Konsert: Stereo 21

Indie-scmindie med nittitallsus i hovedstaden.

Café Mono, Oslo, lørdag 8. april 2006. Releasekonsert, Stereo 21.

Jeg vet ikke altfor mye om bassister, eller bassen generelt, bortsett fra at den har fire strenger og slår i brystkassa. Derfor er jeg nok ikke helt kyndig, dog skal jeg likevel ha sagt at Helge Tveit i Stereo 21 muligens er den raffeste bassisten jeg kan huske å ha bivånet på uminnelige tider. Jeg tror aldri jeg har sett en mann hvis instrument har vært så stort i forhold til kroppsmassen. Bassen regelrett hoppet og slang fra side til side, og gjerne bak på ryggen, og egentlig er det ganske mirakuløst at Tveit idet hele tatt klarte finne den igjen på dens lengste feltobservasjoner. Ellers merket man seg Andres Larsen på stikker, som satt der og slo som ravende gal og minnet mest om Ringo Starr, frenetisk og rasende på alt han slo på, og ikke minst Richard Myklebusts vekselvis innadvendte, vekselvis utadvendte gitarspill, fort og rasende som om tiden var i ferd med å løpe fra ham, og da han falt på kne til kveldens siste tone så han helt ferdig ut. Og fryktelig fornøyd.

Stereo 21, hvis siste EP Look What You Made Us Do er en aldri så liten åpenbaring, brakte Richard Myklebust, Andreas Larsen og nevnte Tveit til releasekonsert på Monos lørdagsgodt-konsept, et gjennomgående trivelig og forbilledlig prosjekt som innebærer mange fine gratiskonserter for de som orker rive seg løs fra tidligfylla lørdagsettermiddagen. Bandet har base i Bergen, 2/3-dels opphav i Kristiansand, og låter fryktelig unorskt, som en blandingsrasert trio tuftet på ulike kvanta Guided By Voices, Pavement, Sonic Youth og Dinosaur Jr, skranglete, upolert, melodiøst og catchy.

De som stakk innom denne kvelden, hvilket jo var gledelig mange, gikk sannsynligvis hjem med blod rennende fra ørene, etter at først Accidents Never Happen og etterpå Stereo 21 hadde lagt alt av decibelgrenser behørig bak seg og gått full spiker for lydmurspassering. Undertegnede hadde i hvert fall øresus til langt inn i søndagssteken. Samt et salig glis festet mellom ørestolene, som ei hengekøye i Karibien. For akk, hvor saliggjørende var det ikke å se og høre et godt, reinhekla støypopband igjen, fuzzete, pågående og med glitrende melodier i bånn? Fra Kiæmpers Fødeland, uten oljefat, uten pretensjoner om å høres store og mektige ut, kun kjappe, melodiøse og med pophjerte på skjorta, halvt innadvendte men likevel ydmyke og glade over å få spille for et entusiastisk publikum?

Så humpende, høyt og skakt gikk det, i nærmere førti minutter, førti minutter for undertegnedes del spesielt husket for låtene fra Look What You Made Us Do, som skam og si er det eneste jeg har hørt (Debutalbumet er da heller ikke lenger å oppdrive, da alt av opptrykk har gått), men hvilke strålende låter de er i live-tapning! Spesielt den utitulerte, mot bedre vitende her døpt Six Stars, som sparket og slo, vrengte og vridde seg i et hav av melodisk fuzzpop. Låten har en av årets hittil saftigste introer, med et rytmisk driv som er bent fram rysende lekkert, koringer av en annen og bedre verden; i det de kaster seg ut i siste modulerte refreng er jeg et eneste stort glis av lutter velvære, det er ikke Helge Tveit, som ser ut som han er i akutt åndenød, nå med sprengte øyne som en fisk oppe av havet for å hente luft til en siste krampetrekning uling. Et vanvittig minutts kaotisk ras av melodi og koring senere, og vi detter i bakken alle mann.

Andre høydepunkter: Ecam, med sin sløye og vindskjeive akkordgang i beste Guided By Voices- stil, jublende Free Drinks, allsangrallende Twice, og Details (Kill Yer Darlings), et glansnummer av strålende melodikjänsle, prima powerpopmed mer enn lette nikk til Dinosaur Jr., hvilket er så altfor, altfor lite gjengs her på berget. I det hele tatt en livsbejaende, energisk og på mange måter sanseløst heftig halvtime pluss, og da man ramlet videre var det med troen på at nye tider kan komme. Om alt går som det skal.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Band of Horses - Everything All the Time

(Sub Pop)

Ekstra Ekstra!! Seattle-skapningar til angrep med årets hittil heitaste melodiar. Fortjenar feite overskrifter.

Flere:

Katatonia - Viva Emptiness
Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace