Nattjazz, dag 1: Norske storheter og nye konstellasjoner

Endelig er Nattjazz 2009 i gang. Den første dagen av jazzfesten i vestlandshovedstaden inneholdt både skuffelser og oppturer.

I går, samme dag som kongen og dronningen kastet glans over åpningen av Festspillene i Bergen, åpnet Nattjazz sine sluser for jazzsultne bergensere. I år, som tidligere år, foregår alt på USF Verftet på Nordnes. Og Verftet er en fantastisk arena for en festival! Fire scener under samme tak og korte avstander dem i mellom, gjør det mulig å få med seg det aller meste av det som skjer. Pausene blir korte, og hele tiden er det en konsert et eller annet sted. Kontrastene mellom de ulike uttrykkene blir derfor slående.

Åpninsgdagen var fylt til bredden av etablerte norske jazzmusikere. Noen i nye konstellasjoner, andre i mer tradisjonelle settinger. Noen mer spennende enn andre.

Kristin Asbjørnsen
Den første stemmen jeg hører når jeg er kommet meg innenfor portene er Kristin Asbjørnsens karakteristiske mørke, raspete stemme. Asbjørnsen er en av mine favorittvokalister her til lands og har en umiskjennelig kraft, intensitet og formidlingsvilje i det hun foretar seg. Denne kvelden på Sardinen har hun med seg et stjernespekket lag med norske musikere, med blant annet Tord Gustavsen på pianokrakken.

Kristin Asbjørnsen gikk solo med plata Wayfaring Stranger – A Spiritual Songbook for tre år siden. Den skiva markerte hennes kommersielle gjennombrudd, og ble fulgt opp av årets The Night Shines Like the Day hvor hun legger seg enda tettere opp mot et musikalsk uttrykk basert på popens ideal, og gårdagens konsert var preget av det. Låtene og arrangementene var enkle, med et relativt begrensa rom for variasjon. De ulike låtene fløt forbi uten å gjøre noen sterke inntrykk, de var lette å like, men også desverre like lette å glemme. Mye av de mest spennende tingene under konserten var de semi-improviserte innledningene. Her viste både bandet og Asbjørnsen selv en lekenhet og vilje til nyskapning som virkelig førte til at jeg spisset ørene, men disse faktorene opplevde jeg at forsvant når innledningene tonet ut og selve låtene begynte. Etter hvert begynte Sardinen å bli så full og svett, og jeg begynte å miste interessen såpass, at jeg heller tok turen over gangen og gikk inn i kinosalen Cinemateket for å få med meg en ny norsk-svensk akustisk jazzkonstellasjon.

IPA
IPA består av en del Atomic (Ingebrigt Håker-Flaten og Magnus Broo) og en del Motif (Atle Nymo og Håkon Mjåset Johansen). Denne kvelden gjorde IPA større inntrykk på meg enn hva begge moderbandene har gjort i de siste åra, ved å vise prov på en stor dose spilleglede. Oppskriften som IPA jobber etter ligner mye på hva Atomic legger til grunn: Låtene åpnes ofte med en unison melodilinje i saksofon og trompet, før solistiske strekk følger, og låta avsluttes med en reprise av det innledende temaet.

Før konserten begynte var jeg spent på hvordan IPAs rytmeseksjon skulle fungere. Samspillet mellom Håker-Flaten og Paal Nilssen-Love i Atomic (og i mange andre sammenhenger) er av mange blitt karakterisert som nærmest perfekt. Jeg syntes at gårsdagens konsert viste at dette nye rytmesamarbeidet mellom Mjåset Johansen og Håker-Flaten holder en vel så høy kvalitet. Mjåset Johansen viste seg i går som en lyttende og kreativ, dog litt mer tilbakeholden trommis enn hva Nilssen-Love er, noe som kledte bandet godt. Nymo og Broo overbeviste som kreative og ikke minst dynamiske solister. På en av låtene åpnet de med et stille og lavmælt fri-improvisert strekk, før temaet ble lansert og en mer energisk del fulgte, med en riffende Håker-Flaten som primær drivkraft.

IPA driver ikke med noe pioneer-virksomhet. Verken det melodiske eller de improviserte innslagene er særlig nyskapende; røttene ligger et sted midt mellom amerikanske jazzlegender og den skandinaviske kontemporære frijazzen. Konserten ble likevel fornøyelig affære, takket være energisk samspill og godt humør på scenen. Det var også befriende å se på og lytte til et band som spilte helt akustisk, i motsetning til de fleste andre denne kvelden.

OffOnOff
Kontrasten mellom IPA og OffOnOff kunne knapt ha vært større. Komponentene i denne 40 minutters støyenergiutblåsningen var: 1 stk spastisk og hardtslående Paal Nilssen-Love, 1 stk Massimo Pupillo med en basslyd som var hentet rett fra Velvet Undergrounds skitneste øyeblikk og 1 stk Terrie Ex som raste og danset rundt på scenen med gitaren sin, gjerne med en trommestikke mellom gitarstrengene. Ikke noe laptop, ingen store pedalbrett med effekter. Enkelt, rått, massivt.

Fra det øyeblikket disse tre herrene satte i gang til det øyeblikket de plutselig stoppet 40 minutter senere var det et desibeltrøkk uten like som møtte lytterne fra Scene USF. Med Pupillo og Nilssen-Love som et blytungt bakteppe tryllet Terrie Ex de mest utrolige lydene ut av gitaren. Noen ganger presset en melodibrokk seg fram, før Ex igjen ombestemte seg og kastet seg inn i en heftig sekvens med riffing. Fullstendig uforutsigbart og herlig kompromissløst brutalt. Se disse gutta hvis de kommer til en scene nær deg! Stort mer er det ikke å si om den saken.

Nils Petter Molvær
Siste mann ut denne kvelden, og antageligvis en av Nattjazz 2009s største headlinere var Nils Petter Molvær. Denne mannen som definerte soundet sitt med utgivelsen Khmer i 1998 kom til Bergen denne kvelden sammen med trommis Audun Kleive og gitarist Eivind Aarset. Jeg hadde gledet meg til denne konserten; Molvær og hans medspillere Aarset og Kleive er alle fantastiske instrumentalister og alt lå derfor til rette for en stor opplevelse i Røkeriet. Likevel ble konserten ikke særlig imponerende. Hvorfor?

Jeg tror det er noen forskjellige grunner til det. Konserten baserte seg helt og holdent på improvisasjon, hvor ingenting eller lite var bestemt på forhånd. Dette kan fungere godt hvis musikerne er i toppform, og kan drive hverandre fremover. Desverre opplevde jeg ikke at dette var tilfellet. Uttrykket ble i stedet rimelig statisk. De samme virkemidlene ble gjentatt gang på gang og disse var i korthet: En ambient innledning preget av eteriske og flytende lyder fra Aarset og Molvær. Etter hvert legger Molvær noen akustiske trompet-toner i et høyt register. Etter et par minutter bygges et beat opp, kontruert av Kleives kreative tromming og en gjentagende elektronisk puls fra en rytmemaskin. Noen wah-wah-riff fra Aarset. Funky og fint, men deretter stagnerer det. Molvær legger noen prosseserte trompet-fraser på toppen av maskineriet, men greier ikke å bygge opp noe melodisk materiale eller noen annen spenning i den musikalske utviklingen. De enkle trompetfrasene blir stående som brokker uten noen videre sammenheng og kontekst, og virker på meg derfor ganske banale.

Lyspunktet, for min del, var Audun Kleive. Han overbeviste med et herlig driv, og kreative løsninger. I en av de mer humoristiske delene av konserten plukker han opp en cymbal, bruker fingeren sin som stativ og holder den nært en mikrofon. Resultatet er en dirrende bass eller en skringrende diskant alt ettersom hvor på cymbalen Kleive slår. Et morsomt innslag, i en til tider forholdsvis uinteressant og uinspirert konsert.

Alle bilder av Øyvind Zahl / Nattjazz


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Frank Sinatra - The Christmas Collection

(Reprise)

Vår anmelder mener at dette er ribbe og kalkun for en Sinatrabeundrer.

Flere:

Fleet Foxes - Helplessness Blues
Helldorado - Director's Cut