Inferno Metal Festival 2011 - Fredag

Påsken ble beksvart i hovedstaden også i år, og her kan du lese Miksha-vokalist Fritz Pettersens observasjoner fra årets Inferno. Se også stor bildeserie fra festivalen her!

Foto: Linn Melum (klikk på bildet for tilgang til galleri)

Infernoets tredje dag starter for min del med Djerv. Det relativt nyetablerte bandet med medlemmer fra Stonegard og Animal Alpha har fått den blandede æren av å åpne salen på Rockefeller i kveld. De ankomne er en sliten gjeng, og ikke nødvendigvis et vakkert skue, men utgjør likevel et godt oppmøte såpass tidlig på kvelden. Djerv har solt seg grå under en sol av nordisk mørke, men om du hører litt etter så er det ganske enkelt snakk om rock, tilgjengelig og fengende rock. Hadde det ikke vært for image så hadde det vært lite som ville tilsi at Djerv er et band for Inferno, men det samme kan man jo si om Gothminister. Jeg er positiv til stor bredde og takker for det. Dessverre svikter lyden fullstendig, lydbildet består store deler av konserten kun av basstromme og en ekstremt høy vokal. Synd og skam, for publikum ville være med, og det kunne blitt en virkelig bra start på dagen, men nope Mr. Sound Lord. Jeg prøver igjen en annen gang.

Nede i kjelleren kan det norske svartmetall-bandet Astaroth fortelle at vi feirer en fantastisk dag i dag, nemlig slutten på alt, eller Armageddon om du vil. Flotte greier. Gitaristen har funnet fram den fineste skjinnjakka fra Jack & Jones, og bandet benytter anledningen til å stå i en kjeller i Oslo og spille halvshabby svartmetall. Dårlig dag å ha en dårlig dag på altså.

2010 utgaven av Inferno ga meg en fantastisk opplevelse med Eyehategod, og årets New Orleans-band kom i form av Soilent Green. Vi snakker hard trash/slugde med en pønka bluesgroove, typisk Nola. I tillegg smeller bandet til med fete grind-elementer og en gnistrende forbannet vokal, herlig oppløftende. Det er klart det trekker ned en smule at guttene ikke har lånt seg en ekstra gitar når strengen ryker. Det tar litt for mye tid, men er glemt til neste gang. De sier alle gode ting er tre, så jeg velger å håpe på en Nola triologi, som avsluttes av Crowbar på Inferno 2012 - dét hadde vært tøft det!

Det er nesten litt skremmende, og litt godt å entre John Dee med god sørstats groove i kroppen, for så å legge øynene på galematias Steve Austin og hans Today is The Day. Austin ser ut som han har kjørt Tennessee - Norge med egen pickup. Sånne ansikt finnes bare på film og i kjelleren på Rockefeller i kveld. Ved første øyekast kan navnet Today is The Day låte litt tenåringscore, men Austin & Co beviser raskt at dette er fryktelig langt fra sannheten. Eksperimentell grindrock ville være en mer passende sjanger. Til tider flyter bandet inn i sugerende repetisjoner som kan minner om industriheltene i Ministry, andre ganger roer de det helt ned og det låter nesten vakkert før bandet igjen gjør helomvending og går inn i lange dronepartier. Austin selv vinner prisen for Infernofestivalens sinteste mann med god margin. Schizofren variasjon gjennomtråklet av en rød tråd sinnslidelse og aggresjon er en passende beskrivelse, heftig, veldig heftig.

Hadde jentene i Mötley Crue vært menn, ville de mest sannsynlig sett litt ut som Atheist. Jeg har lite forhold til bandet og det hele virker en smule uinspirert. Men det kreves to for å svinge seg i valsen, inspirasjonsanklager kan jeg ta på egne skuldre. Jeg må opp på taket for å få ned en burger og noen pils, viktig å justere formen før kveldens hovedattraksjon.

Rockefeller fylles til raskt til randen. Immortalfans har mange farger (både sort og grå), og alt fra tilsynelatende streitinger til kjendiser av ymse sort observeres mellom hår, nagler og skinn. Da jeg så vestlendingene sist var jeg akkurat så lite imponert at de fikk tilnavnet ”det Norske Kiss”. Om det var utendørsscenen på franske Hellfest eller det at ”orginale Kiss” spilte rett etterpå som gjorde utslaget vites ikke, men trasig var det. Jeg hadde med andre ord blandede følelser før dagens show. Det skulle i midlertidig vise seg at jeg måtte til Norge for å få passet mitt påskrevet av Immortal, for dette satt som satan i suppa. Det låter tett, hardt og kaldt som det skal, og med upåklagelig driv. Abbath raver rundt i røyken i kjent stil, jo da det kan se komisk ut om du vil, men her er ingen ironi spore. Og vi tror på det, for det leveres total blottet for tvil - Immortal er rett og slett udødelige. Røyken og pyroen er fjerde og femte medlem og skaper det som ser ut som et jævla uvær, for å si det på morsmålet. I mørket snubler jeg over Henrik fra Senjahopen, mannen er ekstatisk i skjegget og brøler ut ”æ elsker den skiva hær, Sons of Nothern Darkness!”

Og joda, Henrik får det han vil ha. Jeg får ”Call of the Winter Moon”, og med et sett spesialtilpasset langfredag så skal det vel godt gjøres at ikke alle fikk det de ønsket. Immortal står sterk der på toppen av fjellet, og jeg skulle gjerne sagt noe annet, men når det kommer til denne kvelden med Immortal passer ingen andre ord bedre - forbannet episk.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo