Konsert: Suzanne Vega

Rockefeller, 15. juli 2006

"Tjue år har gått, æ sett å kike..." i et album uten bilder i. Jepp, tjue år har ryki unna i lag med Suzanne Vega på platespilleren, men å få'a med meg live, det har jeg ikke klart. En skam, selvfølgelig. Vel, Rockefeller skulle vise seg å være en katalysator for å få fortgang i prosessen denne varme lørdagskvelden i juli. Vi møtes av et lokale med stengt galleri og rødvinsnippende sittegrupper strødd utover grunnbassenget, alle fullbesatte av voksne rumpestumper for øvrig - en blasert penneknekt må finne seg i å spille passiv ving som straff for ikke å ha møtt opp på laguttaket en halv time tidligere.

I en terrengsondering med fotografen registrerer vi en sortdrapert og naken scene, kun utsmykket med én mikrofon og to sett monitorer. Det skulle tilsi at besetningen er den samme som ved forrige Rockefeller-besøk noen år tilbake; Suzanne Vega pluss bassist Michael Visceglia, hvis samarbeid strekker seg tilbake til innspillingen av Vegas klassiker Solitude Standing i 1986. Hodet begynner med en gang å eliminere låter der arrangementene fordrer en større besetning. Med sorg finner jeg først Left of Center, Vegas flotte bidrag til Pretty in Pink-soundtracket tilbake i 1986. Jeg rekker heldigvis bare å legge til Ironbound på lista før kjæresten min, en novise i Vega-universet, distraherer nerdeskallen min med spørsmål om grunnbiografiske detaljer rundt kveldens artist.

Klokka halv elleve forsvinner lysene, og som en påminnelse om en glemt tradisjon annonserer en fullvoksen amerikansk stemme over PAen: "Ladies and gentlemen, please welcome Universal-recording artist Suzanne Vega." hvorpå Vega og Visceglia tusler hverdagslige opp på scenen for å sale instrumentene. Et kort hei meldes til publikum før Vega kikker tilbake på makkeren; "Ready Mike?" "Yup!" Seks strenger settes i bevegelse og etter noen sekunder registrerer et samlet publikum entusiastisk at Vega hilser oss med sin aller første singel Marlene on the Wall. "Gud, for en stemme! Stødig, fraserende, tilstede som jeg vel aldri har hørt noen artist i live-formatet" rekker jeg å tenke for meg selv før den siste akkorden dør ut. Under kveldens første bifallende applaus snur kjæresten min seg: "Så naturlig hun er?!" sier hun, nesten forundret. "Mm!" svarer jeg, uten å ta øynene vekk fra scenen. Der er nemlig Vega igang med den første stillferdige plukkingen av Small Blue Thing, et av de vakreste øyeblikkene fra Vegas 1985-debut, og fra diskografien hennes sett i helhet.

Det er allerede her jeg merker at jeg dessverre sliter med å komme ordentlig inn i begivenheten, og det uten at jeg på noen måte kan gi noen objektiv forklaring. Vega og Visceglia leverer som pokker fra scenen, både i tone og utvalg, og publikum responderer behørig med en jevnt stigende intensitetskurve. Likevel føler jeg meg utenfor og rastløs mens hun leverer Caramel, en spillrandes ny låt titulert Unbound, Gypsy, I'll Never be Your Maggie May og In Liverpool, underbygget av jovial pludring med salen. Selv når hun får Visceglia til å engasjere publikum med markerende allklapp på Solitaire føler jeg meg på siden av det som foregår. Jeg leter etter en fjernkontroll som ikke finnes, en måte å bremse framdriften på, å stoppe tiden og studere detaljene, å fryse øyeblikket jeg ikke finner. En håpløs tilstand selvfølgelig, og like trist for meg som lite representativ for det øvrige publikummet som åpenbart storkoser seg.

Overraskelsen av å plutselig få nettopp Left of Center og den normalt støyende Blood Makes Noise levert i versjoner der Vega kun akompagneres av melodiske og kontante løp fra Visceglias bass, henter meg imidlertid inn til kveldens første gåsehud. Jeg underholdes også til gledeslatter da Vega deretter kikker utover salen og spør "So, any requests?" Forslagene hagler gledelig i en forvirrende kakafoni og signaliserer tydeligere enn noe at Vegas sangbok er fylt med bredt spekter av favoritter. Et klokt hode på venstre side av salen venter imidlertid til salen stilner og fanger Vegas oppmerksomhet med "Cracking!" "Åh, gud, hvor lenge er det siden vi har spilt den, Mike?" spør hun kort før fingrene finner posisjonen på gitarhalsen og paret leverer en plettfri versjon av godbiten.

Med hele den øvrige verdens request-favoritt, The Queen and the Soldier, innledes sluttseansen, en bolk som ikke overraskende også inkluderer Vegas største slager Luka og til slutt Tom's Diner, der publikum insisterer på å remikse sangens rytmiskmelodiske outrovokal inn mellom versene. Paret tusler smilende av scenen, men salen har på ingen måte tenkt å slippe taket ennå. Gleden stråler ut av ryggraden da Vega returnerer med akkorder som sakte tar form av Some Journey, en annen personlig favoritt fra debutalbumet. Selv ikke den svale leveringen av den påfølgende Calypso klarer å dempe publikummets ønske om å drøye kvelden enda litt lenger, og Vega svarer med et tredje ekstranummer i form av jazz-standarden Have You Met Miss Jones? Men da er det jamnt slutt også, Vega er så vidt av scenen før lysene skrus på og PAen fylles med lyd på boks.

Jeg slites litt i to etter denne konserten. På en side forløp den upåklagelig, med god og spontan kommunikasjon mellom sal og scene, på den andre gikk den alt for fort for min del og jeg følte ikke den nærheten Vegas materiale innbyr til. Som en egen konklusjon finner jeg at jeg gjerne skulle sett Vega med fullt band på en scene som Rockefeller, men jeg skulle samtidig inderlig ønske at jeg fikk oppleve denne duo-varianten i en langt mer intim setting. Et større stuerom i New York, kanskje? Kanskje vel mye forlangt, men det må være lov å drømme - særlig når jeg så tydelig merker at forelskelsen i Vegas stemme fremdeles sitter så hardt i.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Samara Lubelski - The Fleeting Skies

(The Social Registry)

En makeløs ode til naturen, som bergtar og forvirrer.

Flere:

The Loch Ness Mouse - 11-22
Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki