• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

High Places, Blå 2. april

Løssluppen calypsotronica lekte med underbevisstheten, men endte i en kamp mellom fascinasjon og likegyldighet.

Øyvind Rones 

Del på Facebook05.04.09

Alle bilder: Bjørnar Håland

Monotone beats over superlekne calypsotoner og en vokal som sniker seg inn i underbevisstheten som et slags spøkelse. Som et Xiu Xiu møter Animal Collective kanskje? Med en Khaela Maricich (The Blow) lignende vokal. Man kunne kanskje ha skrevet et indietronika-leksikon ut fra sammenligninger og innflytelser her, men de har i alle fall gitt ut en herlig debut og et knippe flotte singler før det.

Men duoen High Places var på en merkelig måte fascinerende uinteressante å se på. Programmerer, beatmaestro og effektmaker Rob Barber hadde i det minste noen helt fjerne bevegelser i beina når han tok av med sine beats.

Jeg tør nesten påstå at vokalen til Mary Pearson er det som i størst grad gjør High Places til en potensielt uinteressant opplevelse. Barber er bunnsolid for det aller meste, og står bak noe av de mest spennende perkusjonsmønstrene jeg har hørt på lenge. Og det er ikke noe tvil om at det er en av de store styrkene til den unge duoen, men Pearson har en tendens til å bli bekymrelsesverdig anonym til tider.

Dette kom nok enda tydeligere frem på Blå. Det var uansett øyeblikk hvor hun glimtet til også, som på The Tree With The Lights In It, og ekstranummeret Sandy Feat så er det lite å utsette på noe som helst. Og det er jo et veldig ungt band vi snakker om her, så når Sandy Feat ble introdusert med ”This one is old school – It’s like two years old, så skjønner man tegningen.

Barber har i tillegg til noen utenomjordiske dansebevegelser også et fascinerende vesen på scenen. Han virker svært nervøs, men virker å roe nervene når han er konsentrert og spiller. Han forsøker seg som moroklump mellom låtene på en måte som får oss til å tro at han har øvd på å si akkurat de tingene i flere minutter på forhånd og fikk endelig motet seg opp til å ta mikrofonen og si noen ord.

Og da kommer vi nok til det som er nok roten til min litt ambivalente forhold til denne konserten. De hadde ikke noe nevneverdig kjemi som utøvere på scenen, men de fungerer på et vis hver for seg. Pearsons anonyme vokalbruk tipper noen gang over i noe som den kanskje er ment å oppfattes som, bekymringsløs og likegyldig. Og det er når hun får til den balansen av uskyldig og likegyldig at det fungerer optimalt. Og det bør vel legges til at det pirkes her nå, men vokalen var kveldens største forstyrrelsesmoment.

Nå etter konserten så er jeg sannelig en liten stund litt i tvil om jeg faktisk var tilstedet på denne konserten. Altså, jeg var selvfølgelig fysisk tilstedet, men det var noen perioder i løpet av den lille timen de spilte som sendte tankene langt av gårde. Det kan ha vært den ganske så fine videoen som ble spilt i bakgrunnen, ikke vet jeg. Men selv om det ble veldig fint tider så ble det aldri godstemningen det kunne ha blitt.

Når det er sagt så var det jo ganske så glissent i rekkene på Blå denne kvelden, og selv om det i seg selv ikke behøver å være en ulempe, så ble det ytterligere uthevet av at scenen føltes gigantisk og tom også. Fint band og fint sted, men fungerte kanskje ikke helt optimalt. Uten noen support så ble det jo omtrent rett på sak også, med unntak av hederlige bidrag fra DJ Ingebling før og etter.

Neste gang de kommer på besøk så hadde det kanskje vært fint med noe sånt som Mono eller Revolver for High Places? Eller kanskje til og med Sound of Mu hadde vært passende?