Tony Allen, Parkteateret, 6. november
Oslo World Music Festival: All tvil til side, snart 70 år gamle Tony Allen har fremdeles evnen til å frembringe rytmisk trampeklapp hos publikum.
Del på Facebook09.11.09
Foto: Lars Opstad for Oslo World Music Festival/groove.no
Det er lett å bli litt skeptisk når artister i kategorien “gamle helter” skal holde konsert. Som trommeslager i Fela Kutis band Africa 70 og med egne komposisjoner og utgivelser, var Tony Allen i stor grad med å skape sjangeren Afrobeat på 70-tallet. Det første tegnet på at folk ikke hadde slike bekymringer når det gjelder nesten 70 år gamle Tony Allen får jeg når fyren foran meg i køen kjøper en billett, og billettøren melder i sin walkie talkie: «Melding fra billettluka. Da var siste billett solgt.»
For de som har hørt Allens siste album Secret Agent, kom det neppe som noen overraskelse at han fylte opp lokalene på Parkteatret denne kvelden. Albumet vitner om en trommis og bandleder i storform, og etter å både ha lekt seg med hiphop og startet band med Damon Albarn de siste årene, er det heller ikke noen som kan anklage Tony Allen for å leve i fortiden.
Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det var som gjorde dette til en av de aller beste konsertopplevelsene jeg har hatt. Kanskje var det den vakre gospel/acapella-åpningen med låta «Atuwaba», som ble sunget av den kvinnelige vokalisten mens Tony Allen snek seg inn bak trommesettet. Kanskje var det den inkluderende stemningen som bandet skapte da de satte i gang med låta Alutere og slengte ut store smil til hver enkelt i salen. Kanskje var det de synkroniserte pogo-hoppene til alle bandmedlemmene. Kanskje var det at vokalisten sang med blåserne på hver tone (ikke i mikrofonen): «Barra-barraa».
Alt dette var med på å sette stemningen, men jeg skjønte for alvor at dette var spesielt da jeg bare smilte til den dansende fyren foran meg som sølte ut hele vinglasset mitt. Kanskje hadde det noe med de få slurkene jeg rakk å ta før det skjedde å gjøre. Men antakelig ikke. Tony Allen er i en klasse for seg selv når det kommer til å skape fengende rytmer. Det var nok noe med det. 
Helt fra Allens første slag var publikum i bevegelse, og slik forble det gjennom hele konserten. Som Tony Allen har uttalt i intervjuer har han en matematisk tilnærming til å bruke trommene som et eget instrument og spille uventede rytmer, uten å miste danserne.
Bandet bestod, foruten Tony selv, av to gitarister, to blåsere, en på synth, en bassist og en vokalist. I tillegg til å være utrolig samspilte, ble det også gitt rom for at hver enkelt kunne utfolde seg i soloer. Uttrykket «gøy på jobb» sørget de også for å definere mens de holdt på. (Hvis det skulle være noen kaospiloter som sliter med å eksemplifisere nettopp dette for sine klienter i næringslivet, er herved tipset overlevert.)
Når Tony Allen selv tar sin første trommesolo under konsertens sjette låt, flokker resten av bandet seg rundt han. Som om de prøver å suge opp litt av det som klart må sies å være en maktdemonstrasjon. Et par av de slår med rytmepinner for å holde grunntakten, mens Allen går frem, tilbake og til siden. Aldri bort.
Når konserten nærmer seg slutten, kommer Tony med en beskjed: «Takk. Jeg vil bare minne alle om at vår musikk ikke er noe annet enn afroboeat. Det er alt vi kommer til å spille i kveld.»
Når han kjører i gang den fantastiske Afro-Disco-Beat etter denne proklameringen, gir publikum klart uttrykk for at dette er en ordning de helt fint kan leve med. Dette ble konsertens høydepunkt for meg, og da bandet noen låter senere gikk av scenen var det til rytmisk trampeklapp fra hele publikum.
I ekstranummeret spanderer Allen nok en solo, og denne gangen trengs ikke noen hjelp fra bandet til å holde grunntakten. Dette sørger publikum for med armer og ben.
Etter denne kvelden var lett for meg å forstå hva Damon Albarn mente i Blur-låta «Music is My Radar»:
Tony Allen gets what a boy can do. He really got me dancin´
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp