• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Slottsfjell 2011

Slottsfjell fortsetter å utvikle seg som en av norges største festivaler. Da kommer også diskusjonen om å utvide festivalen. Men burde ikke alle egentlig bare være fornøyd med årets festival, og følge samme oppskriften neste år?

Robin Sande 

Del på Facebook26.07.11

Foto: Christian Roth Christensen

Allerede dagen etter at Slottsfjell 2011 er avsluttet starter spekulasjonen. Burde festivalen utvides ytterligere? Tja, sier festivalsjef, Christoffer Rød, til Tønsbergs Blad, med forbehold om at lokalmiljøet i Tønsberg er klar for det. Av svaret er det umulig ikke å tolke dette som at tanken har blitt tenkt. Bakgrunnen for ønsket om utvidelse er klart nok. Fra jeg var på festivalen for første gang for fire år siden til i dag, har Slottsfjell utvidet seg fra en lokal - til en nasjonal festival.

Der hvor det i 2007 var fullt mulig å ligge i full strekk foran Kongescenen, og uforstyrret hente pils, må man i dag beregne en god halvtime for å passere Konescenen. For dem av oss som på lørdagen valgte postrockerne Mogwai oppe på fjellet, fremfor hovedattraksjonen Kaizers Orchestra på Kongescene, var det mildt sagt traumatisk å komme seg ut av festivalområdet.

Med et slikt trykk, oppslutning og økonomisk potensial, er det med god grunn festivalen ser muligheter til å vokse. Utfordringenene med en utvidelse er imidlertid mange. Det er fort gjort å glemme lokalbefolkningens ønsker, og dermed miste viktige støttespillere. Samtidig er det lett å la kvalitet lide for kvantitet. De store bookingene kan ofte være med på både å gjøre programmet kunstnerisk flatere og samtidig øke billettprisene. Da mister man fort også dem som reiser land og strand for det nye, spennende.

Suksessen til Slottsfjell til nå har vært en balansegang mellom musikalsk kredibilitet og festivalkos. I år, som årene før, har det vært flere godbiter for dem som kommer for musikken, samtidig som det var god tid til å hvile ut og slikke sol og øl mellom slagene.

Dag I

Allerede klokken tre på åpningsdagen stod punkerne fra New York, Cerebral Ballzy, på den lille Baglerscenen, og leverte en kort, men forrykende konsert. Dagens vinnere må nok uansett være Razika som i følge mine beregninger satte ny rekord på bitte lille Tårnlunden. Området var fylt til randen da bergensjentene leverte sin lystige, ska- og punkinspirerte pop. Toppet ble konserten av deres vakre versjon av The Pussycats ”Why Have We To Wait”.

Om Razika var kveldens høydepunkt, stod Hans Erik Dyviks nykomponerte supergruppe Doctor Midnight & The Mercy Cult for det absolutte lavmål. Kjedelig, uinspirert, industriell rock, med Dyviks uendelige pubertale intetsigende avbrudd mellom låtene, var dette en konsert svært få så ut til å la seg fenge av.

Dagens headlinere, Røyksopp, skuffet imidlertid ikke. Elektronikabandet har etterhvert opparbeidet seg en så solid posisjon at de nærmest har fritt kunstnerisk spillerom. Etter Junior, som mest minnet om oppfølgeren til Melody A.M, kom i fjor Senior, et godt voksent og ettertenksomt album. På Slottsfjell, ikledd kostymer tydeligvis inspirert av The Residents, sveipet bandet gjennom låter fra alle albumene. Både til forlystelse for de lystige og de mer tankefulle.

Dag II

Honningbarnas debutskive, La Alarmane Gå, har blitt kritisert for å være monoton og noe uferdig. På scenen er imidlertid sørlandspunkerne fyrverkeri, anført av karismatiske Edvard Valberg på vokal. Da Gallows avlyste, og Honningbarna ble flyttet fra Urørtscene til Kastellscene, grep de da også muligheten med begge hendene. Ny personlig publikumsrekord, proklamerte Valberg.

Oppvarmingen til veteranene i Monster Magnet foregikk i Campingvognen ved rockeguru Thomas Felberg. Kjent fra blant annet Harald Are Lund, er Felberg et vandrende leksikon, som med innlevelse og sjarm guidet de oppmøtte gjennom Monster Magnets inspirasjoner, og spilte skiver fra tunge, svevende 70-talls band som Hawkwind og Grand Funk Railroad. Med Felbergs kloke ord i bagasjen var det enda bedre grunn til å glede seg over Monster Magnet. Tross synlige tegn til aldring, holder New Jersey-bandet fortsatt høyt nivå, både hva gjelder kvalitet og energi.

En annen veteran, Nick Cave, kan heller ikke sies å ligge på latsiden. Grinderman er på mange måter en retur til røttene i Birthdag Party, og hans iboende kjærlighet for punk, blues og industri. At mange ikke var forberedt på dette, og forventet Where The Wild Roses Grow, er den dalende oppslutningen et bevis på. Mange fant nok Grindermans lydbilde for konfronterende til å la det ødelegge den vakre sommerkvelden. Faktumet er uansett at Grinderman er Nick Cave på sitt råeste, ærligste og mest direkte. Hans frieri og publikumsnærvær sier også mye om punkånden som bor i han.

Dag III

Festivalens fineste dag. En fin dag for å slappe av. Legge seg nedpå får man også lyst til etter å ha sett Vince Clarkes Erasure. Clarke, som var med på å stifte Depeche Mode og som nå igjen skal samarbeide med dem, og var med på å definere lyden av 80-tallet. Etter å ha hoppet av Depeche Mode, fortsatte han i Yazoo sammen med Allison Moyet, før han altså dannet Erasure.

Har så Erasure noe å tilbringe 2011? Fint lite etter å observert Clarke på scenen. Noen flaue hopp, enerverende rytmer fra 80-tallet, og radiohits var belønningen for å tilbringe en drøy time i solsteken foran Kongescene.

Nå skal det sies at veteranene Mudhoney også tilhører en svunnen tid. Bandet fra Seattle har fått æren av å starte grunge-bølgen, men fikk aldri samme gjennombruddet som Nirvana, Pearl Jam og Alice In Chain. Hvorfor skjønner man når man ser dem live. Bandet mangler den nødvendige karismaen, og låtmaterialet kan virke for anonymt til å nå allmenheten.

Likevel har Mudhoney fortsatt utover 90-tallet å produsere gode skiver, først og fremst den eksepsjonelle My Brother The Cow (1995), med kvalitetslåter som er trofaste mot både garage, punk og metall. I fremste rekke på konserten fant man da også trofaste Mudhoney fans, som fikk servert flere godbiter, blant annet fra Superfuzz Bigmuff. Mudhoney gjorde som de alltid har gjort. De gjorde fansen glad, men fikk nok ikke så mange flere disipler på veien.

Noen få ytterst subjektive ord til slutt. Etter tre dager med festival er jeg mettet, fornøyd og trenger ikke mer. Gode opplevelser må fordøyes, ikke bare konsumeres. Ikke bytt på et vinnerlag.