Konsert: Motorpsycho, Driv 23. april

Hardt og lekent, tungt og psykedelisk. Motorpsycho er på veien igjen med Little Lucid Moments i bagasjen, ispedd glimt av gammel storhet og fargerike skyer.

Motorpsycho er på veien igjen, med Little Lucid Moments og ny trommeslager i bagasjen. Sentral på scenen, med Bent Sæther til venstre og Snah på motsatt side, er det en iherdig jobbende Kenneth Kapstad som nå binder trioen sammen. Med fokus på den harde og tunge rocken var det de to siste platene som dannet basisen for konserten, men det var de fargerike glimtene fra bandets gamle katalog som skinte sterkest.

I livetapping har Motorpsycho i dette tiåret vært forbundet med lange impro-partier, liten fremdrift og syrefylt musikalsk onani. Kompromissløst har bandet fått mange til å falle av, men har likevel greid å holde på nasjonens mest trofaste fans. Helt enestående selger trioen like mange plater hver eneste gang de slipper nytt materiale, og de klarer også å trekke bra med folk på konsertene sine, selv om det er en stund siden bandet trakk smekkfulle hus. Hallfull sal og 250 inne på Driv var sånn sett kanskje som forventet, denne snøfylte vårkvelden i Tromsø.

Duoplaten fra 2006, Black Hole/Black Canvas var representert med hele seks låter, og åpningen med Triggerman, High Time, Coalmine Pony inneholdt to av disse. Da slektskapet til årets Little Lucid Moments er nokså klar, har det nok vært enklest for den nye trommeslageren, Kenneth Kapstad, å sette seg inn i dette materialet. Det er ikke enkelt å hoppe etter Gebhardt, men det siste albumet – og også konserten denne kvelden viste at Kapstad på ingen måte er noen novise eller sinke. Hele Little Lucid Moments ble fremført, der spesielt tittelkuttet føltes ganske så mektig, på en konsert der trioen gjorde 16 låter på to og en halv time.

Av minneverdige øyeblikk må midtpartiet med poppete Serpentine, dykket tilbake til S.T.G. fra strålende Blissard, og bråkete Sail On trekkes frem, men aller best var likevel bolken med ekstranummer et løssluppent Motorpsycho leverte da to timer var passert. Black Sabbath-coveren Fairies Wear Boots var morsom, mens avslutningen med No Evil, en rumlende Hey Jane, og en eksplosiv You Lied var en finale som gjorde at helhetsinntrykket klart ble hevet.

Denne kvelden var hvassere enn de siste gangene jeg har sett bandet, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at Motorpsycho heller ikke i 2008 er i nærheten av å tangere de følelser og øyeblikk de engang skapte som et monumentalt rock’n’roll-monster. På nittitallet står noen av konsertene til trønderne igjen, i min høyst subjektive bok, som noen av tiårets beste. Det blir kanskje feil å sammenligne trioens egen historie mot ståa i dag, men det er nå en gang slik at veldig mye var bedre før. Dette gjelder også i høyeste grad for Motorpsycho, selv om det nye albumet slett ikke er så aller verst.

Som med fotballen i Trondheim: Storhetstiden er over, selv om nok noen glimt vil forsøke å motbevise akkurat det. Men der et overmett og tidvis ynkelig RBK mer og mer ligner en dumpekandidat, vil nok trioen holde det gående rundt midten av tabellen i mange, mange år ennå. Til glede for mange og ditto ergrelse fra andre. I bartebyen er rocken nemlig overlegent bedre enn fotballen, og trønderhovedstadens fremste ambassadør heter nok fremdeles Motorpsycho, selv om både Øyvind Holm og The Lionheart Brothers – og for den saks skyld Arve Tellefsen, DumDum Boys, Liv Ullman og Trond Giske – kanskje har grunn til å føle seg forsmådd.

Et siste hjertesukk: Veien videre for Sæther og Snah inneholder forhåpentligvis cowboyhatt, boots og rykende seksløpere. Tanken på smektende countryrock og The Tussler føles i alle fall mye mer forfriskende enn et fortsatt Motorpsycho-liv som en delvis bleik skygge av seg selv.

Setliste:
Triggerman
High Time
Coalmine Pony
Little Lucid Moments
Serpentine
S.T.G.
Sail On
Year Zero
She Left on the Sun Ship
Kill Devil Hills
The Alchemyst
Fairies Wear Boots
You Loose
No Evil
Hey Jane
You Lied



comments powered by Disqus

 



ODin
2011-01-18Ka faan?

The Tussler føles i alle fall mye mer forfriskende enn et fortsatt Motorpsycho-liv som en delvis bleik skygge av seg selv.

De er tilbake bedre enn noensinne. De siste platene viser alt!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo