Trail of Dead, Rockefeller 28. april

Dette ble faktisk enda bedre enn man kunne tillatt seg å håpe på på forhånd. Stort, rett og slett.

Alle bilder: Christian Roth Christensen

Source Tags & Codes fra 2002 er en skive som står som en av de aller beste fra hele dette tiåret spør du meg. Lett. Jeg glemmer aldri følelsen jeg fikk da jeg hørte Another Morning Stoner for første gang. En låt som umiddelbart ble en klassiker, og markerte begynnelsen på et helt nytt Trail of Dead enn det man ble kjent med på den selvtitulerte debuten og oppfølgeren Madonna. Sylskarpt og komplekst, men med vanvittig øye og øre for detaljer som ligger lag på lag på lag. Klart det ble en favoritt.

Det skaper da selvfølgelig sjelfull stemning når den luftige pianointroen til Invocation forteller oss at Austins beste rockorkester er på vei ut. Og Invocation ble så fulgt av nok en intro, denne gangen fra bandets ferske og flotte The Century of Self. Og denne var nok for mange en velkommen skive på mange måter. So Divided var vel den svakeste utgivelsen fra Austin-bandet, og det fremgår også fra settlista at bandet kanskje ikke er helt uenig selv.

Conrad Keely og Jason Reece er egentlig et par underlige frontfigurer, og de spiller i høy grad på det at de er et par nerder som spiller i rockeband. Men de elsker det, og det er med på å gjøre en konsert med disse guttene kledelig lite selvhøytidelig, og stemningen er nærmest herlig barnslig hele veien. Samtidig er det med en viss respekt for de storslagne komposisjonene som blir levert, og det er sannelig på sin plass.

Det begynner å bli en del av de også, The Century of Self er bandets sjette album, og selv om det nok kan være uenigheter om akkurat hvor bra det er, så virker det som det er ganske utbredt enighet om at det er bandet slik vi liker dem best. So Divided hadde mange gode kvaliteter, men bandet hørtes ikke helt ut som seg selv. Identitetskrisen er tydeligvis over, og vi aner konturene fra både de to første platene, så vel som Source Tags og Worlds Apart.

Disse er selvfølgelig representert i settlisten, og tidlig i settet får vi blant annet It Was There That I Saw You, og det er nesten et småsentimentalt øyeblikk. I alle fall hvis sentimentalitet noen ganger kan være en stor og skummel middelaldersk, flammesprutende drage. Bidragene fra Worlds Apart er også hjertelig velkomne, som flotte Will You Smile Again. Og under Caterwaul får Reece vist primadonna-siden av seg selv til det fulle, med en lang vandring ut blant publikum hvor han skriker alt han kan – komisk kjepphøy og ekstatisk som et lite barn i en godtebutikk på en og samme tid.

Og det er alltid betryggende å konstatere at ferske låter er blant høydepunktene, som nyeste singel, Isis Unveiled. Det typisk pompøse arrangementet er sikkert alene nok til å skape stor stemning, og bandet har gjort seg selv en tjeneste bare ved å gjøre det på denne måten. Men når de følger opp på den måten de gjør, så snakker vi perfeksjon.

Så ikke bare var denne konserten tvers gjennom solid, men den hadde de små øyeblikkene som gjorde at man bare står og stirrer måpende på det som foregår. Som når bassist Jay Phillips står bøyd framover mot monitoren i intens feedbackvugging når som bandet bygger opp til klimaks, gang på gang, Keely ved siden av ristende på hodet i takt med frenetiske riff-føringer – og to trommiser så samspilte at man ikke helt vet hva man skal tro.

De smelter sammen gitarene til en eksplosiv kraft som er som skapt i en annen tid og et annet rom, og det skyter ut komplekse melodier og riff som om det var stjerner og meteorer ut av en helt ny skapelse. Ja det er mildt sagt spektakulært når de greier å lirke ut slik magi ut av de monsterhøye lydveggene, og alt dette stemte ned til minste detalj denne kvelden på Rockefeller.


comments powered by Disqus

 



Ole
2009-05-04Jævlig bra

Jeg har sett disse gutta noen ganger nå, men jeg har aldri sett de bedre. Et stort og rungende BRAVO er på sin plass for denne aftenen på Rockefeller.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo