PELbO, Mono 03.03.2010

Friskt fra fuzzjazzerne i PELbO, som tross sitt ambisiøse utgangspunkt snubler mindre enn forventet.

Relaterte sider:

When We Collide

PELbO

Foto: Linn Melum

Det skal som regel en del til for at slike hybridband skal fungere optimalt, men noen idéer fungerer heldigvis bedre enn andre. PELbO er et rockeband som har fjernet gitarer, og erstattet de med en fuzzete tuba og en jazzvokal. Fordelen til hybridband er jo at de potensielt har et større nedslagsfelt, og ikke minst at de er i en god posisjon til å skape noe originalt og interessant.

Det selvtitulerte debutalbumet deres ble sluppet på mandag, og har vært gjenstand for noen av de ivrigste promotørene jeg har sett på lenge i hovedstaden. Man skal ha gått med skyggelapper for å ha gått glipp av radene med PELbO-plakater rundtomkring, og et bortimot fullt Mono var bevis på at det i alle fall ikke var fånyttes.

Og PELbO er et ekstremt fascinerende band, selv om det hviler noe litt uforløst over debutalbumet deres. Uansett var de et svært fornøyelig syn der de stod på den lille scenen på Mono og lot det stå til med det som uten tvil har blitt deres helt egne sound. Det er spesielt når Kristoffer Lo tar av som mest med rocketubaen at trioen er i sitt ess, det trigger til og med de to rundt han til å gi noe ekstra. Da han svingte frem og tilbake og fra side til side med det gigantiske instrumentet var det for øvrig nesten et mirakel at ikke vokalist Ine Kristine Hoem fikk den i ansiktet.

Dynamikken mellom trommis Trond Bersu og tubaist Lo er også upåklagelig, og driver frem noen herlige øyeblikk gjennom hele konserten. Tilnærmingsmåten til Hoem gjør at vokalen også fremstår som et instrument, men det er kanskje der det største problemet til PELbO ligger akkurat nå. Det er for all del ingen dårlig vokal, tvert imot, men en litt for stor trang til at den alltid skal være der kan være litt slitsomt iblant. At vokalen skal være en del av tilsynelatende jam-partier er ikke alltid like heldig, så noen pauser hadde vært sårt tiltrengt egentlig.

Kombinasjonen tuba/trommer og generelt fremgangsmåten til PELbO åpner i mine ører for en mye mer leken form for eksperimentering enn det vi får servert. Det virker litt som PELbO har låst seg fast i en litt for innestengt lydbilde, som riktignok er et originalt og nytt et. I så måte et vellykket hybridband, og såvisst fornøyelig i perioder.

Det høres kanskje mest negativt ut, men de har faktisk oppnådd mer enn de fleste andre allerede. En debutant ville ikke vært en skikkelig debutant uten skjønnhetsfeil uansett, og PELbO er helt klart en lyd som er verdt å få med seg akkurat nå. Fuzztubaen er igrunn verdt opplevelsen alene!


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo