Dodos, Revolver 2. juli

Etter glovarme dager med parkliv og gammal moro på Oslo Live, så mange frem til å komme ned i Revolvers svale kjeller for å nyte ung og forfriskende indie-folk fra California. Mange ble skuffet.

Alle bilder: Bjørnar Håland

Det vil si... bare når det gjaldt den svale kjellern.

«A ridiculously warm gig», kommenterte vokalist Meric Long, og selv om oppvarmer for kvelden Therese Aune, hadde forsøkt å holde på de tidlig ankomne, med blant annet en mildt sagt overraskende cover av Barbie Girl, prioriterte de fleste å lufte legemet i bakgården frem til The Dodos entré. Men da gutta omsider sparket i gang showet, var kjellern fylt til randen med folk som ikke lenger brydde seg om at svetten rant i strie strømmer.

The Dodos kombinerer ville og suggererende trommer, med folk-inspirerte popmelodier. Rytmer som fanger oppmerksomheten din, så vel som de høyner pulsen blandet med melodier og vokal som ivaretar nærheten, gjør bandet trivelige som Fleet Foxes og interessante som Animal Collective.

Med intens og fokusert hamring i to toner på gitaren og en helt statisk rytme, ispedd lekne melodilinjer, koring og akkompagnerende vibrafon, satte slageren Fools standarden for kvelden. På tross av litt rumlende lyd, hadde en for anledningen stående Meric Long og trommeslager Logan Kroeber ingen problemer med å overbevise de fremmøtte. Som etter hvert fikk smake et mer rocka og, til og med, nesten dansbart sett. Kanskje litt overraskende for de som overvar deres konsert på fjorårets Øyafestival som da fikk overvære en sittende Long med akustisk gitar.

The Dodos er ikke et band som har til vane for å showe så mye på scenen. Stort sett er det fullt fokus og et kort «Thank you» mellom hver låt, men da Long la merke til krokodille-lua til en av publikumerne, kunne han ikke dy seg å ba om å få låne den. En komisk seanse som fikk folk til å trekke kraftig på smilebåndet.

Mindre komisk, var det et par minutter etterpå, da Long fikk kastet et fullt vannglass på seg, som traff gitaren. I to sekunder fikk mange hjertet i halsen, med Morrissey-episoden friskt i minne. Vokalisten tok heldigvis episoden med et skjevt smil og med comebacket: «next time, make it colder».

Etter å ha pløyd igjennom både et par eldre og en god del nye låter og avsluttet med drivende god deltablues, fikk et entusiastisk publikum servert en encore, som antagelig var kuttet ned litt grunnet varmen, men som allikevel var mer enn tilfredsstillende.

Selv om de bare var tre stykker på scenen, skapte Meric Longs grove, men allikevel alltid rent-klingende gitarspill og Logan Kroebers overlegent presise og entusiastiske tromming et lydbilde som passet kjellern på Revolver som en intim hånd i en klam hanske.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - Master & Everyone

(Domino)

Fra hjertet - til hjertet: På en drøy halvtime gir Will Oldham oss en evigvarende plate.

Flere:

Scorch Trio - Scorch Trio
Pink Mountaintops - Outside Love