige rom, men som også gjorde meg del av folkemassen rundt. Vel vitende om at den siste utgivelse The Stage Names er splittet på midten mellom fengende indierock og mer gjenkjennelig lo-fi folk, kunne det også bli innslag av høystemte gitarer og fest. Spennvidden i det artistiske materialet er suksessformelen som har brakt Okkervil River det nødvendige løftet ut på folkets lepper, som utvilsomt har brakt Sheff og hans kolleger en stødigere tro på seg selv og eget materiale.

Tempoet var høyt store deler av konserten. Låter fra de to siste albumene Black Sheep Boy og The Stage Names la hovedessensen, men jeg mener å minnes et par låter fra Don't Fall in Love With Everyone You See også. Alt ble varmt mottatt av et begeistret publikum, som sang, klappet og danset i takt med Will Sheffs stadig bredere smil. Det føltes litt som vi var del av en konsert fra et band som sto på trappene til noe større, og at vi alle visste det. Musikalsk var denne lørdagen en forrykende konsert, med en endeløs rekke av gode låter fremført som hits, fra et band som antagelig bare vil bli større og større.

Gubbete føler jeg meg derfor når jeg i ettertid sitter med en distinkt smak av blod i munnen av å skrive disse ord. Hva var det som forsvant mellom de stilige dresskledde herrer, med tidsriktig image og opptreden? Lyrikken? Eller kanskje det var min egen idé om opplevelsen av å se Okkervil River live?

Jeg hadde ingen forutanelse om at dette skulle bli en festaften av disse dimensjoner, og at responsen skulle være så overveldende. Jeg ble rett og slett tatt på sengen. Konklusjonen må bli noe slik at tiden når gruppen var en lavmælt, ukjent og trist konsertopplevelse er forbi, om de noen gang var det. De opplevelsene får man ha på egenhånd med deres diskografi, så er jeg i alle fall forberedt til neste gang.

Men en ting er sikkert, det blir utrolig spennende å se hvilken retning bandet tar fremover, forhåpentligvis takler de suksessen med heroisk ro og fortsetter å levere spennende og varierte plater. For etter liveopptredenen er jeg usikker på hva som kan skje, men jeg håper ikke at Okkervil River vil kjøre seg fast etter en mer tradisjonell indierock formel.

I den genren er konkurransen nemlig ganske hard fra før av, og vi trenger band som kan utfordre oss på flere nivåer, både på plate og på konsert.

(Alle foto: Bjørnar Håland)


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Joe Henry - Tiny Voices

(Anti / Epitaph)

Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.

Flere:

William Hut - Versus the End of Fashion Park
The Shins - Chutes Too Narrow