Konsert: Michal Urbaniak

Dokkhuset, Trondheim 21. oktober 2006: Michal Urbaniak møtte jazzlinja.

Michal Urbaniak. Ukjent for deg? Ikke så rart. Tillat meg en kort presentasjon.

Navnet på denne polske jazzfiolisten er ikke akkurat det som ligger løsest i munnen på folk. Men han har spilt lenge og han har spilt vel, og faller i grunnen fort i denne båsen av musikere som "har spilt med alle".

På verdensbasis var han det polske bidraget til fusionbølgen på syttitallet, et tiår hvor det kanskje er Mahavishnu Orchestra som huskes best for å dra fiolinen inn i jazzrock. Men Urbaniak stiller selvstendig i forhold til både Jerry Goodman og Jean-Luc Ponty, lyden i el-fiolinen hans er faktisk nokså særegen. I den senere tid har han holdt på det elektriske soundet, men gått litt tilbake mot jazzrøttene i forhold til den energiske fusionen – dog bør det nevnes at han også har streifet innom både hiphop og nyere jazzrock med bandet Urbanator.

I anledning Polen 2006, et samarbeidsprosjekt mellom NTNU og en rekke polske universiteter, har Urbaniak blitt invitert til Trondheim for å spille sammen med elever på jazzlinja ved konservatoriet. Konserten fant sted lørdag kveld i Dokkhuset, byens ferskeste jazzscene.

Michal Urbaniak spiller altså el-fiolin. Ikke oppmikket fiolin, slik mange gjør, men en fiolin uten særlig stor kropp, siden det ikke trengs. Han kjører signalet rett i en gitarforsterker og former lyden sin derfra. Personlig synes jeg det låter ganske tøft, og sammen med det lekne tonespråket sitt vil jeg si han er noe for seg selv blant jazzstrykere. Dette prosjektbandet samlet seg rundt en type oversiktlig og forholdsvis akustisk bop, med el-fiolinen på toppen. Og det funket som bare det.

Når en internasjonal artist gjester lille Trondheim for å spille med musikere som foreløpig ikke har etablerte navn, blir det kunsteriske gjerne på den størstes prinsipper. I hvert fall utad. Låtvalget var stort sett plukket fra Urbaniaks liste, og han var den som på en måte styrte det hele. Men jazzlinja i byen huser som kjent mange flinke folk, og kvintetten var et godt utvalg av riktig gode instrumentalister.

Man kan jo snu og vende på det: var det en fiolinstjerne som fikk komp, eller var det et samkjørt band som fikk besøk av en ekstra solist? Det var nok en blanding, siden begge parter naturlig nok var avhengige av hverandre. Men nordmennene fikk noen gode låter å spille på, og viste seg frem med solid overbevisning.

Espen Berg på piano, Martin Högberg på gitar og Jørgen Mathisen på saksofon sto foran bassist Rune Nergaard og trommis Henning Carlsen og la puter under armene på gjesten. Spesielt et par av Mathisens energiske kor gjorde inntrykk på flere enn undertegnede – for eksempel på den funky låta Urbtime – selv om både Berg og Högberg også bør nevnes som kompetente solister. Urbaniak selv satt på sin barkrakk og leet ikke en ansiktsmuskel samme hvor mye det tok av rundt ham, vi får håpe også han likte det han hørte.

På de to siste låtene, samt ekstranummeret, ble en strykekvartett med og satte litt ekstra preg på konserten. De fire lokale studentene kom litt bort i forhold til det ellers velbalanserte bandet, og virket i så måte kanskje litt malplasserte, men samtidig var det fint å høre lyden av rene strykeinstrumenter også, og det skal godt gjøres å finne en setting hvor strykere ikke passer inn.

Konsertens vesen var av en ganske typisk karakter. En aldrende musiker i møte med den yngre garde spiller oppe- og nedelåter om hverandre med tanke på publikum, og passer på å få en saftig slutt. Mazurka het siste låt, og var for så vidt en mazurka i tretakt, men både fire- og sekstakt ble brukt under alle korene til hver enkelt på scena. Uansett et fint arrangement på låta, som sparket godt fra seg. En fullsatt sal klappet seg enige; det norsk-polske samarbeidet var vellykket.


comments powered by Disqus

 



Jan-Erik Pettersen
2009-11-19Urbaniak

Var ikke i Trondhjem og hørte han, men var så heldig og høre han på Horten Festivalen på 70 tallet. Den mannen må oppleves.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo