Editors, Rockefeller 4. mai 2010

Overdramatisk frontfigur, puslete gitarist, stressende bassist og en til tider overflødig trommis - dog noen fine øyeblikk ble det utrolig nok likevel.

Relaterte sider:

Editors

Foto: Hilde Mesics Kleven
Klikk på bildet for tilgang til galleri.


Å være en del av en trend kan noen ganger vise seg å være like mye en ulempe som en fordel. Birminghams Editors, som kom på tampen av den voldsomme bølgen som fikk turbofart med blant andre The Strokes og Interpol, har kanskje ikke vært de som har lidd mest, men å kalle de originale ville vært en stor overdrivelse. De har likevel klart å slippe tre album med hver sine sterke sider. Og den er helt klart massiv den linja de har lagt seg på, men viljen er ofte større en evnen dessverre.

Editors sliter rett og slett live, og det er på ingen måte et godt tegn at de sliter med de samme tingene nå som da jeg sist var vitne til en av deres konserter, for tre år siden. I tillegg har de fått noen låter på repertoaret som ikke bør ha livets rett på konserter. De kan godt funke på skiva, men låter som The Big Exit, Bricks And Mortar og You Don’t Know Love er blant de mest tragiske konsertøyeblikkene jeg har fått med meg på lang tid.

Et par låter fra bandets tredje album, In This Light And On This Evening, fungerte imidlertid optimalt – Eat Raw Meat = Blood Drool, og ikke minst Papillon var suverene. Og dette var egentlig konserten i et nøtteskall; det var langt opp til høydepunktene, noe som gjorde fallhøyden rekordstor. Andrealbumet An End Has A Start bidro også på samme måte, med Smokers Outside The Hospital Doors og Escape The Nest som halvstore øyeblikk, mens albumets tittelspor og Bones ble maltraktert fullstendig. Låtene fra debuten, The Back Room, hørtes nesten utdaterte ut iblant, selv om det i bunn jo unektelig er catchy låter.

Tom Smith er helt klart en frontfigur som man har blikket festet på til enhver tid, og det er ikke alltid like heldig. Han manøvrerer seg rundt på scenen i ekte stadionrockstil, noe som sikkert fungerer til den store gullmedaljen på store stappfulle britiske arenaer, men på et halvfullt Rockefeller så det tidvis bare komisk ut. Særlig når det man hørte ikke helt stod i stil.

Gitarist Chris Urbanowicz hadde på noen av låtene en så puslete gitarlyd at det hørtes ut som en leketøysgitar, og når trommis Ed Lay i flere perioder omtrent blir gjort arbeidsledig så finnes det ikke mye igjen å klamre seg fast i. Bortsett fra kinnskjegget til Tom Smith kanskje, som jeg etter denne konserten nesten har utviklet konspirasjonsteorier ut fra.

Editors tar seg bra ut på skive, og hvem vet, kanskje finnes det tid og sted hvor de kan levere konserter som er tusen ganger bedre enn dette.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


J. Mascis - Several Shades Of Why

(Sub Pop)

Alene, unplugged og fortsatt like forbanna bra fra legendarisk indieveteran.

Flere:

PJ Harvey - Let England Shake
The Low Frequency in Stereo - Futuro