Peter Brötzmann Chicago Tentet Festival, Nasjonal Jazzscene, 19. - 21. februar

Fri form og lytteutfordringer i rikt monn står på plakaten når den tyske frijazzfrontfigur Peter Brötzmann for tolvte år på rad er på tur med sin Chicago Tentet.

Jeg sitter her nå og skal gjøre en oppsummering av de siste tre dagers konsertopplevelser. Det er ikke helt lett, kjenner jeg, det har vært mange inntrykk. Ikke på grunn av et konsertmaraton slik mange by:Larm-gjester har begitt seg ut på, nei tvert imot har faktisk jeg holdt meg til samme sted hele tiden og hørt musikk av de samme musikerne alle dagene. Som en del av programmet på club:Larm har nemlig Nasjonal Jazzscene arrangert tredagersfesten Peter Brötzmann Chicago Tentet Festival. Intet mindre.

Linken til bransjetreffet stopper også der. Hovedmann Peter Brötzmann er med sine snart sytti år på god vei til å kunne kalles en levende legende innen improvisasjonsmusikk når vi tar i betraktning hva han har utrettet siden sekstitallet. Ikke bare som instrumentalist og leder for en rekke band, men også som en viktig inspirator for yngre musikere som har kommet til. Dette vet han nok godt selv, og det er derfor fint å se aldersforskjellen blant musikerne når elleve av dagens fremste friimprovisatører samler sine tanker på én scene.

Nettopp, ellevemannsbandet Chicago Tentet. Men fordi elleve sterke stemmer som improviserer samtidig er en kakofonisk opplevelse som i det lange løp vil tære på selv den mest garvede lytter, har et par av kveldene naturlig nok vært delt opp i mindre konstellasjoner.

Musikalsk diplomati

Kvartetten som åpnet torsdag hadde fått tilnavnet Trombone Choir, med Jeb Bishop og Johannes Bauer på tromboner, mens Joe McPhee på flygelhorn og Per-Åke Holmlander på tuba og ventiltrombone kompet i hver sin ende av toneregisteret. På mange måter ble dette nemlig en dialog mellom de to i midten, hvor spesielt Bauer utmerket seg som den autoritære stemmen i både solo- og obligatmelodier. Fire messingblåsere på en gang gir et ganske varmt lydbilde, og bortsett fra deres kantete sistestrekk i sin minikonsert, startet denne festivalen forholdsvis fløyelsmykt.

Videre fortsatte Drum Duo, det vil si Paal Nilssen-Love og Michael Zerang. Sistnevnte må jeg innrømme er ny for meg, men i løpet av disse tre dagene føler jeg at jeg kjenner uttrykket hans bedre. Og det er det som er litt morsomt her, for i etterkant innser jeg at de to ganske forskjellige stilene Zerang og Nilssen-Love har, møttes på en måte på midten i dette duoformatet. Det var tydelig at de fulgte hverandre i mønstre og fant frem til felles passasjer, som førte dem sammen til ett.

Kveldens høydepunkt kom likevel etter disse. Duetten med Ken Vandermark og Joe McPhee står faktisk som et av de store øyeblikkene for undertegnede etter tre dager. To tenorsaxofoner, to like instrumenter, to likesinnede. Til forskjell fra Nilssen-Love/Zerang kunne Vandermark/McPhee by på en klanglig dimensjon som mildt sagt var målbindende, hvor all deres positive musikalitet kom til syne, både hva gjelder interaksjon og rett og slett stemmeføring. En slikt tørr teoriterm er på sin plass å bruke, for selv fri improvisasjon baserer seg på grundig utarbeidede fagtradisjoner, og blant det mest slående her var hvor delikat de anvendte alt dette, og det noe så fryktelig lekende lett.

Til slutt samlet hele kollektivet seg på de få kvadratmetrene de hadde til rådighet. Trangt om plassen blir det når elleve stykk står og skal ha sagt sitt, også i lydlig format, derfor var settet også en dynamisk affære. Der det tidligere på kvelden var forutbestemt hvem som skulle spille sammen og når, var det her rom for mer spontane vendinger. Dette medførte noen interessante koblinger, dialoger og dueller, og kanskje spesielt godt huskes Mats Gustafssons uredde tvekamp med Johannes Bauer. Så plutselig ble alle kluter satt til, og en rekke gale menn hylte ut all sin energi med en slik styrke at man med ett følte seg ganske liten der man ble presset bak i setet av en stor vegg av lyd. Det er i disse stundene, først når kanonene tas i bruk, at man skjønner hvor mye styrke som faktisk ligger i musikk.

Kompleks helhet

Torsdag kom og gikk, det ble ny konsertdag, og selv med de samme musikerne i sving enda en kveld, var denne om mulig enda bedre. Det som slo meg etter at fredagens fem sett var over, var at dette ikke handler om detaljer, det handler om helhet. Man kan si mye om detaljene, om disse interaksjonmønstrene og hvem som fengte mer enn hvem og alt slikt, men alt i alt – og i hvert fall i ettertid – handler det om en helt egen estetikk. En estetikk som går ut på å samle én kunstform i ett lokale over lengre tid, og selv om dette (kunst-)uttrykket har mange sider ved seg, må man ta helheten som det den er. I dette tilfellet er den fri.

En annen vinkling jeg føler for å nevne, er det kjente spøkelset subjektivitet. At jeg i løpet av fredagen fikk best utbytte av konstellasjonene Sonore og Guts, betyr ikke at de tre øvrige var noen dårligere av den grunn. Likevel kan jeg ikke holde tilbake at jeg lot meg imponere sterkt av å høre Gustafsson jobbe med Vandermark og Brötzmann i Sonore. For dette var virkelig jobbing. Hvesing, spytting og vræling, slik hørtes det ut, men du verden for en tilstedeværelse de viser når de spiller! Og det samme med Guts, hvor Brötzmann og McPhee på hver sin saxofon tok kvelden til nye høyder i kompaniskap med Kessler og Zerang.

Men som sagt, jeg vil ikke undergrave trioen Survival Unit og settene til Bauer/Holmlander og Nilssen-Love/Bishop. Kanskje spesielt under sistnevnte sett var det moro å lete etter all musikken som lå rundt og som ikke ble spilt, særlig siden Bishop antydet et tema som lignet fælt på en Mingus-blues, hvorpå det plutselig runget av en svingende blåserekke og en ropende bassist i det fjerne. Men dette er altså en subjektiv detalj.

Solid avslutning

Lørdag var det annonsert tre korte sett med mindre besetninger og ett lengre med hele bandet, men dette var endret til å gjelde kun den siste varianten. Synd, tenkte jeg umiddelbart, for det hadde vært spennende å høre en sammensetning som Fat is Gone (Brötzmann/Gustafsson/Nilssen-Love) etter gårsdagens inspirerte (og inspirerende) sett med Sonore. Men man kan ikke få alt man ønsker seg her i verden, og jeg skal virkelig ikke klage når jeg fikk høre hva det var de heller ville spille.

For en liten time etter at Brötzmann hadde satt i gang kvelden, ble første sett avsluttet. En real berg- og dalbane i styrke, intensitet og samarbeid, jeg vil si det var en stor time. Noen avtalte blåsestøt til tross, jeg tviler på at de hadde pugget rekkefølgen på de interne konstellasjonene. Man kan jo likevel spørre seg hvor fri form dette egentlig hadde, for alt hørtes veldig naturlig ut, det fulgte en selvfølgelig progresjon, og jeg velger derfor å kalle det en kollektiv musikalitet og felles enighet om retning og utforming. Rett og slett samme språk, og det heter vel spontankomposisjon. Slikt blir det spennende musikk av, selv om jeg må innrømme at selve spenningen avtok litt etter dette første settet.

Samtidig er det i grunnen opp til den enkelte å gjøre seg opp sin mening om denne musikken. Jeg mener jeg har fått sagt hva jeg synes her, men man skal ikke ta mange stegene ut av dette miljøet før det musikalske uttrykket blir for ytterliggående også overfor tolerante lyttere, som kanskje vil anklage de abstrakte aspektene. Og det er heller ikke slik at dette er musikk for enhver anledning. Men sammenligner vi konsertsalen med et galleri, blir situasjonen straks annerledes: dette er og blir utfordring i øyeblikket, noe disse elleve musikerne utnytter til det fulle.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo