Euro Thrash – de beste platene fra europeisk undergrunn 1980-89

Geir Levi Nilsen følger opp artikkelen om amerikansk undergrunnsrock som vi publiserte før jul. I denne omfattende artikkelen kårer Nilsen de tyve beste europeiske alternative, avantgarde-rock platene fra 80-tallets europeiske undergrunn.

Denne artikkelen er ment å være et tillegg til Bjørn Hammerhaugs ypperlige artikkel Reagan Youth publisert på groove tidligere på tampen av fjoråret. Ettersom Hammershaugs bidrag kun konsentrerte seg om alternativ undergrunnsrock fra USA, fant undertegnede ut at en likeledes europeisk vinkling kunne være på plass. Det kom ut mye bra musikk på 1980-tallet i Europa også. 80-tallet var en vidunderlig tid for europeisk avantgarde-rock.

Dermed sagt var ikke alt bare fryd og gammen heller, noe jeg skal komme inn på gjennom de relevante eksemplene som kommer nedenfor. Og de vanlige innvendingene: Det vil alltid være noen tidshull-esoterikere som vil hevde at listen nedenfor er for mainstream. Den ensidede, promo-only, firesspors tolvtommeren i begrenset opplag på 14, som kun ni mennesker på planeten har hørt og som kun ble distribuert gjennom en vaselinboks-fabrikk på Papua Ny Guinea, gitt ut av gruppa Trapped Cucumbers From Dadaistic Plastic Mongrel Ugly-Toenail-Smell Porno Plant, som besto av fire autistiske indianere fra jungelen som ikke kunne synge, ikke kunne spille og ikke hadde instrumenter å spille på - denne fantastiske og uunnværlige plata er jo ikke med på listen! Hvordan går det an! Til slike sekteriske tullinger kan man bare håpe at de en dag blir voksne.

Som krav til inkludering i denne artikkelen har jeg utelatt singler, 12 tommere, mini-LPer, kassetter, samleplater (med forskjellige artister) - det skal utelukkende dreie seg om album, enten i LP og/eller CD-format. Videre vil jeg også påpeke at det stilles krav til at platene nevnt skal ha hatt konkret avantgardisk betydning i etymologisk form av ordet, det vil si at "avantgarde"; militært uttrykk som betyr fortropp, brukes helt bokstavelig. Nevnte utgivelser skal ha hatt betydning for ettertid og vært grunnleggende dokumenter for inspirasjon for etterfølgende generasjoner. At en fjøsnisse ga ut en "misforstått" og hul arty farty plate som bare var en vits på 80-tallet og som sannsynligvis er det ennå (her er det mye som kan nevnes...) er helt irrelevant for denne listen.

Videre har jeg utelatt goth-genren fordi den fortjener en 20-på-topp liste i seg selv. Det er mye bra fra 80-tallet når det gjelder goth. En goth-gutt får ta og sette opp den Top 20 lista der. Ellers er det mye som ikke vil bli tatt med på lista. Grupper som var foregangstakere i å utvikle det som senere ble til house, techno, dance er helt uinteressante. Denne type musikk er ikke annet enn 90-tallsdisco - det som Boney M. og Silver Convention var for 70-tallet er det som house, techno og dance var for 90-tallet, et fullstendig uinteressant sidespor i musikkhistorien, rytmisk nonsens laget for at folk skulle danse, kulturelt sett helt betydningsløst. Det er ingen forskjell på å ha opplevd Boney M. på diskotek på danskebåten på 1970-tallet og det å ha vært på et rave-party på 1990-tallet (med unntak av kjemikalieinntaket).

Denne listen går ut på at musikken som minstekrav skal kunne lyttes til. Men når det er sagt, for mye lytting er heller ikke interessant. Derfor vil ikke new age bli tatt med her, ei heller den luftkondisjonerte vaniljesaus-smakende suppa som ble gitt ut av plateselskapet 4AD som er bare overfladiske musikkskisser til bruk for et kjøpesenter. This Mortail Coil, Cocteau Twins, m.fl. må være det kjedeligste som noensinne er gitt ut, bortsett fra terapeutisk-ment new age helbredelsesmusikk. Ting som U2, Ultravox og Simple Minds er utelatt, naturlig nok. Dette er ikke musikk men tynn næringsfattig suppe. Simple Minds og Ultravox er 80-tallets svar på 70-tallets Genesis, der Genesis slutter, der begynner Simple Minds. Pretensiøs, (selv)høytidelig, svulstig, overarrangert kunstferdig nonsens.

Også vil jeg påpeke at det er noen grupper som ikke kommer med men som noen mener burde vært med. Som f.eks. Cabaret Voltaire som jeg i min tid anså for å være en total bløff. Når de to platene Mix-Up (1979) og The Voice of America (1980) kom ut syntes jeg noe skurret med det hele. Ikke bare hypen, men innvevd i musikken deres var for mye disco, dans og rytmemusikk. (Hør f.eks. på Obsession fra The Voice of America.) Ut fra de to første platene deres syntes jeg CV var et kvasi-avantgarde arty farty band. Og jeg fikk rett. De ble hørende ut som en fyllsjuk versjon av Boney M. videre utover på 80-tallet. Derfor er det såpass smertefullt i ettertid å høre CD-boksen Methodology ’74/’78. Attic Tapes; som inneholder tre plater med utrolig interessant eksperimentell uutgitt musikk fra tiden 1974-78. Hvorfor ga de ikke ut dette i 1979 i stedet for det vrøvlet de begynte med da?

Jeg har også unngått britiske sample-band som Pop Will Eat Itself, Gaye Bikers on Acid, KLF, m.fl. fordi de er uinteressante, men ikke nødvendigvis dårlige. Sampling begynte ikke med disse folka fordi om mange tror det, det var teknologien som begynte med dem i stedet. Det samme gjelder Foetus og alle prosjektene der. Det høres utdatert i dag, for mye gammeldagse synthtrommemaskin lyd. Foetus-platene høres litt latterlige ut i dag.

Videre har jeg også utelatt den fundamentalistiske puritanske A4-rocken, eks. disse fantasiløse tyvgodsrockerne fra 1980-tallet som ble skrytt opp i skyene da de kom men som folk i dag kanskje er beskjemmet over å ha likt. Et eksempel her er grufulle Jesus & Mary Chain, et Velvet Underground/Seeds rip off tilsatt tredimensjonal 80-talls produksjonslyd (Phil Spector wall-of-sound møter noise metal). Jesus & Mary Chain var helt harry, bilstereomusikk og ingenting mer. Men Gud som de ble hypa og ”likt” på 1980-tallet. I dag vil neppe de som gikk kledd i svarte regnfrakker og hadde svartfarget høyt hår strøket ned i øynene innrømme at de gikk med Jesus & Mary Chain t-skjorte på seg for 20 år siden.

Det var mye bløff ute og gikk på 80-tallet. Den slags sjit blir ikke med. Mange musikkjournalist-band med påfølgende doktrinære rockfans slukte rått alt New Musical Express hadde å fortelle dem. Jeg har også valgt bort The Smiths og The Cure fordi jeg anser dem som det reneste møkk. Posører. Av en annen grunn har The Clash, Crass og den genren politisk-rock blitt utelatt. Dette er fordi det er musikken som er det viktigste, ikke en gruppes ”opprørske” tekster. Band som The Clash og Crass - og alt som fulgte i kjølvannet av dem - er reaksjonære i ordets egentlige betydning bakstreversk, platene deres er rock-videreføringen av de politisk korrekte MAI-platene som vi ble begunstig med i Norge. Videre har jeg utelatt stort sett hele ZZT-stallen fordi de er det motsatte av hva listen krever. De var hotte i sin tid og nå er de passé musikkhistorisk sett. Vi snakker her om slike overproduserte, svulstige 1980-talls pop-band som Frankie Goes to Hollywood og det gjenget der. Fullstendig uinteressant.

Men det sier seg selv at dette er et ambisiøst prosjekt: Å kåre de 20 beste undergrunnsutgivelsene fra en tiårsperiode i hele Europa. Derfor er det naturlige journalistiske begrensninger som trer frem. Noe er nødt til å bli utelatt fordi denne lista er ikke vitenskapelig og/eller journalistisk undersøkende men heller kulturelt understrekende. Et forsøk på å finne paradigmatiske undergrunnsutgivelser fra 80-tallet. Derfor vil ikke denne artikkelen prøve å være den "definitive" kåringen av 1980-tallet beste utgivelser, noe som er og vil være en høyst subjektiv vurdering. Noe vil bli utelatt og det blir derfor ikke at det som er utelatt her dermed er dårlig. Ting som dessverre urettferdig blir utelatt her er Nurse With Wound, Sugarcubes, pluss massevis av annet snacks som fortjener å være med.

Men, OK, here goes, et forsøk på å kåre de tyve beste europeiske alternative, avantgarde-rock-bidragene fra 1980-tallets europeiske undergrunn.

1. WHITEHOUSE: Peter Kurten - Sadist and Mass Slayer (Come Organisation, 1981)

Engelske Whitehouse var og er noe av det mest ekstreme som er kommet ut på plate. De debuterte i 1980 på platemarkedet og satte en standard videre utover tidsepoken som neppe vil overgås i ettertid. Deres aggressive, industrielle, hvite støy, var i sin tid uttrykk for en helt ekstrem pionerånd. Mens Throbbing Gristle kunne presentere primitiv elektronisk musikk som var eksperimentell i sin form, så var Whitehouse sitt musikalske format ikke nødvendigvis eksperimentelt men aggressivt og forstyrrende. Lou Reeds Metal Machine Music blir en slags new age dronesymfoni i forhold. Det kunne nesten virke som Whitehouse’ mål med musikken var at den skulle være et akkompagnement til tortur og sadisme. Og Whitehouse var genier i forhold til å kontekstualisere musikken sin. Alle platene deres inneholder urovekkende hentydninger til fascisme/nazisme, sadisme, seksuelle perversiteter, overgrep mot svake, hyllest til drapsfilosofier og utryddelsesplaner. Titlene på plata illustrerer godt poenget her: Pro-Sexist, Rapeday eller On Top er ikke ment for å berolige.

Whitehouse var en produktiv gruppe som ga ut en hel del plater utover 80-tallet Dette er deres beste plate, symptomatisk for hva de holdt på med. Peter Kürten (1883-1931), også kjent som "Vampyren Fra Düsseldorf", som plata er tilegnet, var en tysk seriemorder som begikk sexforbrytelser, overfall og drap på voksne og barn. Til politiet og leger sa han at motiver for drapene var seksuell nytelse. Og slik fortsetter det. Peter Kurten - Sadist and Mass Slayer åpner med Ripper Terrority, omhandlende The Yorkshire Ripper alias Peter Sutcliffe, en britisk seriemorder som drepte prostituerte på slutten av 1970-tallet/begynnelsen av 1980-tallet. Da plata kom ut var Sutcliffe nettopp tatt av politiet etter en årevis lang jakt, og Whitehouse har samplet en del utdrag av nyhetsopplesninger fra radio og TV hvorpå låten fortsetter med bandets kjennemerke: grimme, høyfrekvente, hvitstøy-hylende diskanterte, spisse hatlyder, som ikke bare er direkte smertefullt å høre på, men som sikkert vil skape sentralnerveforstyrrelser hvis lyttet på til høyt volum over lang tid. På denne platen er det store kontrære sjokket i så måte uttrykt i Her Entry som begynner med organisk-biologiske væske-lyder som vedvarer gjennom hele låten mens et kryptisk ”budskap” blir vrælt ut over høyfrekvent, spiss støy gjennom låten.

Det store spørsmålet angående Whitehouse på 1980-tallet var om de virkelig mente det eller om det hele bare var ironi. Som hos alle store industrielle grupper lå det en ondskapsfull mystikk av hemmelighet og ambivalens hos dem. Men svaret på spørsmålet om Whitehouse var politiske og sosiale ekstremister ble for så vidt alltid ubesvart. Dog, så eksklusive i all sin utilgjengelighet var de ikke. Noen av deres lydeffekter er stjålet fra samlebåndsproduserte BBC-lydeffektplater som man kunne få i enhver billigbinge på enhver platesjappe på 1970-tallet, eksempelvis Ripper Terrority som åpner med kirkeklokker, det eksakte samme lydsporet fra enn BBC-lydeffektplate som John Lennon brukte som åpningsintro på Mother (John Lennon/Plastic Ono Band, 1970) og som også AC/DC brukte som åpningsintro på Hells Bells (Back in Black, 1980). En sutrende mammadalt og heavy metal, neppe selskap for esoteriske industrifolk? Noe av svaret på Whitehouse ”mystikk” ligger her. Men platene deres er unike pionerarbeider i en tid da denne type musikk var helt fjernt, marginalt og stort sett umulig å få tak i. Whitehouse fortjener mye heder, ære og troverdighet for å vært stilskapere enn de har blitt gjort til gjenstand for. Kanskje har deres ”skumle” og forstyrrende image vært et hinder. Alle platene deres kom ut i små opplag på deres eget plateselskap Come, og er i dag høytprisede samleobjekter ute i verden.

2. LAIBACH: Opus Dei (Mute, 1987)

Vidunderlige Laibach er det store solskinnet som lyser opp 1980-tallet. De første platene av Laibach inneholder hard, rå, industriell rock. På denne plata bryter de ut av et litt snevert og trangt industriformat og går inn i et bredere musikalsk landskap hvor vi introduseres for Laibachs store paradigme som vi husker dem så godt for fra 1980-tallet. De er de Store Mestre i å skape musikalsk og lyrisk patos med bombastiske og buldrende stemninger, industrielle storsjarmører som uredd omkalfatrerer de mest pinlige klisjeer om til de mest høyverdige lytteopplevelser, pop-mutanter forkledd som kultur-nekrofile som voldtar enhver musikkgenre med et ironisk omsvøp og skaper kunst ut av plastikk. Her har Laibach f.eks. tatt harry-danskebåt-låta Life Is Life av Opus og omskapt den til et en totalitær hyllest, en militærlignende marsjaktig låt med et slikt høytidelig og overdrevet patos at den svette ironien står og puster deg i nakken. Det samme gjelder Queens One World, her omgjort til en mektig biceps-struttende kampsang i episk form hvor assosiasjonene går til svarte skjorter og stramme armhilsner. Men det musikalske og vokale uttrykket er så overdrevet, så hysterisk, at man må bare konkludere, det hele er ironisk. Eller...?

Stor kunst er bestandig ment til å skape tvil, less is more, det ubesvarte, det implisitte - Laibach tar det hele så langt ut at det får motsatt effekt: de forblir esoteriske og mystiske, til tross for at de med denne plata ble den mest supermarkedbetonte gruppa av alle 80-tallets industriband. Når det er sagt, på Opus Dei finner vi også typisk Laibach-industrielle låter som ligner mye på deres spede begynnelse: Harde, pesende, aggressive instrumentaler krydret med kryptisk vokal. Også verdt å merke seg er den storslagne F.I.A.T. - mystisk, dvelende, skummel. En fantastisk låt! Opus Dei avsluttes med The Great Seal: Orkestral, høytidelig, majestetisk, med blikk på de store horisonter i forpliktelsen og tilegnelsens navn.

På dette mesterverket finner man så mange sterke låter at det forplikter til klassikerstatus.

3. THE POP GROUP: For How Much Longer Do We Tolerate Mass Murder (Rough Trade, 1980)

Dette er en viktig plate og et viktig dokument over en gruppe som var lysår forut sin tid og som selv i dag en del mennesker i korrekte alternative musikkmiljøer ikke vil ta i med ildtang.

The Pop Group eksisterte bare i tre år (1978-1981), ga bare ut tre album, men det forhindrer ikke at de var en av 80-tallets viktigste grupper. De var pionerer i forhold til å lage eklektisk musikk, i dette tilfelle en musikkform som inneholdt elementer fra punk, avantgardejazz, funk og dub reggae. Musikken deres er eksperimentell og utflytende samtidig som den holdes stramt inn i tøyler av nærmest undertrykkende funk- og dub reggae-strukturer. Slik sett blir noe smertefullt og fortvilt formidlet gjennom musikken deres, en amper og verkende følelse av hat og sinne som forsterkes gjennom det harde tempoet og de harde, understrekende rytmene som nærmest tvinges frem gjennom lydbildet.

Låtene høres ut som de er tatt opp live i en fuktig kjeller dryppende av blod. Vokalist Mark Stewart synger med en stemme vibrerende av angst og hat, her er en intensitet i vokalfremføring som stort sett ikke har vært hørt før eller siden. Platen åpner med Forces of Oppression som høres ut som en James Brown-låt i tvangstrøye på englestøv som smertefullt prøver å vri seg ut av sine egne musikalske rammer. Denne åpningslåten varsler om et utrolig energinivå som krystes ut av smertemusklene og det varer to platesider gjennom uten stopp. Side 1 inneholder også One Out of Many som inkluderer en kontribusjon fra 1970-tallets stamfar rapgruppe Last Poets. Husk: i 1980 var det nærmest ingen som visste om musikkformenet rap, og (hvis vi ser bort fra Run DMC/Aerosmith og Beastie Boys her, supermarked-rap) det skulle gå mange år, til langt ut på 1990-tallet at dette musikkfenomenet ble musikkpolitisk akseptert og inkorporert både som egen genre og som musikk integrert i andre musikkstiler. I det siste tilfellet; her gjør Pop Group det allerede i 1980!

Tekstene på platene deres er gjennomgående politiske, i dette tilfellet anarkistiske. De sparker alle veier, men mest mot makta. Her spyttes det både til høyre og venstre. Både latinamerikanske fascistregimer, totalitære asiatiske kommuniststater, amerikanske politikere, muslimske fanatikere og kristne galninger får på pukkelen så det bokstavelig talt hyler etter. Av og til er tekstene så rått politisk at det nærmer seg et primitivt prosaisk nivå, på grensen til slagord. På Mass Murder heter det: Nixon and Kissinger should be tried for war crimes for the secret bombing of Cambodia, PLO spell Plutonium, The Muslims are rising up that means holy war. En total politisk kompromissløshet. Eller som i There Are No Spectators hvor det blir sagt: Bring the war into the people’s homes... Jihad.... Hvem ville turt å si noe slikt i dag? Å kritisere religion, herunder fanatisk islam? The Pop Group var en fantastisk gruppe og dette er deres beste album.

For How Much Longer Do We Tolerate Mass Murder er en milepæl i den europeiske alternative rocken!

4. THIS HEAT: Deceit (Rough Trade, 1981)

Den opprinnelige britiske 1977-punkbevegelsen utviklet seg stort sett i to retninger: Postpunk og retropunk. I sistnevnte kategori kom slike band som Angelic Upstarts, UK Subs, som er musikalsk sett uinteressante. Ikke nødvendigvis dårlige, men innovative er de ikke. I mine øyne er postpunken den mest interessante musikalske bevegelsen her. Hvis punkbevegelsen handlet om utvidelse og bevisstgjøring så er den retningen postpunken gikk punkens sannhet og virkeliggjøring: Et mylder av forskjellige uttrykk og et kaos av motsetninger, ikke-målrettet i sum og derav totalt fri for begrensninger.

This Heat ga bare ut to album i løpet av sin karriere, begge to klassikere. Deceit er deres siste før de ble oppløst året etterpå. Musikken er et sant overflødighetshorn av alt mulig: intrikate lyd-collager, elektronisk eksperimentering, stemningsfulle lydmalerier, etnisk og primitiv stammemusikk, melankolske og messende melodier, sønderrevne og krasjende lydkonstellasjoner med stemmebånd av piggtråd, barnslig militærmusikk, minimalistiske perkusjoner, syrete punkrock. Dette og mer til flyter sammen nærmest til en høyere enhet, en rød tråd av innovativ og søkende-eksperimentalitet tar deg nedover en elv av lydmessig opplevelsesrikdom. Hele tiden er musikken i konstant forandring, noe som gjør den organisk og maskinell på en og samme tid.

This Heat var en unik gruppe, og akkurat som The Pop Group ga de bare ut noen få album, gikk i oppløsning på begynnelsen av 80-tallet, men musikken deres, marginal og fjern i sin samtid, skapte store ekkoer lenge utover i tiden etterpå.

5. MINIMAL COMPACT: Deadly Weapons (Crammed Disc, 1984)

Minimal Compact er en sann kosmopolittgjeng i beste europeisk stil. Bandet besto av israelere som flyttet fra Tel Aviv til Amsterdam, og fikk platekontrakt med Brüssel-baserte Crammed Disc. De eksisterte fra 1981 til 1988 og ga ut noen ekstremt gode plater i denne perioden. Deadly Weapons er deres beste. Denne plata har alt av Minimal Compacts varemerke: En synkretisk musikkform som inneholder trekk og etniske farger fra Midt-Østen sammensveiset med vestlig rock. I dag kaller man ofte den slags for World Music. Minimal Compact var mange år forut for sin tid her.

På Deadly Weapons finner vi gjestemusikere som Blaine Reininger, Marc Hollander og Peter Principle som er med på å utvide det allerede store lydbildet som Minimal Compact opererte innenfor. Smakfulle penselstrøk av cello, fiolin, strykere og blåseinstrumenter maler frem de mest innbydende landskaper: Losing Tracks er f.eks. en nydelig, melankolsk låt med en helt utrolig vokalkontribusjon som er typisk for hele denne plata hvor de hele tiden skaper mystiske musikalske scenarioer som bringer tankene frem til ørken, oaser, sand, palmer og karavaneferdsel. Også greier de å lage skumle, psykopatiske, stemninger, som f.eks. i There’s Always Now, Nada og Deadly Weapons, sistnevnte en gnistrende og visjonær låt som visstnok skal handle om Charles Manson (...we’re member of The Family now, bitter memories still howl…) som nesten greier å skape en autentisk stemning om hvordan det må ha vært der ute i Death Valley ’69 i sin tid. En unik låt!

Gruppas eksotisk-etniske rolle i å formidle Midt-Østens musikk-kulturelle arv trer ellers sterkt frem i låter som Not Knowing, Burnt-Out Hotel og The Howling Hole, som greier å formidle en vellykket synkretisk musikk som bare kjennetegnet for Minimal Compact i sin tid, lenge før dette ble en trend utover 80- og 90-tallet. Minimal Compact var unike musikalske og kulturelle kosmopolitter som var langt forut sin tid. Deadly Weapons er et godt eksempel på det.

6. PUBLIC IMAGE LTD.: The Flowers of Romance (Virgin, 1981)

Overnevnte gruppe er en av de få gruppene som aldri har gitt ut en dårlig plate mest på grunn av at de hadde seg selv som målestokk og opererte ut derfra. Denne plata er helt utrolig. Den beviser at man med lite kan skape noe stort. Stort sett inneholder plata ingen gitarer og/eller bass, litt synthesizer, hovedvekten ligger i stedet på masse aggressiv og abrupt trommelyd. Trommene er mikset langt frem i lydbildet, helt forrest, mens vokal & synth surrer omkring ellers i lydbildet, som olje glidende omkring i et vannspeil. John Lydons skjærende, dissonante, grelle, spottende, vokalfremføringer er såpass langt ute at man lurer på hvor vedkommende var under innspillingen. Her er det mørke og dystre stemninger gjort i lydklipte avbrytelser fra en sprengt katakombe.

Åpningssporet Four Enclosed Walls, en sterkt islam-kritisk låt (som selvfølgelig ville vært umulig i dag) har opptaket av en tikkende armbåndsur som komp i begynnelsen, hjulpet av Martin Atkins snerrende skarptromme som slår inn i ørene i ny og ne før et monotont trommebeat ruller inn i lydbildet.

På The Flowers of Romance finner man den mest klaustrofobe og innestengte musikken noensinne skapt, lydsporet til å gå seg vill til i en nedlagt gruvesjakt. Nifse assosiasjoner av gru og frykt kobles med aggressive trommerytmer som f.eks. i Under the House mens buldrende perkusjoner og spinkle lyder drysses gjennom totalitære synth-lyder i Hymie’s Him. Felles for nesten alle låtene er at de høres improvisert ut, spilt inn live i studio, en paradoksal avantgarde-fest i fremkalling av dystre depressive stemninger. Musikalsk har den noe arrangert tilfeldig over seg, stramt men utflytende allikevel.

Til tross for at musikken har et aggressivt format så består den likevel av masse uhåndterbare, dissonante, krypto-melodier innbakt i sporene som aldri blir musikalsk forløst. Banging the Door er nesten perkusjons-drone med Lydons tynende, gnålende stemme: den styggeste vokalen du noensinne hørte nest etter lyden av katta som ble kjørt i hjel på motorveien. Ellers når de et avantgarde-punk nivå i Francis Massacre med hysterisk perkusjonsinstrumentering og Lydons rituelle, messende døds-synging.

Public Image Ltd. var en av de viktigste postpunk-gruppene noensinne, kunstneriske uten å være pretensiøse, avantgardistiske uten å være marginale, eksperimentelle uten å være snobbete - kort sagt, de viste veien for fremtidens eksperimentelle rockemusikere.

7. HOLGER CZUKAY: On the Way to the Peak of Normal (EMI, 1981)

Czukay er kjent som bassist fra tyske Can, en av de mest innovative avantgarde-rock gruppene noensinne. Czukay fortsatte i dette sporet utover 80-tallet. On the Way to the Peak of Normal er noe av det beste som kom ut på 1980-tallet. Spesielt må understrekes side 1 som har bare én lang låt: Ode to Perfume. Denne bæres frem av et hypnotisk bassriff som glir sakte og elegant gjennom hele komposisjonen og driver låten frem mens innklippede lyder, støy og vekslende biter av musikk isolert flyter inn og ut av lydbildet som rakettskip gjennom verdensrommet. Dette er jo selvfølgelig ambient, lenge før betegnelsen ble "generic", men en eksperimentell ambient, ikke drone ambient og/eller chill out ambient. Ode to Perfume glir ut av høyttalerne og blir en entitet som svever omkring i rommet, musikk som blir tingliggjort via som innebygde transcendens - og ren musikalsk magi. Side 2 er like hypnotisk og transcenderende, spesielt tittelkuttet.

Czukay gjør seg bruk av sampling, primitiv sampling vel og merke, ettersom datidens teknologi ikke muliggjorde dette på noen enkel måte. Her brukes også Czukay radiofrekvensstøy, ikke som lydeffekt, men som bakgrunnsvegg av lyd på flere låter. Med er også Jah Wobble (som nettopp da hadde sluttet/blitt sparket i PIL), Conny Plank og Jaki Liebezeit.

On the Way to the Peak of Normal er årevis forut for sin tid og inneholder så mye bra musikk at det er rett og slett overveldende.

8. DEATH IN JUNE: Nada! (New European, 1985)

Death in June er mildt sagt en kontroversiell og bemerkelsesverdig gruppe, ikke bare på grunn av musikken, men også på grunn av beskyldninger om å være nazister, satanister, nasjonalistiske panteister med mer. Dette er irrelevant fordi det er musikken som er det viktigste: Death In June har vært paradigmatiske skapere av ny musikk, neofolk eller hva man nå vil kalle det. Men i deres begynnelse så det ikke slik ut. De oppsto i ruinene av det patetiske punk bandet Crisis som var like politisk korrekt som hvilken som helst plastikkantropolog. Og gruppas spede begynnelse var også preget av en ganske doktrinær og konform industriell musikkform.

Men de første albumene deres introduserte noe nytt. En vektlegging av akustiske instrumenter smakfullt sammenblandet med elektroniske lydbilder med understreking av folkemusikk. Dermed sagt, folkemusikkpreget var integrert i en større helhet og tilpasset en inkluderende musikalsk sammenheng. Dette var ikke den typiske reaksjonære og fundamentalistiske tolkningen av folkemusikk av slike misforståtte idioter á la de tradisjonelle folkrock-gruppene fra 70-tallet hvis kulturelle tolkning av folk og folkemusikk var å snevre inn det musikalske formatet såpass mye av det hele bare ble et puritansk og pietistisk prosjekt.

Til tross for at Nada! ikke nødvendigvis er en typisk Death in June plate (hvilke av deres plater er det?) kan man finne noe av det unike med bandet: Naturlig høytidelige stemninger som f.eks. i The Honour of Silence med korsang, akustiske klimprende gitarer, sydlandske folketoner eller et rytmisk danselydbilde som forespeiler en svett fremtid.

Ellers er plata full av underlige stemninger, som f.eks. i Leper Lord med akustiske gitarer og dyp brummende sang med sveipende keyboards i bakgrunnen (den høyst uoriginale artisten Nick Cave må ha stjålet mye fra Death in June hva angår produksjon og arrangementer til sangstil og fraseringer) eller Rain of Despair med rytmisk underdekke av myk elektronika og hissige perkusjoner med en nærmest autistisk vokal. Ikke mange laget slik musikk i 1985!

På Nada! glir elektronika, folkemusikk, rytmisk dansemusikk og eksperimentell rock inn i hverandre som naturlige organiske helheter uten at det høres unaturlig ut. En stor bragd av en unik gruppe. Death in June har brakt en ny genre, neo-folk, og et nytt lydbilde til verden. Hør på denne plata som et eksempel på det.

9. HUMAN LEAGUE: Travelogue (Virgin, 1980)

Human League er en unik gruppe, og kan nesten helhetlig krediteres for å ha oppfunnet synthpopen. Travelogue inneholder alt av det som 1980-tallets synthpop kom til å bli assosiert med: Enkle rytmer i sviskete og klissete lydbilder men også stramme elektroniske komposisjoner med underliggende eksperimentelt preg. Musikkteknisk sett må vi formulere det slik: vokalen og koringen på denne plata er tatt fra skolen av tradisjonell pop og inneholder således alt av stilelementer fra ABBA til Motown.

Det nye her er musikken. Korte låter hvor en del av lydbildet, det rytmiske, fremsettes av datidens enkle synthesizere mens gruppa prøver å skape et tredimensjonalt lydbilde med lydpenslinger av primitiv elektronika. Lydbildet er så gjennomført skrikende tyggegummi synth at man bare jubler av lykke. Låtene er også geniale: plata åpner med The Black Hit of Space hvor Phil Oakey synger som en robot og fremfører en tekst som er så meta-fiktiv at det ligger på ett tegneserie science fiction-nivå fra det naive 1950-tallet. Låta handler om at Oakey har vært en tur ute på byen, kommer hjem og setter på en ny plate ved navn The Black Hit of Space. Travelogue er da selvfølgelig et sort hull fra verdensrommet i plateform og når han setter den på platespilleren trer dens onde kraft i gang: dens onde anti-materie densitet suger opp platesjappene som den blir solgt fra, suger opp menneskerasen. Men til tross for det blir den en hit og raser opp på salgslistene, de andre låtene på listene bare forsvinner ved å bli sugd opp i denne plata. Etter at den når førsteplass går den over i minus og blir til negativ energi, eller som det blir sagt på slutten av Time Stops When You Put It (On). Genialt og absurd på en gang. Låten understrekes også av spylende liksom-space synth-lyder som syder omkring de robotaktige rytmene.

Selve perlen, det utsøkte rosinen i pølsa, er den nydelig, vakre, Dreams of Leaving - dette er eksperimentell synthpop som er vakkert uten å bli bittersøtt, eksperimentelt uten å bli utilgjengelig, en perfekt syntese mellom skjønn pop og stemningsfull lydeksperimentering. Dreams of Leaving er en av synthpopens ytterste klassikere, full av takt-, melodi- og lydbildeskifter, fullt ut integrert i en nydelig, vakker fontene av skjønn lyd.

Travelogue inneholder også små, snurrige, instrumentaler som Toyota City og Gordon’s Gin som er konservativ, minimalistisk synthpop. Side 2 åpner med geniale Crow and a Baby, en rå, nifs og konfronterende låt. Teksten er også en absurd tegneseriefortelling med den geniale tekstlinjen parts of me love parts of you - den ultimate åpningssjekkereplikken. Ellers inneholder plata de mest nydelig synthpoplåter som The Touchables, WXLJ Tonight og Only After Dark.

Travelogue er en erklæring om hva 1980-tallet hadde i vente: rå synthpop som ikke lot seg stoppe hvor 1980-tallets synthmusikere utdaterte de forutgående synthfolka fra 1970-tallet bare med å være såpass geniale å gjøre ting enkelt i stedet for å gjøre det hele overkompliserende. Geniale, vidunderlige, vakre Human League! Det burde reises en bauta av dem i enhver by i den vestlige verden.

10. FLYING LIZARDS: The Flying Lizards (Virgin, 1980)

Enmannsbandet Flying Lizards (David Cunningham) debuterte med denne plata. Om den bare var en flipp eller ei er uinteressant, det som er bemerkelsesverdig at Flying Lizards beviste at én person kunne via en synthesizer skape musikk, i dette tilfellet ironisk, minimalistisk, primitiv, komisk, industriell pop. Før Flying Lizards var det slik: På 1960/1970-tallet måtte du være musikkhøyskoleutdannet tangentinstrumentmusiker som i tillegg hadde doktorgrad i elektroingeniørfag før du som enmannsforetak skulle kunne gi ut en synthplate med komposisjoner. Eller du måtte være som Jean-Michel Jarre, sønn av en filmmusikkskaper med store ressurser til rådighet.

Denne plata er i slekt med klassisk minimalistisk pop á la Pop Corn-låten fra 70-tallet, men uten dennes kommersiell appell. I stedet virker låtene famlende, hjelpeløse, uferdige og tilfeldig sammenraskede. Musikken er så primitiv og enkel at den befinner seg på gutterommet, amatørmessige snubleføtter som føler seg omkring i mørket. Låtene mangler arrangement og produksjon samtidig med at de er helt forferdelige. Men dette er også paradoksalt nok platas styrke. F.eks. er coverversjonene av Summertime Blues og Money så dårlige at de er bra - de mest blodfattige coverversjonene noensinne hørt.

Men til tross for alt dette. Albumet ble en slager og solgte bra. Lyden er fæl, låtene er helt jævlige, alt er helt fjernt - og dette ble åpningsportalen for mange "hjemmelagde" synthmusikere som utover 80-tallet skulle gjøre det samme med en synth. Dessverre var altfor mange av dem slitsomt pretensiøse og humorløse og nådde derfor ikke opp til det subtile nivået som Flying Lizards hadde via sin ironi og humor. Men uansett så introduserer Flying Lizards 80-tallet med dette ”ut-av-skrivebordsskuffen” hjemmesynthpop. Om det var en fornuftig ting å gjøre, sett i ettertid, får bli opp til enhver å avgjøre.

11. JOY DIVISION: Closer (Factory, 1980)

Denne gruppas rolle i rockens historie er udiskutabel. De er et av de viktigste banda noensinne. Og denne plata er beviset. Ian Curtis’ skjelvende og desperate stemme i et musikalsk landskap som bringer frem assosiasjoner til gru, undergang, elendighet, tragedie: her er alt kjellermørkt og dystert, håpløshet og død. Låtene på Closer er sterke: Atrocity Exhibition greier virkelig å formidle tortur og smerte. Lydbildet - produksjonen, miksen - som blir introdusert av Joy Division er 80-tallets musikalske New World, umiskjennelig og individuelt Joy Division, så mye plagiert i ettertid av bataljoner med 1980-tallets wannabes at man kan bli misantropisk av mindre. Selv i dag, nesten tredve år etterpå, greier denne plata å være nifs og grufull uten å måtte ty til noen billige knep. Joy Division er ikke noe som kan spises i en håndfull. Deres dystre notater fra kjellerdypet er troverdig og seriøst.

Det som var slitsomt med Joy Division på 80-tallet var tilhengerne deres: Unge menn kledd i svart som satt på trend-kafeer og prøvde å overgå hverandre i å være depressive. Fire-fem stykker satt rundt et bord i timevis med hengehode og svartmalt øyenskygge. De bestilte ingenting. Man hverken spiser eller drikker når man er deprimert, vet du. Og ingenting ble sagt i en øredøvende stillhet. Etter ca. 28 minutter sa en fyr, sakte: "Tenk, han hengte seg..." Ca. 14 minutter etterpå svarte en annen fyr rundt bordet, enda mer sakte: "Jaah, helt jævlig..." Hvorfor har det ikke blitt laget en rock-komedie á la Spinal Tap om 80-tallets dystre og depressive rock-fans?

Hvis man greier å se bort fra den umodne tilhengerskaren til Joy Division, et kjipt 1980-talls minne, og analyserer Joy Division isolert sett, så er de helt unike. Hvem har greid å skape noe så mørkt og ekte mørkt som Joy Division? Ingen. De er mestere i det dystre og grufulle. En lytt til Closer er bevis på det. Den avsluttes med The Eternal og Decades som er en apokalypse i sakte melankolsk bevegelse, et druknende dypdykk ned i avgrunnen av fortærende melankoli og tragisk gru.

Ingen har greid å overgå dette i ettertid. (Og dæven så mange som prøvde på 1980-tallet).

12. EINSTÜRZENDE NEUBAUTEN: Haus Der Luege, (Some Bizarre 1989)

Våre tyske venner var industrielle pionerer på 1980-tallet. Deres første album Kollaps representerte noe helt nytt: punk ispedd industrielle lydeffekter via selvlagde "instrumenter" (mye metallplater, steinblokker, etc.) koblet sammen med elektronikk. Dog er det ikke alt av gruppa som har overlevd tidens tann. Noe er bare tåpelig, som f.eks. billig effektmakeri som Fütter Meine Ego fra Halbe Mensch (1985). Fünf Auf Der Nach Oben Offenen Richterskala (1987) som er ganske lavmælt og new age bebuder dessverre det dvaske Neubauten som 90-tallet skulle frembringe.

Derfor er Haus Der Luege å anse for deres mest fullendte i deres 80-talls produksjon. Første låt Prologue/Feurio! er autoritær, suggererende, manisk, industriell heavy metal: Steinblokkene raser nedover fjellsiden, skyskrapere faller ned, naturkatastrofer, terror, eksplosjoner, før det roes ned en kort liten stund med Ein Stuehlin In Der Hoelle og tittelkuttet i samme dramatiske og hysteriske spor. Dette er en blanding av tungrock og industri (som dessverre Neubauten selv skulle forlate senere, men som andre 90-talls grupper tok opp og fortsatte).

Side 2 begynner helt motsatt: utflytende, svevende, chill out hippiefestival-muzak med masse innklipte lydeffekter (politibilsirener etc.) men så avbrytes det hele med Hirnlego, en manisk låt som stresser av gårde med intense perkusjoner og Blixas insisterende vokal.

Gjennom hele plata veksles det mellom det rolige og det hysteriske, mellom det harde og det myke, mellom ytterpunkter generelt. Neubaten har betydd mye for 80-tallet, denne platen er deres mest rendyrkede plate i så måte. Plata signaliserer tampen av 80-tallet også at dette tiårets strenge segregering mellom genrene er i ferd med å opphøre - 90-tallets retrobølger og synkretiseringer og sammenblanding av genrer venter på å spise av fatet til Neubauten: Industri joins heavy metal. Helt naturlig men ikke ifølge trend paragrafene fra 1980-tallet ikke lov.

Einstürzende Neubauten stakk foten ut i det kalde vårvannet men var for tidlig ute og trakk seg tilbake igjen.

13. SECTION 25: From the Hip (Factory, 1984)

Denne Factory-gruppa ga ut fire klassiske album på 1980-tallet som alle anbefales sterkt for folk som liker at musikk er spennende og nyskapende. Også de var langt forut for sin tid. Totalt kompromissløse var de også. Deres første plate Always Now (med et nydelig omslag og med et innovativt omslagsdesign) er en spennende postpunk-plate, deres andre The Key of Dreams var en utflytende, post-psykedelia, eksperimentell plate. Dette er deres tredje skive, en nydelig sak, laget lenge før det ble ”hot” å lage slike nydelig musikk som dette.

Åpningskuttet The Process er en skjønn, vâr og øm pensling av vakker lyd som smyger seg ut av høyttalerne, ett gjennomgående musikalsk tema for plata. Men den gjennomgående musikken på plata har i ettertid blitt kalt ”electronic dance”. Det er verdt å få med seg at i 1986 eksisterte det ikke noen slik genre, et godt eksempel på denne gruppas avantgardistiske posisjon. Men hvis From the Hip er en bevegelse mot elektronisk dans så går det også godt an å lytte til den: her en utsøkt produksjon, vakker kvinnelig vokal, fantasifulle komposisjoner.

Selvfølgelig har From the Hip en rytmisk og perkusjonsmessig dybdestruktur, men det er ikke noe bevisstløs ”dance techno lobotomi disko” det dreier seg om. Section 25 var en uredd og kompromissløs gruppe, eksperimentelle avantgardister som ikke var redde for å ta en sjanse, for å forandre seg. Derfor spør man seg selv i vrede: er Looking from a Hilltop "classic techno"? Nei. Så intelligent blir aldri technoen. Jo da, Vincent Cassidy omtalte plate som It's contemporary dance music. Men han la til: Soul music. What I mean is that we play it from the soul. The music is more accessible, but that doesn’t mean we have gone middle of the road, or sold out. Helt riktig, dette er elektronika med sjel. Derfor er det så trist med Section 25, en stor og bemerkelsesverdig gruppe, at deres store format i ettertid har blitt så drastisk nedsnevret til å skulle være en elektronisk disko gruppe.

For et godt innblikk i Section 25, lytt til platene deres og les den interessante fortellingen om gruppa på section25.com.

14. ANDREW POPPY: The Beating of Wings (ZZT, 1985)

De fleste 80-talls connaisseurer kjenner selvfølgelig til plateselskapet ZZT og artistene som kom ut på denne etiketten. Andrew Poppy var en minimalistisk komponist som endte opp på 80-tallet som arrangør og produsent for musikere på ZZT. Dette må ikke være med på å diskreditere ham som musiker. For lytter man til The Beating of Wings vil man definitivt høre noe nytt og unikt. Poppy er selvfølgelig inspirert av Philip Glass og Steve Reich, men han greier her å tilføre musikken noe nytt: Nydelige orkestrale arrangementer som får de minimalistiske låtene til å gnistre av sjel og liv i en hypnotisk stemning.

Problemet med mye av klassisk minimalisme er dens kulde; teknisk perfekt, steril produksjon, matematisk kalkulerte komposisjoner. Det kan ofte bli ufrivillig/frivillig muzak av det uinteressante slaget. Men Poppys plate transcenderer som sagt dette. Musikken innehar kvaliteter av drama, patos og lyriske stemninger. Selvfølgelig er lydbildet tatt opp i et isslott (som mye 80-talls miksinger/produksjoner) men det reddes ved sterke komposisjoner. Side 1 åpner med den lange The Object is a Hungry Wolf - en vakker, lyrisk, naturskjønn og dramatisk komposisjon som definitivt transcenderer minimalistgenren. Er det pretensiøst å sammenligne noe av dette med en klassisk komponist som Prokofivev? I hvert fall greier Poppy å skape en unik og vakker stemning med denne komposisjonen, full av lyrisk drama og naturlignende stemninger. Man kan innvende at lydbildet er iskaldt men det er ikke sterilt. Denne komposisjonen har en sterk grad av vitalisme og kraft i seg idet den veksler mellom sakte, myke og glidende intervaller i en sammenheng av dramatiske og lyriske musikalske uttrykk, noe som stort sett er typisk for alle de fire låtene på denne plata. Musikken puster og er varm, den har en puls. Spesielt er dette hørbart på 32 Frames for Orchestra, en nydelig arrangert orkestral sak som vibrerer som sommerfuglvinger gjennom en varm sommernatt i hjertet ditt.

Side 2 åpner med Listening In som er mer elektronisk, dyster og perkussiv - en hyperventilerende låt som angststresser seg gjennom tiden i et nydelig rytmisk samspill mellom samplet perkusjon og trompet/keyboards/gitar hvor disse to instrumentsettene spiller mot hverandre. Et nydelig stykke arbeid. Platen avsluttes med Cadenza, som kun består av nydelige pianotriller som flyter vakkert av gårde, minimalistisk new age.

The Beating of Wings er dessverre en plate som burde hatt innflytelse i ettertid og burde påvirket senere generasjoner, men i dag er den glemt og neglisjert. Kanskje noen i new age-miljøet har stjålet fra den, men tonet ned det musikalske patos? Uansett så er det på tide at noen tar den ut av den nedstøvete platehylla og gir den nytt liv.

15. THROBBING GRISTLE: Mission of Dead Souls ( Mute, 1981)

Overnevnte gruppe kan helhetlig krediteres for å ha funnet opp industrigenren og deres innflytelse fra sin spede begynnelse i 1975 til nåværende tid, er udiskutabel. 1980-tallets alternative underground ville ikke ha vært mulig uten Throbbing Gristle. De var elektroniske pionerer og langt forut for sin tid. Ingen av gruppene som kom ut av TB har greid å komme opp i mot stamfedrene, hverken Psychick TV, Chris & Cosey eller Coil.

Mission of Dead Souls er et dokument over den siste konserten TB gjorde som gruppe, tatt opp i San Fransisco, 29 mai 1981. Og så vidunderlig det må ha vært å vært tilstede på denne konserten. Musikken er messende, tribal, en mental mønstring fanget i et elektronisk primalskrik fra marerittets klaustrofobiske katakombe. Den primitive elektronikken på denne plata er uhyre effektfull og skaper ett rått og katedralsk uttrykk. Låtene flimrer, flyter avsted, glir inn i hverandre, men hele tiden er det en rød tråd av at dette er en tribal messe, ett elektronisk offer-ritual, ett lydspor av kollaps og forfall.

Dette er begravelsesmusikken til Throbbing Gristle - og det er nok til å bli nekrofil av. Unike greier og en udiskutabel veiviser for fremtiden.

16. BEL CANTO: White-Out Conditions (Crammed Disc, 1987)

Undertegnede hadde gleden i sin tid å være tilstede på Bel Cantos første offentlige konsert. Deres debut var på konsertstedet Brygga i Tromsø en gang i slutten av oktober 1986. Gruppa var da oppvarmere for Tromsø-banda Wow og Sadomaoistan. Alle tilstedeværende visste at Ble Canto var i ferd med å få kontrakt med et internasjonalt plateselskap og skulle lanseres i den store verden.

Det var en strålende konsert, men etterpå husker jeg at rockfolket i datidens Tromsø-miljø rystet på hodet: ”Dette var bra, men det ville ikke slå an i utlandet fordi det var altfor mange band i Europa som spilte samme type musikk.” Noen gnålte om det hørtes ut som en mellomting mellom Pink Floyd og Cocteau Twins. Undertegnede var ikke så sikker på om de dystre spådommene ville slå til, Bel Canto hadde nemlig noe helt spesielt som ingen andre hadde. De var ett av de første banda i Norge til å utlevere sin egen kulturelle bakgrunn, som norske, som nordnorske, som noe esoterisk både kulturelt, klimatisk og geografisk. Bel Canto var intelligente nok til å forstå at Norge, og da spesielt Nord-Norge, sett i internasjonale øyne, var noe sært og merkelig derav spennende og interessant.

I promoskrivet som fulgte med denne plata sto det: Tromsø, where all members of the band have always lived, is located at the outposts of civilization, approximately 800 km north of the Arctic Circle, in a spectacular landscape where the Oriental, European and Arctic cultures have been meeting for milleniums.

Platas tittel henspeiler på terminologi fra luftfart: når atmosfæren i arktiske strøk er fylt av snø i f.eks. snøstorm, så brukes "white-out conditions" om denne tilstanden hvor man ikke lengre har oversikt på opp eller ned, frem eller tilbake.

Bel Canto har vært en enorm og unik inspirasjonskilde for norsk (og sikkert også internasjonal) rock hvor man endelig turde å være seg selv nok. Før i tiden skulle norsk rock kulturelt sett prøve å være amerikansk og/eller engelsk, man skulle late som om man var engelsk/amerikansk når man lagde norsk rock (noe undertegnede også har skrevet om i artikkelen Fra Frysja Til Imerslund her på groove). Bel Canto har betydd mye for nordnorsk techno, elektronisk musikk og norsk eksperimentell musikk. Bel Canto var de første i Norge som på en intelligent måte inkluderte sitt eget esoterisk-geografiske kultur som kontekst rundt musikken sin, noe mange i Norge har gjort etterpå, spesielt black metal-folkene. De er derfor som pionerer å regne, ikke bare musikalsk, men også som kulturelle paradigmatikere, de var de første til å spille på egen kulturelle bakgrunn i et fjernt arktisk strøk.

Låter som Baltic Ice-Breaker og tittelkuttet henspeiler på is, kulde, frost, snø, vinter, mørketid, noe mange musikere på 1990-tallet tok etter - hvordan går det an å leve under slike forhold spør folk i Europa når jeg forteller dem om Nord-Norge, det er så esoterisk at folk blir interessert bare ved tanken. Den Siste Utpost. How the North Was Won. Ellers er musikken knallgod, i mine øyne ble aldri gruppa bedre enn her. Anneli Dreckers vakre stemme drysses smakfullt over et fantasifullt og godt komponert lydbilde i et hav av unike låter. Åpningslåta Blank Sheets er vakker og ytterst vemodig, og slik fortsetter det utover; Dreaming Girl og Without You og Capio er nydelige og stemningsfulle låter mens Agassis som avslutter siden har en mer hysterisk, orientalsk preg. (Undertegnede nekter å bruke den grufulle betegnelsen "world music", den mest politifiserte musikk-genre betegnelsen noensinne).

Side 2 åpner med instrumentale Kloeberdanz før tittelkuttet forførende glir inn i lydbildet: Bel Kanto understreker hele tiden at de er eklektiske musikere som inkorporer toner og takter fra alle verdenshjørner, de er multietniske og tverrkulturelle musikalske kosmopolitter fra det kultursynkretiske nord Norge. Avsluttende Baltic Ice-Breaker og Upland er to episke låter med enorm substans. Spesielt sistnevnte er stor, en instrumental som gir assosiasjoner og stemninger til arktisk ødemark, isolasjon, kulde og fortvilelse.

White-Out Conditions er en unik plate som definitiv satte en standard - og som var paradigmatisk.

17. HOLY TOY: Why Not In Choir? (Sonet, 1985)

Holy Toy er sannsynligvis større i utlandet enn de er i Norge. De ga ut noen fantastiske utgivelser på plate på 80-tallet og dette er den største av dem alle.

Problemet med å anmelde avantgarde-rock er alltid spørsmålet om referanse og definisjon og adjektiver. Hvis dette er en genial plate, hvilken kategori av det geniale er det man opererer under? Hvordan skal man kategorisere at noe er nyskapende, innovativt og grensesprengende? La meg si det slik: dette er ikke noen typisk norsk 1980-talls arty farty kunst plate dvs. den prøver ikke å snevre inn det musikalske synsfeltet ditt. Det er et ekspanderende lydlandskap som duoen Pedersen/Nebb åpner for her. Det er utilgjengelig dadaist støy koblet med samplede sekvenser av grisegrynt og utflytende, eksperimentell musikk. Musikken skifter hele tiden fokus, i kontinuerlig bevegelse - mange sier at dette er Holy Toys mest utilgjengelige plate noe som i mine ører gjør den til deres mest tilgjengelige, dvs. utfordrende og nyskapende som avantgarde-rock burde være. Holy Toy har i ettertid vært en stor inspirasjonskilde for mange avantgardeband i utlandet, også i Norge, men det ser ikke til at alle vil innrømme det her i smålighetens land.

18. SWELL MAPS: ...In ‘Jane From Occupied Europe’ (Rough Trade, 1980)

Swell Maps er klassisk rå rock med en støyende kontekst av utfrika avantgarde. Tanken på at denne plata ble utgitt i 1980 er helt vilt. De er lysår forut for sin tid. Dette er resirkulert garage, neo-pønk, noise metal, støyrock, hard eksperimentell rock, alt blandet i en vulkansk smørje av rødglødende rock. Lydbildet - produksjonen og miksinga, gitarene, trommer/bass med en vokal godt druknet i alt dette bråket - er så rått at man føler seg som i en sammenrasende tunnel. Gruppa spiller med et energisk driv som om noen sto med en pistol mot tinningen deres. Lydbildet formidler rå, intens rock koblet sammen med eksperimentell avantgarde-støy låt etter låt på denne plata.

Denne plata er en undergrunnsklassiker fra 1980-tallet som sikkert massevis av grupper og artister har stjålet fra i ettertid. Tør jeg si Sonic Youth?

19. WILD WILLY BARRETT & STEPHEN TWO-NAMES: Organic Bondage (Galvanized, 1986)

Organic Bondage er fullstendig ukjent for de fleste, og er med på denne lista fordi den ikke burde være det. Plata er fullstendig unik.

Denne duoen er musikalsk sett det motsatte av Einstürzende Neubaten. Mens Neubaten lagde musikk (rytme og lyd) av maskinstøy, industrilyder, metall og jern, lager duoen Barrett & Two-Names musikk av organisk materiale. All perkusjon på plata er laget av tremateriale: treblokker, planker, trekubber, m.m. Over dette har vi Barretts skjærende stemme og hans psyko-gitaristiske englestøv-visesang. Plata høres ut som en fusjon mellom Captain Beefheart & The Magic Bands Trout Mask Replica og de mest utilgjengelige tingene av Incredible String Band. For å understreke hele konseptet ble førsteopplaget av plata utgitt med et omslag av tre! Materialet er grovpusset kryssfiner, noe som gjør plateomslaget flere kilo tungt!

Omslaget er utskjært som en konvolutt i tre, stiftet sammen med trepinner. Inni plata finner vi WWB’s autograf skriblet inn i treverket, nummerert selvfølgelig (mitt er nr. 26) samtidig med at en ”gullplate” i tre er montert på trestift inni ”konvolutten”. Et av platehistoriens merkeligste og samtidig mest smakfulle omslag. I min tid som platesamler har jeg siden platen kom ut bare funnet den to ganger, en gang i London da jeg fikk tak i et eksemplar som hadde blitt gitt ut til pressefolk under releasepartyet som hadde blitt holdt på en pub i Aylesbury, og en annen gang bare for noen år siden her i Oslo. En meget sjelden utgivelse!

Den ble senere re-utgitt på Galvanized samme år med et vanlig omslag. Plata åpner med den sinnssyke Please Don’t Throw Me to the Christians, en vanvittig morsom og helt hysterisk låt. Her er det skjærende gitarer, skrallende treblokker, masse hylende ulyd og hvesende støy. Dette er folkrock på englestøv, pubrock i delirium, men det er verste av alt: det svinger som bare faen. Låtene er hissige, raske, rå, det er et vanvittig kjør gjennom hele plata: klaprende treblokker akkompagnerer Barretts psyko-gitar/maniske vokal og Two-Names’ frenetiske bass. Hør på Deal ’Em Down og Moose Loose Kicking, dette er hardrock, bare med den forskjell at perkusjonsinstrumentene er treblokker og vedkubber. Støy, ulyd, gitarstreng-gnisninger, dette høres musikalsk ut som Syd Barrett solo på amfetamin akkompagnert av Pogues hvis de hadde inntatt ekstremt mye hodeskrallende kjemikalier. Når det er sagt, Barrett & Two-Names er nok to streite herrer som er intelligente nok til å la galskapen sin gli inn i musikken i stedet for andre steder. Dream in Colour er monumental crossover mellom psykedelisk musikk og duoen Barrett/Two-Names høyst eksentriske tolkning av folkemusikk og hvordan en låt skal underbygges med ”perkusjon”. En vanvittig klassiker.

Gjennom hele plata driver duoen med ”scratching”, på gitar og vokal, som gir musikken en stakkato og vibrerende følelse - hvordan går det an? Hør på Milton Keynes som åpner side 2 som eksempel på dette. Dette er en vanvittig plate og kunne bare ha blitt laget på 1980-tallet da det eksisterte en vidunderlig pionerånd i rockens undergrunnsmiljøer. At den ikke er mer kjente er utrolig trist. Dette er en glemt klassiker som antageligvis var for innovativ da den kom til at den skulle blitt paradigmatisk. Den burde vært det.

20. THE FALL: The Rough Trade Singles Collection (Earmark/Sanctuary, 2003)

Den eneste gruppa på lista som skapte dypsindig hodebry for meg var dette: alt av The Fall er så utrolig bra. Hvilke av 80-tallsplatene deres skulle jeg ta med? Hvis jeg tok med Totale’s Turn så ville jeg kanskje i ettertid sagt: Nei, faen, jeg burde tatt Grotesque i stedet, osv. i den leia der. Ambivalens og tvil. Etter å ha dvelt lenge valgte jeg The Rough Trade Singles Collection i stedet. Det er en samler med alle singlene deres fra 1980 og 1983.

The Fall er utvilsomt pioner fra 1980-tallet: de oppfant skranglepop og lo-fi lenge før termene kom på banen. Musikken deres høres ut som den er tatt opp på en hybel på en halvtime i en fart like før du måtte rekke en drosje som sto utenfor og ventet. Låtene på denne plata er så utrolige kule; aggressiv lo-fi skranglepunk som snubler seg omkring på isen. Vidunderlige naive og samtidige depressive. Hvordan går det an å lage noe sært og unikt og samtidig gjøre det så enkelt og genialt? Hør The Man Whose Head Expanded, How I Wrote Elastic Man ogLudd Gang som bevis på dette. The Fall var mange år forut sid tid. (PS. plata kan kjøpes på Big Dipper, Oslos beste platesjappe).


comments powered by Disqus

 



Ole
2009-01-20Ja Ja

Der Hammershaugs artikkel var saklig, godt skrevet og langt mindre navlebeskuende, er denne artikkel våsete underholdning med lite musikalsk relevans. Mye bra musikk er riktig nok med på lista, men alt tullet i forordet gjør det vanskelig å ta dette saklig. Gjennom å utelate så mye og å kalle den ene etter den andre musikkstilen for makkverk er Nilsen enten ute etter å provosere (vanskelig å la seg provosere av en som har skrevet så mye tull fra før) eller så har han en utrolig snever musikk smak.

Sønnen til Iggy (takk for sist Nilsen)
2009-01-20For en gangs skyld...

Kan man ikke for en gangs skyld konsentrere seg om de positive sidene ved Nilsens tekst, i dette tilfelle den musikken han faktisk holder fram. Ingen bør på dette tidspunkt, som Ole selv påpeker, være overrasket at det kommer noen surmagede meldinger fra herren, men i dette tilfellet dreier jo faktisk teksten seg om utvalgte favoritter, og disses kvaliteter, og er, iallefall for meg, stimulerende og nysgjerrighetsvekkende lesning. Kan vi ikke please la det være tilstrekkelig denne gangen?

Rune Riff
2009-01-21Enig..

Riktig så enig med forrige innlegg her. Teksten er jo ikke annet enn en oppramsing av personlige favoritter, med begrunnelser, av herr Nilsen. Nilsen presiserer til og med at dette ikke er noe forsøk på å lage en fasit over temaet.

I likhet med Hammers artikkel er dette inspirerende og interessant litteratur for musikkfrelste som tør å grave litt dypere i den musikalske materien.

Bjarne
2009-01-21Wild Willy

Fantastisk morsomt å se en plate med Wild Willy Barrett anmeldt. Har ikke hørt denne, men har masse av gærningen sammen med en annen eksentriker, John Otway, samt Barrett solo. Anbefaler alle med snev av musikalsk humor å finne fram til Otways versjon av "House of the rising sun" på You Tube.

Forøvrig ei interessant liste fra Nilsen dette, med mye innovativ musikk. Personlig favoritt er Swell Maps.

Geir Levi Nilsen
2009-01-21john otway

Kuult at Hr. Otway blir nevnt. Han er en av mine store personlige favoritter. Har alle platene hans, med og uten WWB. Har også den første plata hans, utgitt på hans eget selskap Extracked Records i 1977. En knall-bra plate! Var endog på konsert med John Otway i 1992, på en pub i sør-London. Fantastisk konsert! Publikummet besto av ca. 20 mennesker, Otway sto og sang (uten mikrofon) med bare en gitar og liten forsterker som akkompagnement. Otway har laget masse plater og de er stort sett alle gode. Fyren er splitter pine gal, les selvbiografiens hans "Cor Baby, That`s Really Me". Han er altfor lite kjent. Holder på med å skrive en lang artikkel om fyren nå. Ment for groove. Mer om dette senere. Men til alle: sjekk ut John Otway! Platene hanbs er rå-bra!

Bjarne
2009-01-21Helt fantastisk Nilsen!!

Har vært Otway-fanatiker siden 1982, da jeg for første gang så ham på Dublin Castle i Camden.

Får den dag i dag mail fra Otway om når hans neste gig er. Boka er jo hinsides bra, og et velkomment korreks til all vellykethet som preger sådanne skriverier. Otway og Barret er ufattelig mye bedre og mer britiske enn hele britpop-smøret x 10....

Bjarne
2009-01-21Otway er råbra x 2

Bare for å understreke....

Geir Levi Nilsen
2009-01-22helt enig

Otway er stor! Ingen tvil om det. Etter nevnte konsert i 1992 gikk jeg bort og prata med ham. Sa jeg var fra Norge etc. Han mumlet om at han hadde spilt der en gang på 1980-tallet og hadde blitt intervjua av en musikkavis ved navn Pils. Otway var tydelig beruset før, under, og etter konserten. En herlig fyr! Har alle platene og singlene hans, men mangler de første fra 72-76. Headbutts! Lousia on a Horse! Beware of the flowers!

Bjarne
2009-01-23Da er vi 3

Da er vi tre stk Otway-fans i Norge. Ikke verst! Var jo så heldig å få med meg ett par konserter med Otway/Barret også, og det var ,tja, ekstremt underholdende. Hadde en lang prat med mannen etter en konsert i 1984, og han ville gjerne spille i Trondheim. Prøvde å fikse spilling på Samfunnet, Skansen og Uffa, men ingen torde å bruke penger på ham. Synd. Han er jo i full aktivitet, og turnerer nå i hele Storbrittania, så det skulle være mulig å få sett ham live fremdeles.

Maahadeg
2009-12-03The Fall

Joda, en Singles collection er nå vel og bra, men jeg mener fortsatt du skulle tatt med Hex Enducation Hour eller Dragnet isteden.

Thumbs up for This Heat, Joy Division og Holy Toy.

Geir Levi Nilsen
2009-12-03riktig

Du har nok helt rett. Men å bare velge en plate av The Fall er i seg selv vanskelig. Dessuten, Dragnet kom ut i 1979, ikke en 80-talls plate.

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: