Anna Ternheim, Parktearet 7.mars

Svensk melankoli ble møtt med jubel da kritikerroste Anna Ternheim entret Parkteateret lørdag.

Hun er kanskje ikke den mest utadvendte sceneartisten. Hun synger triste sanger, ettertenksomt og mollstemt. Hun burde være den perfekte bakgrunnsmusikk for det hustrige, sure vinterværet som preget hovedstaden denne helga i mars. Melankolske, triste og ensomme burde vi kanskje være når vi halvannen time senere måtte ut i kulden igjen. Men slik ble det altså ikke.

Anna Ternheim er en av Sveriges mest krikerroste artister, og tilhører rekken av kvinnelige singer-songwritere som Ane Brun, Nina Kinert og Katharina Nuttall. Det er tydelig at disse jentene har funnet inspirasjon fra hverandre i jakten på sitt eget uttrykk, hjemme hos Söta Bror. Men individuelt har de hvert sitt unike særpreg. Og selv om Ternheim ikke har vakt like mye oppsikt i Norge som i nabolandet, så klarte hun raskt å fylle opp Parkteateret i Oslo.

Ternheim fikk vist seg fra sin beste side også denne kvelden. Samspillet mellom bandet, de små detaljene og nøye gjennomtenkte arrangementer var en ren fryd for øret. Vi fikk høre nyere låter som What Have I Done, My Damaged Ones, Black Sunday Afternoon og Leaving On A Mayday, men også eldre materiale fra sin krikerroste debutalbum Somebody Outside, og oppfølgeren Separation Road. Og det ble ingen reprise på hva vi allerede hadde hørt på platene, nå gav hun oss noe mer.

Nina Kinert hadde varmet opp for venninnen sin, og med krystallklar og spiss stemme ble hun heldigvis med da det var Ternheims tur. Resten av det allsidige bandet sørget også for en fyldig oppbacking med sine korepartier. Klangene som kom frem da alle stemte i sammen, løftet opp det noe mørke musikalske uttrykket, og var nesten verdt hele konserten.

Leo Svensson må trekkes fram, som imponerte både på cello, sag og xylofon. Solodelene hans utfylte Ternheims stemme som prikken over i’en. Han fikk en velfortjent ekstraapplaus etter konsertens siste offisielle nummer. Også Ellekari Larsson på klaver og trompet og Patric Thorman på bass og kontrabass var også viktige brikker i lydbildet. Og Nils Törnqvists stødige trommer sørget for de tunge, røffe rytmene som vi gjenkjenner særlig fra det siste albumet.

Men Ternheim viste også at hun er minst like sterk alene. I midtpartiet av konserten forsvant hele bandet stille ut av scenen, og etterlot Ternheim med gitaren. Et samstemt, etterlengtet sukk hørtes gjennom hele salen da hun satte i gang med låten Follow You Tonight fra sitt første album. Og da Svensson stille listet seg inn igjen og utfylte det enkle lydbildet med stille toner fra sagen, var låten komplett. Og det ble ikke verre da Ternheim deretter fremførte sin velkjente, rørende versjon av Broder Daniels Shoreline ved pianoet.

Denne stille, akustiske midtdelen ble et av kveldens høydepunkter. Ternheims underfundige stemme etterlot en ubeskrivelig ro.

Ternheim og bandet klarte stort sett å holde energinivået høyt nok til at man ikke falt ned i ”melankolifellen”, der låtene forsvinner i dystre molltoner uten å feste seg. Her ligger også mye av Ternheims styrke, i at hun hele tiden fører variasjon og mangfoldig dybde i låtene sine, som gjør dem spennende å høre på. Vi blir ikke lei, selv om vi av og til kanskje savner noen oppmuntrende toner her og der. Ikke minst er den særegne stemmen hennes ofte nok til at hun drar oss inn i et dystert drømmeland.

My Secret fra det første albumet viser denne blandingen av godfølelse og melankoli, og ble en fin ende på den røde tråden gjennom konserten. Bandet klarte her å gjenskape låtens oppløftende oppbygning enda sterkere enn på platen, gjennom et herlig samspill dem i mellom. Med Kinert og Larsson på hver sine tangenter.

Etter en slik avslutning kunne hun ikke gi seg. En fullspekket sal trampeklappet bandet og en beskjeden, smilende Ternheim tilbake til scenen. Med My Heart Still Beats For You satte hun en fin tone på det mørke vinterlandet som ventet på oss utenfor.
Men det er jo nesten fristende å spørre som Sheryl Crow gjorde det for en tid tilbake: ”If it makes you happy, then why the hell are you so sad?”




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat

(Rune Grammofon)

Bli med på landet inn i et velkjent landskap, og la In the Country få deg til å se det med nye øyne.

Flere:

Falsobordone - Fikon, Fiddlor och Finlir
Robin Williamson - The Iron Stone