Fri Resonans 2009

Vår mann gjennomgikk tre dager med såkalt vanskelig musikk, og har allerede begynt å glede seg til neste år.

Relaterte sider:

Keith Rowe

John Tilbury

Le Quan Ninh

Alle bilder: Petter Myhr for Fri Resonans/groove.no

Fri Resonans-festivalen har de siste fem årene etablert seg som en vital kraft i det norske festivalmylderet, men en profil som inkluderer både fri improvisert musikk og komponerte uttrykk som ligger nærmere det vi kan kalle den klassiske samtidsmusikken. "Festival for nyskapende musikk" sier de selv, og det kan jo være en fin paraplybetegnelse for musikken som blir presentert. Årets program virket på forhånd som det mest ambisiøse hittil, med tunge navn som Keith Rowe og John Tilbury på plakaten.

Fredag: Rowe, Jae og billedrør

Den tyske pianisten Magda Mayas var første artist ut fredag kveld. Mayas spiller på preparert flygel og står hele konserten med hodet og hender trygt plassert inne i instrumentets indre. Det slår meg - i motsetning til hva som er tilfelle med andre instrumenter kan man ikke se hva prepareringen av et piano faktisk innebærer eller hva utøveren holder på med der inne. Lyden blir på den måten adskilt fra sin kilde - pur lyd. Det er noe ekstra besnærende med det, synes jeg. Mayas' klanglige uttrykk holder seg mesteparten av tiden i umiddelbar nærhet til noe vi kan identifisere som lyden av et piano. Personlig likte jeg aller best de øyeblikkene da pianoet forsvant i en sky av dissonans, men det er sikkert bare den banale støyelskeren i meg som snakker. Mayas gjennomførte et kort sett som føltes utrolig effektivt og dramaturgisk veldisponert og sprang nærmest ut av salen før publikum rakk å applaudere henne.

Jae (Jessica Slighter) fra Nederland, neste dame ut, er et typisk eksempel på den originale og uventede bookingen festivalen har gjort til sitt varemerke. Hun introduserte seg selv og fortalte at hun ikke hadde forstått at hun var booket til en festival for eksperimentell musikk før samme kveld. "I denne settingen er kanskje jeg den mest eksperimentelle", og det hadde hun egentlig rett i. Jae sang og spilte sine låter med klar røst mens hun akkopagnerte seg selv med piano og gitar. Sangene hennes snirklet seg av gårde i slow motion og tok de avveiene og sidesporene som til en hver tid føltes nødvendig. Hun minte meg om den engelske avant-trubaduren Richard Youngs, hvis Youngs hadde vært en folkprinsesse med røtter i 60-talls syrefolk, vel og merke. Denne skjøre musikken fortjente absolutt det lydhøre, konsentrerte og sittende publikummet en festival som dette kan tilby, og på den måten ble dette likevel en helt logisk bestanddel på festivalens program.

Så var det Keith Rowe, da. Legenden Keith Rowe som var med å definere det vi i dag kjenner som som elektroakustisk improv med bandet AMM og som har skapt skole med sin preparerte "table top guitar". Først av alt: på denne konserten hadde han med seg den norske kunsteren Kjell Bjørgeengen som sto for videokunst og visuelt akkompagnement. Mange års konsertgjengeri har gjort meg skeptisk til multimediaelementer og "visuals", store ord som som regel bare beskriver noe som viser seg å være avanserte former for skjermspareren i iTunes. Men dette var saker, altså. Tre allerede gammeldagse billedrør-TV-er var plassert i utkantene av publikumsområdet. Lyset ble dempet og Bjørgeengens manipulasjoner av av Rowes lyd omformet til flimmer fikk virkelig prege rommet. Det stadig pulserende lyset fikk helt og holdent definere salen konserten foregikk, på den måten ble det et selvstendig element i konsertens samlete improviserte uttrykk, langt unna å bare være pynt. I flatskjermenes tidsalder var dette også en fin påminnelse om billedrørets voldsomme lysstyrke, jeg tviler på om den pinglete LCD- eller plasmateknologien kunne levert en like epilepsitruende effekt.

Jeg kjente igjen elementer fra Rowes seneste soloplate The Room i dette settet. Den utrolig tålmodige dronen som helikopterdur i det fjerne. Men dette var mer hektisk, flere elementer, mer lyd. Rowe har en helt fantastisk sans for timing og for oppbygging av dramatikk, det er vanskelig å peke på hvorfor en type abstrakt musikk fungerer mens andre ting ikke gjør det, men Keith Rowe bare har det. Den avsluttende poetiske monologen som forankret det hele til her og nå og krigen i Irak kom som en enorm overraskelse på meg, men det er noe fascinerende med det skarpe bruddet mellom det fullstendig abstrakte og det fullstendig konkrete. Jeg så meg nødt til å ty til nordnorsk bannskap da jeg skulle beskrive følelsene mine like etter at konserten var over.

Nytt av året for festivalen var et samarbeid med Cinemateket i Trondheim. To filmer ble vist, Amplifies Gesture umiddelbart før konsertstart fredag og Pilgrimage from Scattered Points lørdag formiddag.

Amplified Gesture er en dokumentar som ble laget i forbindelse med David Sylvians plate Manafon, der han samarbeider med verdens fri improv-elite. Sympatisk nok blir hverken Sylvian eller plata nevnt i det hele tatt i dokumentaren, i stedet får utøverne snakke om sin egen musikk og sine tanker om denne kunsten og kulturen. Helt enkelt og helt topp, og en ypperlig inngang til festivalprogrammet.

Pilgrimage from Scattered Points handler om den britiske komponisten Cornelius Cardew, som vi her i Trondheim har hatt gleden av å høre en del musikk av i det siste i forbindelse med Michael Francis Duchs pågående doktorgradsprosjekt om Cardew og musikk i skjæringspunktet mellom det komponerte og det improviserte. Dette viste seg å være en spenstig film rent estetisk om en spennende og tidvis problematisk figur i avantgarde-musikkens historie. John Tilbury, som har skrevet biografi om Cardew, og Duch holdt innledning der Tilbury gikk ganske langt i retning av å antyde at bilulykken i 1981 han døde i kanskje ikke bare var en ulykke likevel, noe som automatisk trigget filmnerdimpulsene i meg og fikk meg til å tenke på Pier Paolo Pasolini og hans endelikt, kjørt i hjel på en strand i Ostia i nærheten av Roma.

Lørdag: Tilbury og Ninh

Konsertprogrammet lørdag kveld tok opp Cardew-tråden fra tidligere på dagen. En trio bestående av Tilbury på piano, Duch på kontrabass og Rhodri Davis på harpe spilte fire stykker av den engelske komponisten. De tre første er alle komponert tidlig på 60-tallet og kunne i mine lekmannsører høres veldig like ut. Lange blokker av stillhet brutt opp av lydaktivitet der pianoet til Tilbury alltid synes å føre an. Uten å vite noe om tankene bak musikken og om hvordan notasjonen er det umulig som publikummer å vite hva som er improvisert av dette, og hva som er styrt av komposisjonen.

Det er der spenningen i dette ligger, og det er også interessant å høre improvisasjon i et klang- og lydbilde som har mer til felles med det vi kjenner fra modernistiske kammermusikken enn det vi er vant til fra fri improv-universet. Trioen avsluttet med et senere stykke av Cardew. Der var rollene byttet om, harpen ledet hele tiden, pianoet synes å gjenta frasene, lettere eller tyngre forvrengt, mens Duch spilte en drone på kontrabassen som et teppe under det hele. I mine ører riktig så melankolsk og lettere tilgjengelig enn de første stykkene. En fin avslutning på en på seanse med vanskelig musikk som til slutt absolutt var verdt strevet.

Det er vanskelig å si noe konkret om hva som er "bra" eller "dårlig" når det gjelder improvisert musikk. Men å si at enkelte ting ikke makter å kommunisere med meg, det må være lov. Time Art Ensemble kommer fra Köln og ble presentert som en multimediakvintett. Det multimediale elementet ble levert av en fyr som kjørte videoprojeksjon via en Mac på lerret bak bandet. Der Bjørgeengen dagen før knuste alle mine fordommer om avanserte skjermsparere må jeg dessverre si at dette igjen bidro i negativ retning. Bandet spilte et kort og i mine ører retningsløst og fragmentert sett. Slik må det av og til nødvendigvis bli i dette spillet.

Da var det godt med full gass improv igjen til slutt denne kvelden. Paris-baserte Michael Doneda på saksofon og Lê Quan Ninh på basstromme og diverse leverte et bunnsolid stykke fri improv. I disse tider der ultrastille improv og fokus på musikere som lytter er så i vinden er det godt med en duo som bare kjører på. La publikum stå for lyttingen! Og lytte fikk vi, særlig imponerende var det å følge med på det enorme lydspennet Ninh presset ut fra trommen sin, godt hjulpet av et bredt utvalg objekter og duppeditter. Jeg satte også pris på de perkussive elementene han inkluderte, gnukking på trommeskinn og trommens egenlyd som dronekilde er så veletablert i denne sjangeren at rytmer i seg selv faktisk kan føles som et radikalt konsept. I filmen Amplified Gesture snakket Christian Fennesz om improv som en samtale mellom musikere, i så fall var dette et ordskifte der musikerne kjenner hverandre så godt at alle kjedelige høflighetsfraser kan sjaltes bort og erstattes med diskusjon om tingene som virkelig betyr noe.

Søndag: Gråmølna og Grønvold

På festivalens siste dag flyttet vi oss noe hundre meter østover, fra Dokkhuset til Trondheim Kunstmuseum avdeling Gråmølna. Daniel Meyer Grønvold gjorde et sett med lavmælt og uhyre detaljert elektroakustisk fri improvisasjon. Kort, konsentrert og poengtert. Keith Rowe er selve gudfaren for denne skolen musikk, det er derfor kanskje dristig å programmere et ungt talent på samme festival, men Grønvold kom absolutt godt ut av det, og dessuten hadde han lagt den preparerte gitaren igjen hjemme denne dagen.

Avslutningsvis fikk vi høre de to kontrabassistene Stefano Scodanibbio og Håkon Thelin spille sammen. Jeg skal være den første til å innrømme at min kjennskap til og kompetanse når det gjelder modernistisk kammermusikk av slaget vi her ble servert er svært laber. Som lekmann og uvitende slo det meg hvor lett det var å høre på denne såkalt vanskelige musikken i en slik konsertsammenheng. Klangen i kontrabassene er rik og fantastisk, og kontrollen til musikerne er åpenbart virtoust også for en som ikke har peiling på slikt. Da de avsluttet med en kort improvseanse til ære for festivalen føltes det som om alle sirklene ble sluttet. Og med det er det bare å konstatere at jeg allerede har begynt å glede meg til neste utgave av Fri Resonans.





comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo