• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

The Walkmen, John Dee 2. september

Det er fortsatt Bows + Arrows som står for høydepunktene, men You & Me har gitt The Walkmen nye strenger å spille på som kler de ufattelig godt.

Øyvind Rones 

Del på Facebook04.09.09

Foto: Bjørnar Håland (klikk på et bilde for å se flere bilder i galleriet)

Den feiret fem år i år, Bows + Arrows, skiva som gjorde The Walkmen til en av indierockens virkelige gullband. Og den blir seriøst bare bedre og bedre for hver dag som går, og det så nesten litt håpløst ut for en gjeng unge og småsossete New Yorkere å følge det opp på noen som helst måte. Resultatet ble en cover av hele Harry Nilsons Pussy Cats album fra 1974. Hvorfor ikke liksom. Like etterpå kom A Hundred Miles Off, et album som vel i stor grad spilte på de mest karakteristiske elementene fra Bows + Arrows, Leithausers stemme og en lekker og skrikende gitar.

Men fjorårets You & Me tok de imidlertid en litt ny retning, og det førte til noe av det lekreste og mest sofistikerte fra New York siden The Strokes slapp Is This It. Men der hvor Is This It, og i stor grad Bows + Arrows for den saks skyld, var ganske umiddelbart moderne klassikere, så ble You & Me en smyger av dimensjoner. Og det har nok mye med å gjøre at lydbildet har blitt nedtonet, og intensiteten i Leithausers vokal har blitt fremhevet til noe nesten legendarisk bra. Kanskje mer sparsommelig instrumentering var ment til å gjøre akkurat dette, og det er uansett ikke slik at gitaren til Paul Maroon ikke kommer til sin rett uansett.

Bows + Arrows fikk også åpne konserten på John Dee med flotte What’s In It For Me. Og på en konsert med The Walkmen så blir det veldig kjapt klart hva som er sentralt, og det er altså Leithausers vokal. Og mange vil nok holde det mot den godeste Leithauser, slenge ut hva det skulle være om hans Dylanske fraseringer og vokal. Men jeg tror neppe det vil være mange som protesterer på at Leithauser faktisk er en bedre vokalist enn det Bob Dylan er. Det er det vel svært liten tvil om i grunn. Det skal også sies at vokalen hans har blitt tusen ganger bedre de siste årene, og var rett og slett ufattelig magisk på John Dee. På ingen måte den mest karismatiske frontfiguren akkurat, men hvem bryr seg egentlig?

Når Maroon kjører på med gitarpøset på The Rat som siste låt i hovedsettet er det lite som kan matche det. Det er en låt hvor alle elementene i The Walkmen kommer til sin fulle rett, nesten på en systematisk måte, og er vel nærmest et eksempel på den perfekte låten uansett hvem det er snakk om. Ethvert sett som har låter som The Rat og Little House of Savages vil nødvendigvis være en liten bølgedal, det er tross alt snakk om to av de beste låtene på denne siden av årtusenskiftet. Så at konserten ”reduseres” til Leithausers overnaturlige vokal til tider er både forståelig, forventet og helt i orden.