Bukta 2013: The Dream Syndicate

I got some John Coltrane on the stereo baby, make it feel all right - The Dream Syndicate ga oss en tidenes beste sommerlåter og en konsert som luktet svidd. Åttitallet lever – og leverer!

Relaterte sider:

The Dream Syndicate

Foto: Tor Harry Bjørn

Årets Buktafestival startet dag to for undertegnede, fredagen som på papiret så ut til å ha det beste dagsprogrammet. Øverst oppe på gleder-meg-til-konsert-lista, lå Steve Wynn og hans The Dream Syndicate, som overaskende gjorde comeback i fjor i forbindelse med 30-årsjubileet til debutalbumet, The Days of Wine and Roses. LA-bandet var et av åttitallets mest markante, i alle fall for noen av oss, selv om amerikanerne aldri fikk sitt store gjennombrudd og forble et kultband til det hele strandet i 1989, etter fire strålende album under Paisley Underground-etiketten.

Undertegnede opplevde The Dream Syndicate fra en scene på åttitallet. Det var stort. Det var det også i Tromsø forleden, der Steve Wynn & Co leverte en konsert det luktet svidd av. At originalgitaristene Karl Precoda og Paul B. Cutler manglet la ingen stor demper, bandet låt like sonisk imponerende som da de meislet ut gitartung LA-noir i tetsjiktet av et amerikansk felt som også inneholdt R.E.M:, Green on Red og Violent Femmes. Storscenen på Bukta var nok i største laget for kultbandet, lyden var også for lav i starten, likevel låt åpningslåten Halloween monumental med gitarkaskader og et band som låt like originalt og tidløst i 2013 som da musikken ble skapt 30 år tilbake.

Steve Wynn glødet, både bak mikrofonen og som gitarist med ekko fra Tom Verlaine og Thurston Moore, og ledet sine tropper gjennom et sett som begynte litt avmålt før det tok av mot skyene med avslutningskvartetten Boston, Medicine Show, John Coltrane Stereo Blues og Days of Wine and Roses. Jeg var nok ikke den eneste som tørket en tåre. Musikken til The Dream Syndicate låter uforskammet friskt og tidløst fra skiver, og det gjorde den jaggu også fra Buktas scene. Gitarene dominerer, lag på lag og praktfullt støyende i flekkene. Den innleide gitaristen gjorde jobben og vel så det. Låtene til Wynn holder klasse. Som små mørke noveller, er tekstuniverset sentrum i et musikalsk uttrykk der Velvet Underground og Neil Young & Crazy Horse er like naturlige referanser.

Stemmen til Steve Wynn har fremdeles en distinkt tilstedeværelse, litt nasal, men kraftfull (og praktfull) – med ekko fra Lou Reed - i spissen for kremlåter som Tell Me When It’s Over, 50 in a 25 Zone, Burn og The Side I’ll Never Show. For oss som kjenner katalogen var konserten en tilnærmet best-of, selv om noen av bandets store øyeblikk manglet. Mimrefaktoren spiller selvsagt inn, gamle spøkelser, gamle historier, gamle helter. Likevel er det noe tidløst og stort i lyden av kultbandet. For den gjengse publikummer ble kanskje The Dream Syndicate i smaleste laget, like fullt klarte en smilende Steve Wynn å få til allsang fra et mørt (og rørt) publikum mot slutten av konserten.

Beste øyeblikk? En eklektisk John Coltane Stereo Blues, kanskje. En av tidenes beste sommerlåter fikk opp temperaturen og nakkehårene i kalde Telegrafbukta. Knyttneveslaget The Days of Wine & Roses må også nevnes, et aggressivt utropstegn som etterlot oss svimmel og lykkelig. At Dream Syndicate skulle låte så bra, hadde jeg ikke turt å tro helt på, selv om jeg har lest ekstatiske konsertanmeldelser etter fjorårets comeback.

Konserten i Tromsø var storveis. Det er også nyheten om at The Dream Syndicate gir ut en jubileumsutgave av Medicine Show neste år (fyller 30), med påfølgende turné. Dermed blir det forhåpentligvis ny mulighet til å se Steve Wynn & Co på en norsk scene igjen. Og nå har også The Relacements meldt tilbakekomst. Det amerikanske åttitallet lever - og leverer!

The Dream Syndicate spiller på Rød Herregård i Halden i kveld. Heldige er de med billett.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo