Konsert: Enon

Elm Street, Oslo 7. desember 2003

Lille Elm Street er i ferd med å gjennomgå en aldri så positiv ansiktsløftning. Utypiske artister som José Gonzáles, Nina Rochelle og Black Eyes har bidratt til å dra nye fjes ned til det som mange forbinder som en ølbule for heavy-folket. Nå ser det ut til at stadig flere har fått med seg at Elm Street også kan skilte med en del spennende artister, noe som ser ut til å ha oppstått i det lille vakuumet problemene til Mono og So What! medførte. Mye av æren for denne endringen må også tilfalle det nye konseptet rundt platebutikken Tiger, og det var nettopp en slik Tiger-safari som kunne ønske velkommen til konsert med selveste Enon.

New York-bandet seiler i medvind i disse dager, og det er ikke rart. De besitter mange elementer som er i tiden, og de har en fortid som inngir respekt: John Schmersal (gitar, synth og vokal) har spilt med Brainiac, Toko Yasuda (bass, synth og vokal) kjenner vel noen fra Blonde Redhead og Matt Schulz (trommer) har spilt med The Lab Partners. En supergruppe med andre ord!

Dels cool NYC-post-punk, dels corny electropunk og litt kitchy indierock med aner fra Pixies til Hot Hot Heat, tiltrekker de seg fortjent oppmerksomhet fra et vidt spenn av musikkvenner. Og det var heldigvis mange Oslo-borgere som hadde fått meg seg denne begivenheten, det var ingen grunn til å klage på oppmøte - det vil si, et band som Enon burde selvsagt trukket det mangedobbelte, men det får nå så være. Jeg har sluttet å stole på at det kommer folk i det hele tatt i disse dager. Aller først fikk vi en kort oppvarming av norsk/skotske/engelske Je Suis Animal, slett ikke så verst det heller. En slags variant av The Fall/Sonic Youth/The Mekons frontet av en høy spastisk brite med meget dyp stemme, presenterte de et knippe melodier som ikke rakk å feste seg helt hos meg før de var over.

Dette var altså Enons kveld, og jeg må bare si at de fremførte et tidvis forrykende sett. Lyden var ikke helt topp, men så hadde jeg plassert meg litt usentralt ute til venstre (et par streifrunder viste dog at det ikke akkurat var krystallklart i front heller). De fremstod som en langt mer kontant trio enn man kan få inntrykk av på plate. I Toko Yasuda har de det som må være alle bands drømme-frontfigur; elegant, yndig og vill er hun en god match til den lille spretten Schmersals rastløse rock’n’roll-stil og etterhvert en fryktelig svett trommis. De tre skapte fryktelig mye lyd, enten den var ferdigprogrammert eller i et ganske enkelt trioformat. Indiepop gone mental, synthpunk gone crazy, Enon er et levende bevis på at man ikke trenger å holde seg til en stilart og de raste gjennom et sett låter hentet både fra High Society (2002) og Hocus Pocus (2003).

De kom etterhvert tilbake for fire ekstranummer, hvor det siste blir stående igjen som kveldens soniske klimaks, da de bygget seg opp til en voldsom finale av rytmer og feedback. Publikum forble trofaste under hele konserten, men med enkelte unntak viste de ikke synlig kjærlighet til Enon. Den bør være godt etablert til neste besøk.

Sjekk forøvrig ut Enons siste plate Hocus Pocus (Touch & Go, 2003) for ytterligere fordypning av låter som Daughter in the House of Fools, The Power of Yawning og Starcastic.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours

(FILMguerrero / Hush)

Norfolk & Westerns fjerde plate er amerikansk melankoli på sitt beste.

Flere:

The Clientele - Strange Geometry
Love - Forever Changes