• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Kvasi

Intervju med Sam Coomes fra Quasi, sommeren 1999.

Jan Olav Glette 

Del på Facebook01.10.01

Omgitt av det storslagne og vakre Mount Hood og den mektige Columbia-elven, klynget i Willamette-dalen og fylt opp med vennligsinnet lokalbefolkning kan man lett skjønne hva det er som gjør folket fra Portland så stolte. Nå har studentbyen i Nordvest-USA fått ytterligere grunn til lokalpatriotisme, da byen har blitt noe av et senter for lokale musikere, og fostret navn som Elliot Smith, Pond, Hazel, The Spinanes, Mary Lou Lord med flere.

Siste skudd på stammen er forunderlig egensindige duoen Quasi. Sam Coomes og Janet Weiss kombinerer gamle keyboardlyder med en god porsjon powerpop. Vokalist Sam Coomes er ingen utadvendt person som liker å snakke om seg selv og sin musikk. Grooves journalist må derfor nesten hale ordene ut av den fåmælte, men allikevel imøtekommende sangeren. Det er først når intervjuet er over og jeg spør hvordan han hadde det på Reading-festivalen at tungebåndet letter littegrann.

Coomes er veldig stolt av at han den gangen våget å kaste seg ut i bungy-strikken der, noe han ikke gjorde første gangen bandet spilte på festivalen i 1998. Den introspektive og forsiktige, men på ingen måte fiendtlige holdningen og den barnslige gleden over å kaste seg ut i lekene, kan nesten også få stå som en introduksjon til Quasis musikk. Den er en forunderlig blanding av egensindige lydeksperimenter, bitre virkelighetsbetraktninger og oppstemt musikk.

Første gangen vi europeere ble kjent med duoen var da bandet slapp albumet Featuring Birds (1998) og turnerte sammen med den geniforklarte og fremgangsrike sangeren Elliot Smith. På dette albumet medvirket Smith som backing-vokalist og bassist/rytme-gitarist. En rolle han også hadde under deres opptredener på fellesturneer. Quasi er et av Elliot Smiths favorittband, og de har også backet Smith på hans konserter. Coomes spillte også en kort tid sammen med Elliot Smith i Heatmiser, før dette bandet ble oppløst av interne musikalske konflikter.

- Jeg ble med i Heatmiser på et tidspunkt da bandet allerede var på vei i oppløsning. De ulike bandmedlemmene var rent musikalsk på vei inn i ulike retninger allerede da jeg kom med. Samtidig skjønte alle at Heatmiser som band hadde et bra album inne, som man burde få ut før de ulike personene gikk videre med sine egne ting. Det synes jeg at vi lyktes veldig bra med. Men Heatmiser var vel alltid mest Neil Gusts & Elliots prosjekt. Jeg kom egentlig bare med mot slutten og fylte inn med litt keyboard her og der, sier en kledelig beskjeden Coomes.

Selv om bandmedlemmene i Heatmiser gikk ulike veier har kontakten dem i mellom blitt beholdt. Quasi og Elliot Smith har turnert sammen nesten ustanselig, og den siste tiden har også Neil Gusts nye band Number 2 varmet opp for 90-tallets mest besjelede visesanger. Debut-albumet skal nå endelig være på vei, lover Coomes, og forteller at også han har stor sans for det den tidligere bandkollegaen gjør.

Quasi kvinnelige halvdel, Janet Weiss, er for sin del fortsatt med i det fremgangsrike jentebandet Sleater Kinney. Gruppen oppstod fra restene etter Heavens to Betsy og Excuse 17, et par av bandene som frontet den første riot-grrrl bevegelsen. Sleater Kinney har fått mye medieoppmerksomhet og en hel del kritikerros for sine skarpe, oppstyltete uttbrudd mot kjønnsulikheter, kjøpermentaliteten i samfunnet og indie-rockens mannsdominerte hierarki, og de får et stadig større publikum. Dette bandet besitter all den fortrykte kvinnelige aggresjonen som har vært gjemt bak sinnet og frustasjonen til Tori Amos, eller intimiteten og sårbarheten til artister som Sarah McLachlan eller Jewel. Og ulikt Alanis Morrisette, fremstår Sleater Kinney som både tøffe og fulle av selvtillit, ikke minst gjennom tekstene sine som handler om mer enn problemer med umottakelige mannlige kjærlighetsobjekter. Mens mange av de tidlige riot-girrl-bandene kunne avskrives på grunn av amatørmessige låter og fremføring, kombinerer Sleater Kinney sammenhengende melodisk låtskriverkraft og intrikate arrangementer, slik at de blir en forfriskende blanding av hardrockende aggresjon, intelligens og iørefallende melodier.

Bandet er sterkt rotfestet i feministisk bevissthet, lesbiskhet (de to andre medlemmene Corin Tucker og Carrie Brownstein lever i lesbiske forhold) og riot-grrrl bevegelsen, men adresserer sine synspunkter på en måte slik at man enkelt kan forholde seg til deres meldinger uansett legning eller kjønn. Janet Weiss kom først med i Sleater Kinney på deres tredje album Dig Me Out (1997), men har da også siden vært en viktig tilførsel til bandet med sin sikre slentrende tromming og dramatiske trommebeat på Hot Rock.

Nok om det, la oss konsentrere oss om det som er motivet til dette intervjuet; musikken til Quasi. Mye av det interessante med denne er måten de avviker fra tradisjonell gitarrock. Quasi har med sin ukonvensjonelle setting; stort sett bare keyboard og trommer, tilført noe eget til en etterhvert nokså utvannet amerikansk indie-rock.

- Det var som om alle bitene falt på plass når jeg fant den tidlige utgaven av keyboardet, en Roxichord. Det er et slags harpsichord keyboard, et instrument som ble produsert på midten av 1970-tallet og brukt av enkelte band på den tiden, men uten å bli noe spesielt populært. Jeg kom over dette instrumentet i en brukthandel veldig billig, og tok det med hjem av ren musikalsk nysgjerrighet for å prøve ut hvordan det låt. Jeg ble etter hvert betatt av lydene det ga fra seg, og stolte på denne ene keyboarden, uten at det egentlig var noe spesielt planlagt. Jeg har det egentlig ikke med å prøve ut en masse ulike instrumenter hele tiden, forteller Coomes til Groove.

Visst kan Quasi minne om 70-tallsband som Left Banke og Zombies med sine barokke keyboard-lyder. Men duoen har også mer samtidige referanser med for eksempel andre Up-band som Built To Spill, Modest Mouse og Caustic Resin gjennom sin sans for musikalsk dynamikk og melodiske catchy popsnutter.

Sam lager låter med stor grad av emosjonell oppriktighet og dybde, noen ganger med såpass skarpsinne at folk har forvekslet dette med hans virkelige liv. Coomes og Weiss lever i en verden hvor det var Georg Harrison og John Lennon som kom med de viktigste bidragene til The Beatles. Ellers er Big Star og deler av Alex Chiltons solokarriere opplagte referenser.

Fuzza electro-pop stilles opp i mot rene lydeksperimenter og power-pop anthems som Nothing From Nothing og Beatlesk popmusikk krysses opp mot 80-talls new wave/ indie pop. Field Studies er som forgjengeren Featuring Birds et vidunderlig schizofrent verk fullt med tilsynelatende usammenhengende musikk, ideer og tanker, som likevel finner felles grunn til slutt. Musikalsk synes Quasi å være på bølgelengde med Elliot Smith, med sine lumre låter, men det er likevel en vesentlig forskjell i Quasis tekster som er ganske så nedstemte.

Genremessig er det vel heller ikke spesielt mange likheter. Det er først og fremst stemmene til Coomes og Smith som er nesten slående like, en forkjærligheten for flerstemt sang og det faktum at begge må ha lyttet en hel del til The Beatles og Simon & Garfunkel som skaper en slags fellesramme tross alt. Sjarmen til Quasi baserer seg mye på den intelligente måten de balansere bitre, smått depressive tekster opp mot en nesten forbausende oppstemt musikalsk bakgrunn.

- Du kan nok ha rett i det at våre låter ofte inneholder et slikt paradoks. Men det er ikke egentlig noen planlagt greie. Det er vel kanskje heller en slags indre balanse mellom musikk og tekster som gjør seg selv. Om musikken er for glad så må man balansere den med mer nedstemte tekster, og om det hele blir for trist så må man legge til litt glede, tror Coomes, som heller ikke har noen teoretisk musikalsk manifest.

- Vi planlegger ikke musikken eller noe sånt. Det eksisterer ingen store tanker eller en filosofi i vår musikk. Det er mer slik at vi prøver oss frem til det som kjennes intuitivt riktig, og fortsetter den linjen ut. Musikken vår hender mye i øyeblikket. Vi finner frem til ulike harmonier og biter som passer sammen. Musikk lar seg ikke så lett analyseres, det er mer noe man føler og ikke riktig kan ta på. Siden ligger det selvfølgelig mye arbeid i å gi dette struktur og form. Det er her musikaliteten kommer inn. Hvem som helst kan plystre eller humre frem enn bra melodi, men det krever et visst musikalsk talent og skolering for å gi det form, mener keyboardisten.

Denne intuitive forståelsen av musikk som noe som hender der og da, er vel i seg selv en slags enkel musikkfilosofi, og bunner nok i stor grad for den ærlighet og oppriktighet som kan føles i musikken og tekstene til et band som Quasi. Merkelig eller i det minste paradoksalt med tanke på at de opprinnelig fikk sitt navn fordi de trodde folk ikke ville ta dem for et seriøst eller ordentlig band. Men Quasi er ikke som hvilket som helst annet band på mer enn en måte.

Sam Coomes og Janet Weiss var tidligere gift, og mange av låtene omhandler deres skilsmisse, om enn ikke i bokstavelig forstand. Det er vel mer slik at de mange låtene om mislykkede forhold mellom mennesker henter inspirasjon fra egne opplevelser og erfaringer, enn at de gir ord til slike. Ellers er Janets slentrende tromming en viktig del av bandets lydbildet, noe som har skaffet henne en egen fanskare.

Quasi oppfattes av mange som et relativt nytt og ukjent band, men faktum er at duoen Coomes og Weiss har holdt sammen musikalsk lenge. Det første plateslippet kom i 1996 med Early Recordings, en lokal utgivelse kun gjort tilgjengelig lokalt i Portland-området. Andre albumet R & B Transmogrification ble gjort tilgjengelig i store deler av USA. Først med tredjeplaten fikk vi altså høre godsakene her i Europa. Da hørte man folk si at Quasi representerte den nordvestlige rockescenens mest besnærende mini-trend; rockende gutt-jente duo. Men Weiss og Coomes musikalske samspill startet i lang tid før dette.

- Jeg kan ærlig talt ikke huske når Quasi begynte, ettersom jeg og Janet har spilt sammen i en årevis under ulike navn og med ulike folk, svarer Coomes oppriktig. Selv har han også holdt på lengre enn man kan forestille seg;

- Jeg har holdt på med musikk siden tidlig 80-tall og ga ut mine første plater på midten av tiåret. På det sene 80-tallet slapp San Fransico bandet The Donner Party to album fulle med eklektisk, neglisjert angst-pop, som i dag ikke lenger finnes tilgjengelig andre steder en i bruktbutikker i statene.

- The Donner Party var mitt første band og det føles i dag som noe som var for lenge siden. Jeg mener vi ga ut vår første plate så langt tilbake som i 1985 og det kjennes derfor veldig fjernt i dag. Ikke solgte vi spesielt mange plater heller, men av en eller annen grunn bet folk seg merke i dette bandet og husker det i dag. Det forundrer meg litt. Ikke det at jeg ikke kan stå for dette eller noenting. Jeg holdt vel egentlig på med mye av de samme tingene musikalsk den gangen som nå. Jeg har alltid hatt en sterk forkjærlighet for popmusikk, sier den utflyttede San Fransico-sønnen.

Undertegnede forteller duoens ene halvpart at han så Quasi sammen med Elliot Smith, The Bear Quartet, Kristoffer Åstrøm & Hidden Truck på Munchenerbryggeriet i Stockholm i fjor høst, og fikk da inntrykk av at bandet hadde kranglet før konserten, da de ikke kommuniserte spesielt bra med hverandre på scenen (før helt mot slutten av Elliot Smiths sett). Coomes forsøker å forklare episoden:

- Jeg har ikke noe klart og tydelig minne av den konserten, ettersom vi har turnert nærmest konstant det siste året, men du burde nok heller sett oss for eksempel i Malmø. Dette var på den tiden at Roxichordet var i ferd med å falle fra hverandre, og før jeg hadde funnet ut at jeg var nødt til å skifte det ut. Det medførte en del problemer for oss i bandet. I dag har jeg ikke lenger dette Roxichordet, men bruker et vanlig keyboard der jeg har samplet inn lyder fra det gamle Roxichordet, forteller han.

Jeg forsikrer om at det likevel var en fin konsertopplevelse selv om det dermed nok ikke var høydepunktet på den turneen.

Portland har vært mye fremme i det musikalske terrenget den siste tiden, og blitt beskrevet som noe av et musikalsk sentrum. Coomes nyanserer det hele litt.

- Det som er sjarmen med Portland er vel snarere tvert imot at det ikke finnes noen spesielt utviklet musikkindustri her, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand. Det er dette jeg tror har trukket en del band og musikere opp hit. Snarere er det et lite samfunn der alle kjenner alle, og som ikke er for stort til at folk ikke vet hvem man er. På et slikt lite sted vet folk å sette pris på og verdsette alle former for kreativitet og mennesker med kunstnerlige anlegg. Samtidig har stedet en del mindre plateselskaper og innspillings-studioer. Det er vel dette som jeg tror har vært inspirerende for en spesiell type mennesker, avslutter Quasis Sam Coomes.