Late of the Pier, Blå 31. oktober

Late of the Pier live, er som følelsen av å ha spist alt for mye godteri på en gang.

Engelske Late of the Pier har satt et solid preg på 2008 med sin debut Fantasy Black Channel. NME har like gjerne kalt bandet for fremtiden, selv om når de sier noe slik, så betyr det vel mer at bandet er nåtiden med begrensede muligheter fremtiden. Men det er ikke vanskelig å skjønne at man kan la seg rive med når man hører på skiva. Ikke i det hele tatt.

Da det er sagt, så er Fantasy Black Channel på ingen måte en kandidat til årets album, men den er gøy å høre på. Late of the Pier har ikke akkurat gjort det enkelt for seg selv slik som de streifer innom et utall sjangere, gjerne i en og samme låt. Dette kunne jo lett blitt litt kaos. En av årets beste singler, Heartbeat, er et godt eksempel på dette. De har i grunn flere kandidater til årets singel på albumet, og alle de ble levert på Blå denne kvelden. Focker, VW, Heartbeat, Space & The Woods og The Bears Are Coming. Det sier kanskje litt at bandet kjører på med Space & The Woods og Heartbeat for å åpne showet, og hadde man ikke visst bedre så kunne man nesten blitt unnskyldt for å gå hjem etter dette.

Men kveldens høydepunkt kom likevel litt senere, under låten som ble presentert som en av de tidlige bandet skrev. Og den låten var Broken, og det er kanskje noe av det mest catchy som er sluppet i år. Sånn rent hype-messig så er det vel Klaxons som Late of the Pier skal etterfølge, og har egentlig enkelte likhetstrekk. Bare legg til episke prog-gitarer, überschizofren synth-manøvrering og en noe dempet glowstick-faktor. Og uansett hvor mye de prøver og hvor nært de kommer, så kommer de mest sannsynlig aldri til å få til noe som er så catchy som Golden Skans. Men OK, det er ingen konkurranse dette. Ikke mellom Klaxons og Late of the Pier i alle fall. Men der har du uansett to andrealbum det kan gå veldig begge veier med.

Men selve showet til Late of the Pier stod nok ikke helt til forventningene. Bandet virket litt ambivalente til hele situasjonen, samtidig som de pøste ut den ene Fantasy Black Channel godbiten etter den andre. Og under enkeltlåtene er det nesten alltid gøy, men live så merket man mer enn på skiva at det faktisk blir litt kaos i lengden. Det unge bandet skriver låter som er både høyt og lavt og veggimellom uten stans.

Før denne fredagen på Blå trodde jeg dette var bare flott og fint, men her fant man kjapt ut at det faktisk kan bli litt i det meste laget. Det var gøy, men nå kommer det nok til å ta en stund før Late of the Pier blir tatt frem igjen.

Det blir litt som følelsen av å ha spist alt for mye godteri på en gang.

Alle bilder: Chris Erlbeck


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo