• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Black Lips, John Dee 9. juni

Hipster-hillbilliene var tilbake i Norge igjen, men magien uteble igjen for de unge og vanvittig kule rockestjernene.

Øyvind Rones 

Del på Facebook11.06.09

Alle bilder: Bjørnar Håland

Black Lips er et band det alltid kommer til å være forventninger til når det gjelder konserter. De har bygget seg opp et rykte som et ganske så ellevilt liveband, et rykte deres siste eskapader i India ikke akkurat har dempet. Men det kan nok være litt som å spille i et lotteri om man kjøper billett til en konsert som dette og forventer mayhem. Men forvente et knippe flotte låter, det har vi lov til, og det fikk vi.

Gøy, men ingen Master Piece of Cake

Før det ble Black Lips dog, så fikk vi britiske Thee Vicars, som like gjerne spilte samme låten gjennom hele settet sitt. Ikke bokstavelig talt altså, selv om de vel like gjerne kunne ha gjort det. Men selv om de kunne kutta halve settet med stor fordel så var det egentlig litt gøy også. Litt mer enn man kunne tillate seg å mene til og med. Men det disse gutta gjør med blandet hell er det en liten gjeng fra Oslo som gjør bedre enn dem akkurat nå, nemlig Master Piece of Cake.

At Thee Vicars fyller scenen med det som enten var damene sine eller noen tilfeldige groupies, kunne kjapt fungert som en partystarter, men på dette tidspunktet var konserten allerede halt ut i det lengste, og de nye pyntegjenstandene på scenen gjorde det hele enda litt mer ubehagelig enn nødvendig.

Cool by default

Men mer gøy lå det an til å bli med Black Lips. De begynner å få en småfin katalog bak seg nå, og deres ferskeste skive, 200 Million Thousand, har sakte men sikkert vokst seg til å bli ganske så solid den også etter et litt skuffende førsteinntrykk. Det er likevel ingen tvil om at hovedverket heter Good Bad Not Evil, skiva som ble sluppet i 2007.

Vi fikk også en liten smakebit fra det kommende prosjektet Black Lips har sammen med King Khan, kalt The Almighty Defenders. Bandet oppstod etter at Black Lips ble kastet ut av India for sin vel utagerende oppførsel på scenen. Turen gikk så til Tyskland og King Khan, og resultatet ble kjapt og greit et album som vil bli sluppet allerede i september. Smakebiten vi fikk var en ganske så typisk Black Lips låt, men med et lekkert halvsløyt aspekt som var et ganske så friskt pust inn i en konsert som ellers ikke var enormt interessant mellom de virkelige høydepunktene.

Og det er på høydepunkter som fantastisk flotte Cold Hands og andre godbiter som O Katrina, Hippie Hippie Hoorah og Short Fuse at de greier å dra i land ryktet sitt. O Katrina ble påspandert en utrolig lekker og seig intro som fungerte glimrende som teaser. Og det var helt klart her at de gjorde det desidert lettest for publikum å bite på, og det gjorde de selvfølgelig.

Det ligger jo nesten litt i naturen til låtene Black Lips har å by på at det kjapt kan bli tilstander utenom det vanlige. De er på mange måter et band i god gammel rocketradisjon. Men hva skjer når et band som det blir utsatt for en blogghype av en annen verden og signer til det som nesten allmenn kjent er verdens kuleste plateselskap? Jo oppskriften for utålelig arroganse er farlig tilstedeværende. Og når det gjelder Black Lips, så er det ikke vanskelig å tolke deres fremtreden som nettopp arrogant. Men så er det jo noe med et band som står på scenen på den måten, de spiller på en relativt liten scene som ikke er i nærheten av å være utsolgt. De har nok ikke usannsynlig fått et sært forhold til selvinnsikt, og ender opp med å være morsomme selv om de kanskje virker som de anstrenger seg litt vel mye for å virke kule i blant.

Solid, men ingen magi

Slik dette bandet har fått et slags overordnet konsertrykte, har nok ikke John Dee sett maken til siden The Brian Jonestown Massacre inntok hovedstaden i 2006. Og i likhet med BJM, så har Black Lips en hel drøss med knallåter som de burde kunne lene seg på i tilfelle omstendighetene ikke skulle tilsi at tilstandene skulle blitt så elleville som man kunne trodd og håpet på.

Det gjorde de til en viss grad også denne kvelden, men det fremstod aller mest som et show litt preget av rutine. Det var også en viss påtatthet som svingte fra å være sjarmerende til å være irriterende og tilbake igjen med korte mellomrom. Men jeg har sett disse guttene skape pur magi og lykkerus før, og denslags gjennomskinner all slags påtatte nykker og små irritasjonsmomenter.

Når det er sagt, så var kanskje forventningene lagt ganske høyt på forhånd, og det de leverte på John Dee var på ingen måte dårlig. Men det var bare ikke fantastisk heller.