Konsert: Method Man

Rockefeller, Oslo, 29. mars 2007.

Method Man var første konsert i rekka av en hektisk måned for de av oss som er glad i nittitallet. Redman, M.O.P, El-P og Busta Rhymes gjester alle Oslo innenfor fire uker, og alle konsertene, (med delvis unntak av Busta) lover det samme; gamle hits i ny innpakning. Ingen av de har revolusjonerende materiale å komme med, og det blir i stor grad mimring for alle penga. Hvilket gjorde det ganske så overraskende at kidsa nok en gang hadde beleiret rockefeller for å oppleve metodemannen.

Og Clifford Smith gjorde mine forhåndsspådommer om en slapp konsert av typen "få spenna og stikke på hotellrommet med no' blondinder og en halvkilo pot" til skamme. Virkelig. Han ga alt fra han gikk og hypeman Street Life gikk på (i matchende outfit!) ti over halv elleve til han slo siste salto ut i det trekvart fulle Rockefeller og pælma ut skoa sine til kidsa upfront nærmere halv ett.

En mer sympatisk, energisk og karismatisk liveartist skal du faktisk leite lenge etter. Staten Island-rapperen slo saltoer og stagediva. Han dro gamle låter nede i crowden og nye låter stående oppå crowden til livvakter og Street Lifes lattermilde hoderysting. Han prata med publikum, til publikum og om publikum, lo, smilte og virka genuint overraska og takknemlig for at Oslo viste Wu mye kjærlighet. For det gjorde de. Taktfaste Wu-Tang rop gjallet stort sett gjennom hele konserten. Såpass ofte at Meth selv avslutta ropinga mellom låtene med et høylytt "Oooooooh ooooh", (et rop Oslopublikumet også lærte seg etter hvert.) Riktignok kunne svært få låtene han dro, bortsett fra Wu-låtene, men det gjorde liksom ingenting for noen.

Mannen prata seg varm om seg selv, om New York om Old Dirty Bastard ("He had a lot of love. Not only did he love his family and his Friends. He loved music. He loved Hip-Hop. He loved Wu-Tang. And, let me tell you, he loved pussy.") og Om Wu-Tang. Og han pumpa crowden hele veien. Meth burde laget lærebok i hvordan rap-konserter burde være. Det hele var imponerende. Mannen har rett og slett en helt særegen kommunikasjon med publikum. Hvilket særlig materialiserte seg da han, som sist han var i Oslo, bestemte seg for å holde en liten appell midtveis om hans kjærlighet for amerikanske soldater i Irak. Han blei selvsagt bua av et rødt Oslo-publikum, men i stedet for å velge minste motstands vei og gi opp bestemte seg faktisk for å argumentere for sin sak og avslutte med et "Just like you love Norway, I love America and american kids sent to war. But trust me I hate Bush too." Før han fnisende la til: "And you know why? Cause Bush don't care about black people. Hahahah. Well. Fuck it."

På tross av den definitive bommen hva innsats angikk, hadde jeg i alle fall rett i en av spådommene; Musikalsk var det hele sprikende.

Mannen er i tillegg til dyktig på tilstedeværelsen, også flink teknisk live, men stilen hans er langt fra den mest tilgjengelige med en hektisk og presis flow (som strengt tatt ble begravd på nittitallet) som hekter ganske mange av. I tillegg har han solgt få skiver utafor statene, (og etter hvert også i statene) og høydepunktene var derfor sentrert rundt Wu-debuten Enter the 36 Chambers. Allerede som tredjelåt spilte han ut monsterkortet M.E.T.H.O.D. M.A.N og i en egen Wu-Tang del av settet kom Wu-Tang Clan Ain't Nuttin To Fuck Wit, C.R.E.A.M og Re-United til monging blant publikum (og undertegnede, som stort sett bare er hater på konsert, hoppa plutselig.). I tillegg satt selvsagt låtene fra Meth/Red albumet Blackout godt og særlig Part II førte til obligatorisk Smoke Cheeba, Cheeba-allsang blant de motkulturelle hasjkidsa (som ironisk nok etterpå spurte alt og alle om de "hadde no").

Metodemannen hadde også en written freestyle del som funka overrakende bra, og et par av låtene fra den undervurderte debuten Tical funka også hederlig, med What The Blood Clot som høydepunkt.

Men. Selv om en time og tre kvarter med Clifford Smith er et par timer for lite, blir en time og tre kvarter med Method-Man låter litt i overkant. Backkataologen er rett og slett ikke sterk nok etter 96 og låter fra Tical:2000 og Tical:The Prequel faller veldig igjennom sammenliknet med Wu og Redman materiale. Dessverre. Når man er hypp på en røykepause nærmere midtveis i en konsert har artisten mista grepet.

Med en sterkere låtrekke kunne Meth-konserten blitt en av de beste Oslo har vært vitne til. I stedet ble det en kveld hvor rapperen kamuflerte de siste albumene sine i en voldsom energi og kom mer enn hederlig fra det. Meth kom, festa og forsvant. Og forhåpentligvis solgte han mer enn noen få album på innsatsen også.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Sea and Cake - Everybody

(Thrill Jockey)

Når værgudene svikter er det godt det fins band som The Sea And Cake.

Flere:

Broadway Project - The Vessel
Trygve Seim - Sangam