Pstereo 2009: Norskdagen

To flotte dager på Marinen i Trondheim er over, og nok en gang har man et knippe store øyeblikk å se tilbake på. Første dag var viet til norske band.

Foto: Linn Melum (flere bilder i galleriet, klikk et bilde for tilgang)

Siden Pstero fikk ønsket sitt om å arrangere festivalen sin på idylliske Marinen i Trondheim har omdømmet fortjent fått en solid opptur. Og etter at de i fjorårets utgave overgikk seg selv med tanke på booking var det helt klart knyttet stor spenning til hva de kom til å by på i år. En utfordring Pstereo tok på alvor, tydeliggjort ved å få satt sammen et program som spant fra Primal Scream og Late Of The Pier og Calexico til Gang Of Four, Ulver og Röyksopp. Og en hel drøss andre solide navn som strakk seg fra synthpop og riffglad vestlandsrock til både jazzpop og mørk cinematisk elektro.

Helnorsk festivalfredag

Det å snakke om været i Trøndelag kan skape forvirring hos de fleste, men skulle du sett, Pstereos første dag viste seg å bli både varm og nedbørsfri. Fredagen var i sin helhet viet norske band, takket være et samarbeid mellom Pstereo og Rockheim. Jaga Jazzist var første band ut på Elvescenen. Jaga Jazzist er et band som favner bredt, og som gjennom uforutsigbarhet og et komplekst lydbilde som blander jazz, elektronica og rock fortsatt er like spennende som de alltid har vært i løpet av sin femten år lange karriere. Det åtte mann og én kvinne store orkesteret spilte et sett bestående av utelukkende nytt materiale komponert av Lars Horntveth, med Oslo Skyline fra den forrige utgivelsen What We Must som eneste unntak. I det bandet presenterte låten Bananfluer Overalt kunne jeg ikke annet enn å strekke armene i været og gi en klem til den første og beste publikummeren ved min side, og konkludere med at vi har all grunn til å glede oss til Jaga Jazzists nye skive. EH.

Og for en liten stund så kunne man nyte Motorpsycho for det de er i stedet for vinylrebeller, nemlig et av landets mest pålitelige rockere. Og godt håndtverk vil man nok alltid få av den gjengen, noe stadig imponerende ferske utgivelser viser gang på gang, uansett om det er på vinyl eller CD. Sånn sett kan man nesten ikke være bitter uansett hvordan settlisten ser ut, og når bandet rocker som mest i de lange jampartiene, slik som på Kill Devil Hills som faktisk ble et av høydepunktene, så klager man i alle fall ikke. Og siden Jaga Jazzist allerede var på plass, så fikk vi også et finfint lite besøk av Lars Horntvedt og Mathias Eick mot slutten av konserten. ØR.

Sangfugler og tekniske problemer

Bare tanken på høre Ane Brun live ved Nidelvens bredder har gjort meg både øm i blikket og myk i målet gjennom hele sommeren. Riktignok har jeg vært skeptisk til at hun skulle spille på Pstereofestivalens største scene, men det ble fort tydelig at hun gjør seg overraskende godt på en stor scene også. Lyden fungerte riktig nok ikke alltid optimalt, og bassen ble tidvis for høy. Det å være på konsert med Ane Brun skaper sjelden de helt store overraskelsene, og sammen med et band bestående av to strykere, en korist, en pianist og en trommis, fremførte Brun låter fra hele karrieren i et lydbilde som ligger svært nært platene hennes. Litt for nært, vil nok mange si, for selv om låtene hennes er såre, vakre og melankolske, så blir Ane Brun live kanskje litt for lik Ane Brun på plate. EH.

Det virker nesten som det hviler en forbannelse over Kanonscenen på Pstereo, noe Múm fikk oppleve i fjor, og Ulver i år. Strømmen forsvant rett og slett, og et ellers magisk sett ble dessverre ødelagt og oppstykket på verst tenkelige vis. Man kan ikke gjøre annet enn å bli værende og støtte bandet så godt man kan, det er tross alt de som har det verst i slike situasjoner. Mens det var strøm var lyden i alle fall strøken, og det ble materiale fra et bredt utvalg av låter fra katalogen til Ulver. Det var likevel da de kom tilbake for siste gang og kjørte i gang fantastiske Lost In Moments fra Perdition City at gåsehuden stod ut kraftigst. Men noe må helt klart gjøres for å løfte den triste forbannelsen fra Kanonscenen, det er trist hvis slike problemer skal ødelegge for flere band. ØR.

Röyksopp står bak et par av de flotteste popøyeblikkene i år på sin tredje skive, Junior. Det er mye takket være gjestestemmer som Robyn og Karin Dreijer Andersson, uten tvil, men ingen av disse var å se under konserten i Trondheim. Og jeg vil nesten si at det var like greit, for høydepunktet gjennom hele konserten het nemlig Anneli Drecker. Verken popperler som The Girl And The Robot eller What Else Is There? svekkes det grann av at Drecker tar over vokaljobben. Settet til Röyksopp har generelt sett høstet svært mange lovord på denne turnéen, og den har absolutt sin appell, selv om flere av låtene lider litt av å bli druknet i en massiv bassvegg iblant. ØR.



comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo